5. mars 1953 døde Josef Stalin etter å ha vært sjuk ei tid. Sorgen var stor i arbeiderklassen verden over, i Sovjetunionen og den daværende sosialistiske leiren – og gleden tilsvarende stor i kapitalismens leir.
Personen Stalins store betydning for sosialismen blei omgående bekrefta gjennom de vesentlige endringene som blei iverksatt så å si før han var kommet i grava.
Stalins politiske liv falt omtrent sammen med den første halvdelen av det 20. århundret. Få – om noen – satte sitt preg på dette århundret i samme grad som Stalin, i kraft av hans innsats først som revolusjonær kjemper og seinere som generalsekretær i SUKP(b) gjennom 30 år. Til sin død var Stalins navn nærmest ensbetydende med det sosialistiske Sovjetunionen, et forbilde for kommunister og revolusjonære over hele verden.
Hans politiske liv
Stalin (egentlig Josef Vissarionovitsj Dsjugasjvili) blei født i Gori i Georgia i 1879. Han fikk sin første utdannelse på et presteseminar, men blei utvist i 1898 for å ha leda hemmelige marxistiske studiesirkler. Samme år blei han medlem av det sosialdemokratiske partiet, og to år seinere innvalgt i partiledelsen. Han arbeidet bl.a. med å organisere arbeiderne i oljeindustrien i Baku, og leda den første store streiken der.
Ved splittelsen i partiet gikk Stalin med bolsjevikene. I tida før revolusjonen blei han gjentatte ganger arrestert og forvist til Sibir, men greide alltid å flykte. I 1912 blei han valgt inn i partiets sentralkomité og leda bl.a. arbeidet med partiets hovedorgan Pravda.
I 1917 kom Stalin til Petrograd etter et nytt opphold i Sibir, og spilte en ledende rolle under novemberrevolusjonen og på forskjellige fronter i borgerkrigene som fulgte, særlig i kampene mot den hvite generalen Denikin i 1919. Etter revolusjonen var Stalin bl.a. folkekommissær for nasjonalitetsspørsmål, folkekommissær for arbeider- og bondeinspeksjonen og medlem av det revolusjonære krigsrådet.
I 1922 ble Stalin valgt til generalsekretær i partiet, en stilling han hadde til sin død i 1953. Fra denne tida var Stalins historie nærmest sammenfallende med partiets, og i ikke liten utstrekning med hele Sovjetunionens. Samtidig blei Stalins person det fremste målet for den kapitalistiske verdens hets. Sjølve utnevnelsen bidro sterkt til det: Hvordan kunne SUKP(b) finne på å velge en person som var ukjent for Vestens pressefolk og politiske talsmenn? Det var jo emigranter som Lenin, Trotskij og andre Vesten var vant til å betrakte som Russlands revolusjonære ledere.
Stalins forhold til Lenin
Borgerlige bakvaskere har også prøvd å virvle opp grums i forbindelse med Lenins «politiske testamente» og et «brudd» mellom Lenin og Stalin som skal ha funnet sted kort før Lenin døde. Kontroversen gjaldt Stalins reprimande til Lenins hustru, Krupskaja, for at hun hadde ignorert legenes instrukser i forhold til Lenin. I 1989 blei det offentliggjort dokumenter fra Lenins søster, Maria Uljanova, som satte tingene på plass. Det var blant annet et brev fra Uljanova til partiets sentralkomité i 1926 der det framgår at «dette var helt personlig og hadde ingenting med politikk å gjøre»
Borgerlige, trotskistiske og revisjonistiske forfattere har i alle år påstått at Lenins «politiske testamente», der han reflekterer over partiledelsens framtid, skal være uttrykk for at Lenin ikke ville ha Stalin som sin «etterfølger». Men hvis en tar seg bryet med å lese «testamentet», ser en snart at Lenin ga uttrykk for minst like store betenkeligheter når det gjaldt andre ledere som når det gjaldt Stalin.
Stalin videreførte arven etter Lenin
Historia må sies å ha bekrefta at neppe noen var bedre egna til å løfte arven etter Lenin enn nettopp Stalin gjennom de 30 åra han var generalsekretær i partiet. Han sto i spissen for alle områder av bygginga av sosialismen i Sovjetunionen, med vanskelige oppgaver som å industrialisere landet og innføre et kollektivt jordbruk. Han kjempa mot revisjonister av alle slag og tok oppgjøret med potensielle forrædere da den fascistiske krigen nærma seg, og han leda forsvarskrigen mot Nazi-Tyskland, som førte til at fienden blei knust. Det var i Stalins tid at sosialismen viste sin overlegenhet og sitt potensial – og ikke bare i Sovjetunionen. Verdens arbeidere og undertrykte folk blei inspirert av det sovjetiske eksemplet og gjennomførte en serie med revolusjoner og frigjøringskriger.
