Denne artikkelen inneholder Lenins berømte aprilteser, som han redegjorde for i to møter på den all-russiske konferansen av arbeider- og soldatråd den 5. april i 1917. Trykt 7. april samme år i Pravda nr. 26.
«Det særegne ved den nåværende situasjonen i Russland er at landet er på vei fra revolusjonens første fase – som, på grunn av proletariatets manglende klassebevissthet og organisasjonsnivå, la makten i borgerskapets hender – til dens andre, som må føre til at makten overtas av proletariatet og fattigbøndene.»
Jeg kom ikke frem til Petrograd før natten til 4. april, og derfor kunne jeg naturligvis bare avgi rapporten om det revolusjonære proletariatets oppgaver på egne vegne, og med forbehold for manglende forberedelser.
Det eneste som kunne bidra til å gjøre tingene enklere for meg – så vel som for rettskafne motstandere – var å formulere tesene skriftlig. Jeg leste dem opp og gav deretter teksten til kamerat Tsereteli. Jeg leste dem opp to ganger, svært langsomt: Først på et møte for bolsjeviker, og deretter på et møte der både bolsjeviker og mensjeviker var tilstede.
Jeg lar disse mine personlige teser trykke med bare et fåtall forklarende noter. Bakgrunnen for tesene ble forklart i detalj i rapporten.
Teser
1. Når det gjelder vårt standpunkt til krigen, som under Lvov & Cos nye [provisoriske] regjering fortsatt for Russlands vedkommende, på grunn av regjeringens kapitalistiske karakter, er en del av en imperialistisk røverkrig, er det utillatelig å gi selv den minste innrømmelse til idéen om «revolusjonær forsvarskrig» [revolusjonær defensisme].
Det klassebevisste proletariatet kan gi sitt samtykke til en revolusjonær krig –og bare en slik krig ville kunne forsvare revolusjonær defensisme – utelukkende dersom: a) makten overlates i hendene på proletariatet og deres allierte blant de fattigste delene av bondeklassen; b) alle anneksjoner avstås i handling, og ikke bare i ord; c) det tas et virkelig og faktisk oppgjør med enhver kapitalistisk interesse.
I lys av at brede lag av massene åpent og ærlig tror på revolusjonær defensisme og kun aksepterer krigen som et nødvendig onde, og ikke som et middel til imperialistisk ekspansjon, og i lys av at de er ført bak lyset av borgerskapet, er det nødvendig å forklare dem med særlig grundighet, utholdenhet og tålmodighet at de har tatt feil, understreke det ubrytelige båndet mellom kapitalen og den imperialistiske krigen og vise dem at uten å styrte kapitalismen er det umulig å avslutte krigen og oppnå en virkelig demokratisk fredsslutning, en fredsslutning som ikke er basert på voldsbruk.
En bredest mulig kampanje for å utbre dette synspunktet må gjennomføres blant soldatene ved fronten.
Fraternisering.
2. Det særegne ved den nåværende situasjonen i Russland er at landet er på vei fra revolusjonens første fase – som, på grunn av proletariatets manglende klassebevissthet og organisasjonsnivå, la makten i borgerskapets hender – til dens andre, som må føre til at makten overtas av proletariatet og fattigbøndene.
Denne overgangsfasen kjennetegnes på den ene siden av et maksimum av lovmessig anerkjente rettigheter (Russland er nå den frieste av alle verdens krigførende stater); på den andre av et fravær av voldsbruk mot massene, og, til slutt, av massenes blinde tiltro til den kapitalistiske regjeringen, disse svorne fiender av freden og sosialismen.
Denne spesielle situasjonen krever av oss at vi er i stand til å tilpasse oss og drive partiarbeidet blant de uhørt store arbeidermassene som nettopp nå har våknet til politisk bevissthet.
3. Ingen støtte til den provisoriske regjeringen; den grove falskheten i alle deres løfter må gjøres klart, særlig hva angår de løfter som handler om å gi avkall på annekterte områder. Avsløring i stedet for det utillatelige, illusjonsskapende «kravet» om at denne regjeringen, en regjering av kapitalister, skal slutte med å være en imperialistisk regjering.
