Denne klassiske teksten fra Stalin er uunnværlig for alle som kaller seg kommunister. Her forklarer han enkelt og inngående hva som særtegner dette partiet av ny type, og hvordan det skiller seg fra alle andre partier og politiske organisasjoner.
Teksten er fra en forelesning på Sverdlovsk-universitetet Stalin holdt i april 1924.
PARTIET
I den førrevolusjonære periode, i den perioden med en mer eller mindre fredelig utvikling da partiene i Den 2. internasjonale var den ledende makt innenfor arbeiderbevegelsen og da de parlamentariske kampformer gjaldt som de viktigste – under slike forhold hadde ikke partiet – og kunne det heller ikke ha – den store og avgjørende betydning som det fikk seinere under forhold med åpne revolusjonære kamper. For å verge Den 2. internasjonale mot angrep, erklærte Kautsky at partiene i Den 2. internasjonale var et instrument for freden og ikke for krigen, og at de nettopp derfor var ute av stand til å utrette noe som helst av betydning under krigen, i en periode med revolusjonære aksjoner fra proletariatets side. Dette er helt riktig. Men hva betyr det? Det betyr at partiene i Den 2. Internasjonale ikke duger for proletariatets revolusjonære kamp, at de ikke er proletariske kamppartier som leder arbeiderne til makten, men et valgapparat som er innrettet på parlamentsvalg og på den parlamentariske kamp. Dette forklarer i grunnen også den kjensgjerning at i den perioden da opportunistene i Den 2. internasjonale hadde bukten og begge endene, da var det ikke partiet, men parlamentsfraksjonen som var den utslagsgivende blant proletariatets politiske organisasjoner. Det er en kjent sak at partiet i denne perioden i virkeligheten var et vedheng til parlamentsfraksjonen og en tjener for den. Det er knapt nødvendig å bevise at det under slike forhold og med et slikt parti i brodden ikke engang kunne være tale om å forberede proletariatet til revolusjonen.
Men stillingen forandret seg fra grunnen av da den nye periode inntrådte. Denne nye periode er en periode med åpne sammenstøt mellom klassene, perioden med revolusjonære aksjoner fra proletariatets side, perioden med den proletariske revolusjon, perioden da en direkte forbereder kreftene til å styrte imperialismen, og proletariatet til å erobre makten. Denne periode stiller proletariatet nye oppgaver: å omstille hele partiarbeidet på ny, revolusjonær måte, å oppdra arbeiderne i en ånd som innstiller dem på revolusjonær kamp om makten, å forberede reservene og trekke dem fram til seg, å få i stand forbundet med proletarene i nabolandene, å knytte et fast samband med frigjøringsbevegelsen i koloniene og de avhengige land osv., osv. Å tro at disse nye oppgaver kan løses med kreftene i de gamle sosialdemokratiske partier som er oppdratt under parlamentarismens fredelige forhold, betyr å dømme seg selv til håpløs fortvilelse, til uunngåelig nederlag. Å beholde de gamle partier i brodden når en har slike oppgaver å mestre, ville være å stå fullstendig våpenløs. Det er knapt nødvendig å bevise at proletariatet ikke kunne finne seg i en slik tingenes tilstand.
Av dette følger at det trengs et nytt parti, et kampparti, et revolusjonært parti som er dristig nok til å lede proletarene i kampen om makten, som har erfaring nok til at det kan finne seg til rette i de kompliserte forhold under en revolusjonær situasjon og elastisitet nok til å omgå alle blindskjær på veien til målet.
Uten et slikt parti trenger en ikke engang å tenke på å styrte imperialismen og erobre proletariatets diktatur.
Dette nye parti er leninismens parti.
Hva er det som særkjenner dette nye parti?