Det er umulig på noen få sider å oppsummere eller vurdere Stalins innsats. Stalin var ikke bare den store organisatoren og den praktiske politikkens mann. Han har også etterlatt seg en rekke verker som har berika og videreutvikla marxismen-leninismen (se egen ramme). Ikke minst har han bidratt vesentlig til forståelsen av de økonomiske og politiske problemene ved bygginga av sosialismen – problemer som viste seg først i Sovjetunionen, men som med nødvendighet vil melde seg overalt der revolusjonen er gjennomført og en skal gå videre mot det klasseløse samfunnet. I dag kan en ikke med rette kalle seg marxist-leninist hvis en overser eller nedvurderer Stalin.
Stalins siste kamp
I 1952 blei den 19. kongressen til SUKP(b) holdt, og beretninga til kongressen viste til mange usunne tendenser i partiet (se Revolusjon nr 25 – 2/2002). Stalin stilte seg i spissen for kampen mot disse tendensene, noe som må ha falt revisjonistene innen partiledelsen tungt for brystet. Få måneder etter partikongressen var Stalin død etter å ha lidd av en alvorlig hjertesykdom.
I ettertid har ikke alle vært rede til å godta de offisielle meldingene om hvordan Stalin døde – hans død kom jo så altfor beleilig for dem som måtte komme i søkelyset for kampen mot de usunne tendensene. Og allerede få timer etter Stalins død samla politbyrået seg til møte – for å fordele viktig poster i partiledelsen og staten mellom seg.
I alle år har det gått rykter om at Stalin i virkeligheten blei tatt av dage av enkelte av sine partikamerater. Omstendighetene rundt Stalins død vil kanskje aldri bli fullt klarlagt. Men vitneberetninger som er kommet fram i de siste åra – bl.a. fra sikkerhetsfolk som hadde ansvaret for ham i de siste dagene – tyder på at Stalins bortgang kan ha blitt framskynda – blant annet ved at han ikke fikk nødvendig legehjelp etter et hjerteanfall.
Verden etter Stalin
Hvor stor betydning Stalins person egentlig hadde, blei også bekrefta av utviklinga etter hans død. At «den gamle» var borte, betydde umiddelbart at de usunne tendensene (som allerede hadde vunnet innpass) fikk friere spillerom. I løpet av få år var politikken blitt lagt om i revisjonistisk retning, den sosialistiske planøkonomien blei gradvis avvikla, og et nytt sjikt av byråkratborgere vokste etter hvert fram til den reelt herskende klassen i Sovjetunionen.
Behovet for å distansere seg fra sosialismen må for revisjonistene ha vært nærmest identisk med behovet for å distansere seg fra Stalin. Det blei åpenbart på partiets 20. kongress i 1956, der Krustsjov holdt sin kjente, «hemmelige» tale om Stalins «forbrytelser». Den ble ikke gjort kjent for det sovjetiske folket, men beleilig «lekket ut» til vestlige journalister.
Forfallet i det sosialistiske Sovjetunionen fikk også ringvirkninger i resten av verden, i sær for kommunistene, som i denne perioden fikk oppleve ideologisk forvirring, partistrider, politisk tilbakegang og frustrasjon.
Men ingen hets, bakvaskelse eller forvrengning kan rokke ved Stalins innsats som en av de aller fremste marxist-leninistiske teoretikerne og politiske lederne, som sovjetfolkets og verdensproletariatets mest konsekvente forkjemper gjennom nesten halvparten av det 20. århundret.
Denne artikkelen er opprinnelig fra 2003, da publisert under tittelen 50 år siden Stalin døde.{jcomments off}
Stalins bidrag til marxismen-leninismen
Den samlede lista over Stalins teoretiske bidrag er lang. Her er noen av de viktigste:
• Marxismen og det nasjonale spørsmål (1913)
• Om leninismens grunnlag (1924)
• Spørsmål i leninismen (1926)
• Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen (1952)
Artikkelen sto å lese i Revolusjon nr 26 våren 2003.