For 150 år siden, den 18. mars 1871, grep proletariatet makta for første gang og dannet den første arbeiderregjeringa.
Ministre, byråkrater og generalstab ble fordrevet fra Paris. Den utøvende makta lå i hendene på Nasjonalgardens sentralkomité, representanten for den væpna arbeiderklassen.
Denne første arbeidermakta varte i 72 dager før den ble knust av forente reaksjonære r som massakrerte titusener mennesker. Likevel har Kommunen etterlatt et skattkammer av verdifulle erfaringer som har relevans også i dag.
Gnisten som gjorde Kommunen til virkelighet var oppstanden til arbeiderne i Paris som nektet å godta den ydmykende avtalen det franske borgerskapet og deres regjering inngikk med den prøyssiske invasjonshæren som gikk seirende ut av krigen i 1870.
Da Napoleon den tredje kapitulerte, reiste folket i Paris seg og veltet keiserdømmet den 4. september. Borgerskapet, som grep makta, prøvde å undertrykke parisierne istedenfor å slåss mot invasjonshæren. «I denne konflikt mellom nasjonal plikt og klasseinteresse nølte det nasjonale forsvars regjering ikke et øyeblikk - den forvandlet seg til det nasjonale forræderis regjering.» (Marx, Borgerkrigen i Frankrike.)
Etter at borgerskapet på denne måten hadde ryddet vei, omringet prøysserne – som allerede hadde erobret de mest industrialiserte delene av Frankrike – Paris.
Proletariatet i Paris svarte på borgerskapets forræderi ved å rykke fram og «storme himmelen». Mens de mest framskredne arbeiderne satte fram ideen om nasjonal og sosial frigjøring, sto arbeiderklassen, som ikke hadde noen klar oppfatning av lovene for samfunnsmessige framskritt, under innflytelse fra Proudhon, Blanqui og ny-jakobinerne.
Ikke desto mindre tok de fatt på å rive ned det militær-byråkratiske apparatet. Marx skrev: «Etter seks måneders sult og ruin, mer på grunn av indre forræderi enn på grunn av den utenlandske fiende, reiser de seg under prøyssiske bajonetter, som om der aldri hadde fantes en krig mellom Frankrike og Tyskland, og som om fienden ikke stod foran portene til Paris! Historien kan ikke oppvise noe lignende eksempel på slik storhet!» (Marx, brev til Kugelmann april 1871).
«Etter seks måneders sult og ruin, mer på grunn av indre forræderi enn på grunn av den utenlandske fiende, reiser de seg under prøyssiske bajonetter, som om der aldri hadde fantes en krig mellom Frankrike og Tyskland, og som om fienden ikke stod foran portene til Paris! Historien kan ikke oppvise noe lignende eksempel på slik storhet!» (Marx, brev til Kugelmann april 1871).
Nasjonalgardens sentralkomité kunngjorde i den offisielle journalen datert 25. mars at «Kommunen har gitt innbyggerne i Paris Nasjonalgarden som forsvarer dem mot makta i stedet for den stående hæren som forsvarer makta mot innbyggerne.»
Marx snakket om overgangsperioden fra kapitalisme til kommunisme og slo fast nødvendigheten av å bryte i stykker det borgerlige statsapparatet som en lærdom fra revolusjonsåret 1848. Og proletariatet i Paris synliggjorde hva som måtte erstatte det.
Pariskommunen oppløste den stående hæren og politiet, to redskaper for klasseundertrykking. Byråkratiet ble også avviklet. Beslutningen om disse to «ødeleggelsene» baserte seg ikke på teoretisk tenkning, det skjedde helt og fullt som følge av den virkelige klassekampen og materialiserte seg som resultat av at «det ufeilbarlige instinktet til det oppvåknede folket» ble fulgt. (Lenin, Den ekstraordinære 7. kongressen til RKP(b).)
På Kommunens andre dag ble alle gjenværende soldater pålagt å slutte seg til Nasjonalgarden. Hæren og politiet ble erstattet med væpna arbeidere, det gamle byråkratiet ble erstattet med folk som var demokratisk utnevnt. Alle utnevnelser til verv eller myndighet, Kommunen og domstolene inkludert, skjedde gjennom valg. De som ble valgt sto til ansvar for folket og kunne tilbakekalles. Betalinga var ikke mer enn 6000 franc, gjennomsnittslønna for en fagarbeider. Kommunen forente den utøvende og den lovgivende makta. Proletardiktaturet som ble bygd var ennå veldig svakt og hadde mangler, men alle disse foranstaltningene iverksatt under de vanskeligste forholdene var mer demokratiske og langt overlegne det mest framskredne borgerlige demokrati.
Samtidig som republikken ble utropt, oppsto dusinvis av arbeiderklubber, fagforeninger og aviser i Paris og i alle større byer. Proletardiktaturet, eller det proletariske demokratiet, utløste massenes initiativ og virketrang.