4. Aksept av det faktum at vårt parti i de fleste arbeiderrådene er i mindretall, så langt et lite mindretall, i motsetning til blokken av alle småborgerlige, opportunistiske elementer, fra Folkesosialistene [«sosial-kadettene»] og De sosialrevolusjonære ned til [den mensjevikiske] Organisasjonskomitéen (Tjkeidze, Tsereteli osv.), Steklov etc., etc., som har gitt etter for borgerskapets innflytelse og utbredt samme blant arbeiderklassen.
Vi må få massene til å innse at arbeiderrådene er den eneste mulige form for revolusjonært styre, og derfor må vår oppgave være – så lenge dette styret underlegger seg borgerskapets innflytelse – å klargjøre på tålmodig, systematisk og pågående vis argumentene for at de har valgt feil taktikk, argumenter som i særlig grad er tilpasset massenes praktiske behov.
Så lenge som vi er i mindretall, må vi kritisere og avsløre feil samtidig som vi argumenterer for nødvendigheten av å overføre hele den politiske makten til arbeiderrådene, slik at folket gjennom erfaring kan overkomme sine feil.
5. Ikke en parlamentarisk republikk – å vende arbeiderrådene ryggen for en parlamentarisk republikk ville være å gå i feil retning – men en republikk av arbeider-, landarbeider- og bondesovjeter over hele landet, fra øverst til nederst.
Oppløsning av politiet, hæren og byråkratiet. [1]
Lønningene til alle folkets representanter, som må være valgbare og utskiftbare til enhver tid, skal ikke overskride gjennomsnittslønnen til en fagarbeider.
6. Tyngdepunktet i agrarprogrammet flyttes til landarbeidersovjetene.
Konfiskering av alle godseiendommer.
Nasjonalisering av all jordeiendom i landet. Jorden stilles til de lokale jordarbeider- og bondesovjetenes disposisjon. Organisering av egne sovjeter for fattigbønder. Etablering av et mønsterbruk på hvert av de store godsene (med et omfang som varierer fra 100 til 300 desjatiner [1 desjatin = 10900 kvadratmeter], avhenging av lokale og andre forhold, samt de lokale beslutningsorganenes vedtak) under kontroll av landarbeiderrådene og for det offentliges regning.
7. Øyeblikkelig sammensmeltning av alle landets banker til én landsomfattende bank, kontrollert av arbeiderrådene.
8. Det er ikke vår umiddelbare oppgave å «innføre» sosialismen, men kun å legge samfunnets produksjon og vareutveksling under arbeiderrådenes kontroll.
9. Partiets oppgaver:
a. Det må straks innkalles til en partikongress.
b. Partiprogramment må endres, på følgende punkter:
1. Spørsmålet om imperialismen og den imperialistiske krigen
2. Vår holdning til staten og vårt krav om en kommunestat. [2]
3. Rettelser i vårt utdaterte minimumsprogram.
c. Endring av partinavnet. [3]
10. En ny Internasjonale.
Vi må ta initiativ til en revolusjonær Internasjonale, en Internasjonale rettet mot sosial-sjåvinistene og mot «sentrum». [4]
For at leseren skal forstå hvorfor jeg særlig måtte understreke «tilfellet» med de ærlige opponenter som et sjeldent unntak, ber jeg om at man sammenligner ovenstående teser med følgende replikk fra hr. Goldenberg: Lenin, sa han, «har plantet borgerkrigens fane midt i det revolusjonære demokrati» (sitert i hr. Plekhanovs Jedinstvo nr. 5 [«Enhet», høyresosialdemokratisk dagsavis som utkom i Petrograd fra mars til november 1917, med Plekhanov som redaktør. Avisen støttet uten forbehold den provisoriske regjeringen og «defensismen»]).
Er ikke dette en riktig perle?