Folket i Paris organiserte seg raskt for å varsle de valgte representantene for Kommunen om deres feil og mangler, i den hensikt å trekke dem nærmere folkets interesser og for å fjerne dem fra sine verv om nødvendig. I 30 nabokvarterer i Paris samlet hundrevis av menn og kvinner seg i arbeiderklubbene hver kveld etter arbeidstid for å diskutere. Her ble også Kommunen tidvis kritisert, og Kommunens ledelse ble invitert til disse møtene som omfattet arbeidere i særlig grad. Dette var arenaer der de arbeidende massene involverte seg direkte i politikken. Her satte de fram sine krav, her vurderte og kritiserte de Kommunens vedtak. Dagen etter informerte en delegasjon, på klubbens vegne, Kommunehuset om sine vedtak. Disse debattene gjenspeilte seg også i flere dagsaviser med stor innflytelse blant massene og opplag på fra 50.000 til 60.000 eksemplarer. Brev fra arbeiderne med råd om hvilke skritt Kommunen burde ta, ble trykt. Artikler ble diskutert blant massene på klubbmøter og kunne bli gjenstand for polemikk mellom motstridende synspunkter. Disse debattene bidro til å høyne den politiske bevisstheten samtidig som de var en plattform der folket kunne ha oppsyn med beslutninger som ble gjort og komme med egne initiativer.
Folket i Paris var organisert i nabolagskomiteer og i bydeler. De utpekte sine talspersoner til regionale råd eller andre organer som Postrådet eller Våpenatelierrådet i Louvre.
Kvinner hadde ennå ingen stemmerett, men de tok aktivt del i politikk og spilte en viktig rolle i Kommunens periode hvor de ofte satte fram de viktigste forslagene til vedtak.
Fagforeninger var et av arbeiderklassens viktige maktmidler. Under Kommunen var det 34 aktive fagforeninger i ulike sektorer. De fleste av dem eksisterte fra før av, men med Kommunen økte de sin innflytelse og ble sentralisert. Sammen med 43 ulike masseorganisasjoner representerte disse fagforeningene folkets kontroll med ledelsen av Kommunen.
Kommunen varte bare i 72 dager, med nesten daglige sammenstøt. Men i løpet av denne korte tida forsøkte den å løse folkets akutte problemer.
- For å avskaffe arbeidsløsheten bestemte den å betale for og overta nedlagte fabrikker og gjenoppta produksjonen.
- Som ledd i å bedre arbeidsforholdene, ble nattskift for bakerne forbudt. Lønnsnedslag var forbudt og ble straffet med bøter og andre foranstaltninger. Den daglige arbeidstida ble satt ned i enkelte sektorer.
- Tomme og forlatte hus ble konfiskert, husleia ble fryst og skyldig husleie ble avskrevet.
- Religion og statsanliggender ble atskilt. Grunnlaget for en sekulær stat tok form: sekulær og gratis utdanning ble obligatorisk for både gutter og jenter.
- Det ble gitt politisk amnesti og alle begrensninger av ytringsfriheten fjernet.
- Kommuner og større bydeler fikk fullt autonomi.
Kommunen overlevde ikke lenge nok til å sette alle disse beslutningene ut i livet. Likevel, som Marx oppsummerte det: «Den store samfunnsmessige målestokken for Kommunen var dens egen arbeidende eksistens.»
Imidlertid gjorde Kommunen også noen feil.
Etter maktovertakelsen inntok den en moderat og kompromissøkende holdning. Den nølte med å utnytte de første vitale timene og dagene, uten å gi det siste støtet til Versailles-regjeringa som trakk seg tilbake i full forvirring. Kommunens ledere ville unngå en borgerkrig, men den krigen var det borgerskapet som satte i gang.
I Kommunens første dager rådde det overdreven lojalitet til det formelle demokratiet. Opptattheten av legitimitet gjennom valgprosesser førte til at presserende oppgaver ble forsinket. I massenes øyne hadde Kommunene allerede full legitimitet. Ei hel uke gikk med til formaliteter.
Det fortsatte med politisk naivitet. Gatene i Paris var fylt med spioner fra Versailles, men Kommunen traff ikke nødvendige mottiltak. Mange aviser som støttet kontrarevolusjonen kunne lovlig trykkes og spres i «ytringsfrihetens» navn. På den andre sida besluttet Kommunen 5. april, da generalene fra Versailles begynte å likvidere kommunardene, at «enhver massakre vil bli besvart med blod». Vedtaket ble først omsatt i praksis etter «den blodige uka» da titusener av parisere ble massakrert.
Tilsvarende mangel på besluttsomhet viste seg da den gamle orden skulle styrtes. Sentralbanken og store bedrifter ble ikke nasjonaliserte uten vederlag. Det ble ikke gjort tiltak til fordel for kvinnene som spilte den mest aktive rolla under revolusjonen. Det gamle reaksjonære skattesystemet fikk bestå.
Nok en svakhet ved Kommunen var at den ikke gjorde stort for å vinne bøndene over til seg. Proletariatet var ennå ikke bevisst i spørsmålet om å sikre seg dem som allierte.
Internasjonalen trakk enda en viktig slutning fra erfaringen med Kommunen: «Stilt overfor denne kollektive makten til de eiendomsbesittende klasser, kan ikke arbeiderklassen, som klasse, handle uten at den konstituerer seg som et politisk parti – som skiller seg fra og står i motsetning til alle gamle partier formet av de besittende klasser.» På sitt møte i september 1871 erklærer Den internasjonale arbeiderassosiasjon at «denne sammenslutning av arbeiderklassen i et politisk parti er uunnværlig for å sikre seier for den samfunnsmessige revolusjon og for dens endelige mål – klassenes avskaffelse.»
Pariskommunens vektlegging av nødvendigheten av proletardiktaturet for sosial frigjøring i kampen mot råtnende kapitalisme, og lærdommen om at arbeiderklassen må organisere seg som politisk parti, er fortsatt levende og relevant 150 år seinere.
Lenge leve Pariskommunen!
Lenge leve proletarisk internasjonalisme!