Jeg skriver, sier og forklarer utførlig: «I lys av at brede lag av massene åpent og ærlig tror på revolusjonær defensisme … og i lys av at de er ført bak lyset av borgerskapet, er det nødvendig å forklare dem med særlig grundighet, utholdenhet og tålmodighet at de har tatt feil …»
Men de borgerlige herrer som kaller seg sosialdemokrater, og som verken hører til i massenes brede lag eller til de menige talsmenn for defensismen, fremlegger med en behersket mine mine synspunkter på denne måten: «Borgerkrigens fane» (om borgerkrig var det ikke ett ord verken i tesene eller i min tale) «har blitt plantet (!) midt i (!!) det revolusjonære demokrati…»
Hva betyr dette? På hvilken måte er dette annet enn ren oppvigler-agitasjon, ren Russkaja Volja-propaganda [«Den russiske vilje», dagsavis finansiert av storbankene og av Lenin betraktet som «én av de mest nedrige borgerlige aviser»]?
Jeg skriver, sier og forklarer utførlig en gang til: «Arbeiderrådene er den eneste mulige form for revolusjonært styre, og derfor må vår oppgave være å klargjøre på tålmodig, systematisk og pågående vis argumentene for at de har valgt feil taktikk, argumenter som i særlig grad er tilpasset massenes praktiske behov.»
Men en viss type av motstander presenterer mine synspunkter som en oppfordring til «borgerkrig midt i det revolusjonære demokrati»!
Jeg angrep den provisoriske regjeringen for ikke å ha fastsatt en snarlig dato, eller noen dato overhodet, for sammenkallingen av den grunnlovgivende forsamlingen, og for bare å ha kommet med tomme løfter. Jeg argumenterte med at uten arbeider- og soldatrådene har man ingen garanti for at den grunnlovgivende forsamlingen blir sammenkalt, og et vellykket resultat av den er utelukket.
Og så tillegger man meg det synspunkt at jeg er motstander av en snarlig innkalling av den grunnlovgivende forsamlingen!
Jeg kunne betegne dette som «sinnsforvirret», dersom da ikke årtiers politiske kamp hadde lært meg at ærlighet hos en motstander er et sjeldent unntak.
Hr. Plekhanov har i avisen sin kalt min tale for «sinnsforvirret». Utmerket, hr. Plekhanov! Men se hvor ubehendig, rotete og baktung du er i polemikken din. Dersom jeg holdt en sinnforvirret tale av to timers varighet, hvordan kan det da ha seg at en tilhørerskare som telte flere hundre, fant seg i denne «sinnsforvirringen»? Og hvorfor bruker så avisen din en hel spalte på omtalen av denne «sinnsforvirringen»? Inkonsistent, meget inkonsistent!
Det er selvsagt langt enklere å skrike og hyle ut ukvemsord enn å forsøke å fremstille, forklare og erindre det som Marx og Engels sa i 1871, 1872 og 1875 om erfaringene fra Pariskommunen og om den type stat som proletariatet behøver [se Borgerkrigen i Frankrike og Kritikk av Gotha-programmet].
Den forhenværende marxisten hr. Plekhanov har tydeligvis ingen lyst til å minnes marxismen.
Jeg gjengav Rosa Luxemburgs ord den 4. august 1914, da hun kalte det tyske sosialdemokratiet for et «råtnende lik». Men herrene Plekhanov, Goldenberg & Co. blir «fornærmet». På hvis vegne? På de tyske sjåvinisters vegne, fordi de ble kalt sjåvinister!
De har bragt seg selv opp i dette uføret, disse stakkars russiske sosial-sjåvinistene – sosialister i ord og sjåvinister i handling.
[1] dvs. at den stående hæren erstattes av en allmenn folkevæpning – Lenin.
[2] dvs. en stat av samme type som Pariskommunen - Lenin.
[3] i stedet for «sosialdemokrati», hvis offisielle ledere verden over har forrådt sosialismen og gått over til borgerskapet («defensistene» og de vaklende «kautskyistene»), må vi kalle oss selv for et kommunistisk parti – Lenin.
[4] «sentrum» i den internasjonale sosialdemokratiske bevegelsen er den tendensen som vakler mellom sjåvinistene (=«defensister») og internasjonalistene, dvs. Kautsky & Co. i Tyskland, Longuet & Co. i Frankrike, Chkheidze & Co. i Russland, Turati & Co. i Italia, MacDonald & Co. i Storbritannia etc. – Lenin.
Basert på den engelske og norske oversettelsen på marxists.org fra
Lenin Collected Works, Progress Publishers, Moskva 1964, s. 19-26.