torsdag, 23 05 2019

LO vert, Oslo arena for Den «frie faglige internasjonalen»s kongress i juni.  Frie faglige internasjonale* på kongress i Oslo

Denne internasjonale fagbevegelsen blir gjerne framstilt av sosialdemokratiet og borgerne som demokratisk og uavhengig. I denne artikkelen ser vi nærmere på hvor «fri» FFI egentlig er og bakgrunnen for at denne organisasjonen blei oppretta.

Den Frie Faglige Internasjonale (FFI) blei danna i London 28. november 1949 etter en langvarig forutgående strid mellom to motsatte faglige linjer innafor Den Faglige Verdensføderasjonen (World Federation of Trade Unions – WFTU).

Den faglige verdensføderasjonen

WFTU Oppsto som resultat av den antifascistiske koalisjonen under den 2. verdenskrig. Fra 1941 foregikk det et faglig samarbeid mellom sovjetisk, britisk (TUC) og amerikansk (CIO) fagbevegelse som følge av de nye politiske og andre betingelsene verdenskrigen hadde skapt. Etter krigen, i oktober 1945, vedtok den første Faglige Verdenskongressen – der delegater fra 56 land var representert – å stifte Den Faglige Verdensføderasjonen (WFTU).

WFTUs program, plattform og påfølgende resolusjoner bar i hovedsak preg av prinsippfast forsvar for arbeiderklassens krav om bedre leve- og arbeidsvilkår, for faglig enhet, fortsatt kamp for å utslette fascismen fullstendig, støtte til de kolonialt undertrykte folkene osv. Men denne linja vant ikke fram uten videre, men bare igjennom vedvarende strid fra de progressive og revolusjonære kreftene sin side mot de opportunistiske og reformistiske kreftene; særlig representert ved de faglige lederne fra England og U5A.

TUC og CIO-lederne blei faktisk mot sin vilje tvunget til a ga med på opprettelsen av WFTU. Den anti-fascistiske ånden og den økte klassebevisstheten blant verdens arbeidere gjorde det umulig For de reformistiske lederne å holde liv i sitt råtne avkom, den gamle anti-bolsjevikiske og proimperialistiske Amsterdaminternasjonalen.

Deres sabotasjeforsøk mot WFTU stranda, og de var tvunget til å forbli medlemmer her inntil videre. Til gjengjeld satte de seg som oppgave å undergrave organisasjonen og venta begjærlig på en anledning til enten å gripe makta i WFTU eller ødelegge organisasjonen.

Den amerikanske imperialismens «Marshall-plan» var det etterlengta påskuddet for å Splitte WFTU. Med TUC i spissen blei det organisert splittelseskonferanser av «Marshallplan-landa», på tvers av WFTU. I 1949 gikk britisk LO (TUC) så langt som til å kreve at WFTUs funksjoner skulle opphøre, og stilte ultimatum om utmelding hvis så ikke skjedde. WFTU godtok sjølsagt ikke et forslag som betydde likvidasjon av WFTU, og dermed trakk amerikansk, britisk og hollandsk LO seg ut for godt. Også norsk LO fulgte sjølsagt lydig eksemplet til sine forbilder og foresatte i England og USA.

WFTU fortsatte sin virksomhet og nøt stor prestisje i denne sin positive og progressive periode, som varte fram til nærmere 1960, da organisasjonens klasseholdning og anti-imperialistiske ånd blei erstatta av revisjonisme og opportunistisk lefling med imperialismen. fra 1960 og fram til idag har WFTU mista sin representativitet, og er blitt et redskap til fremme av interessene ti det nye sosialimperialistiske borgerskapet som siden Khrusjtsjovs tid har sittet med makta i Sovjetunionen.

FFI – et agentur for den amerikanske imperialismen og CIA

Striden om Marshallplanen var et påskudd og ikke hovedårsaken til TUCs og CIOs utmarsj. Strategien og taktikken for å ødelegge WFTU var allerede utarbeidd ved Genève-møtet i 1949, der representanter for den amerikanske regjeringa og noen ledere i CIO deltok. Så tidlig som i 1947 ser en sporene etter den amerikanske regjeringas utsendinger som spilte «fagforeningsfolk» og slo seg ned som sosiale eller faglige attachéer i de amerikanske ambassadene i de landa som mottok Marshall-hjelp. Hovedoppgaven deres var å berede grunnen for en ny faglig internasjonale. (Sitert etter Filip Kota: To linjer i verdens fagbevegelse). En rekke slike framstøt blei foretatt i amerikansk regi, som arbeidet til Den amerikanske Arbeidsføderasjonen (AFL) som var rein komplottvirksomhet mot WFTU.

Det er ingen hemmelighet at FFI blei skapt på initiativ fra den angloamerikanske imperialismen, faktisk etter en hemmelig avtale mellom den britiske utenriksministeren Ernest Bevin og den seinere amerikanske utenriksministeren John Foster Dulles. Hovedoppgavene for FFI var den gang og er fortsatt klassesamarbeid, aktiv støtte til den aggressive NATO-alliansen og kamp mot kommunistene og alle progressive krefter. På denne tida raste det mest fanatiske anti-kommunistiske hysteriet og FFI og CIO-AFL framsto helt åpent som ville anti-kommunister og varme talsmenn  for alle for­mer for amerikansk aggresjon, intervensjon og komplottvirksomhet. FFI driver idag ikke sin pro-amerikanske virksomhet i samme vulgær-fanatiske form, men innholdet i politikken er nøyaktig den samme.

Det framgår konkret idag av den kontrarevolusjonære og pro-amerikanske virksomheten somm det er avslørt blir drevet av FFIs redskap i Latin-Amerika, ORIT. Denne organisasjonen har gjennom sin nicaraguanske avdeling CUS sørget for at FFI er «den internasjonalen som mest effektivt er med på forsøket på å kvele san­dinistene i Nicaragua», i følge svensken Åke Wedin, sjøl ansatt ved bistandsnemnda til LO i Sve­rige. ORIT er tett sammenvevd med den viktigste amerikanske fagorganisasjonen AFL-CIO, og står åpenbart under dens kontroll. AFL-CIO er et viktig redskap for den amerikanske imperialismen, i dag ikke minst i Latin-Amerika.

I 1971 sto tidligere president Richard Nixon på AFL-CIOs kon­gress og takka for organisasjo­nens stette til hans utenriks­politikk, spesielt når det gjaldt Vietnamkrigen!

Støtte til fascismens lakeier

Når dette skrives er FFI-kongressen i Oslo ennå ikke avholdt. Men det er på forhand kjent at orga­nisasjonen planlegger å oppheve suspensjonen den omsider blei tvunget til å foreta av det pro­-fascistiske og fullstendig korporativistiske tyrkiske TÜRK-IS. Dette er den eneste «lovlige» fagbevegelsen i det fascistiske Tyrkia, mens det progressive DISK er forbudt. Burhan Sahin, grafisk tillitsmann innafor DISK, har kommentert FFIs rolle i den antifascistiske kampen som blir ført av den tyrkiske arbeiderklassen bl.a. slik: «Generelt kan en si at FFI og andre orga­nisasjoner reagerer på forhold­ene i Tyrkia ut fra deres karak­ter og politikk. FFI er stort sett styrt av fagforeninger av amerikansk type. Türk-Is er også en slik fagforening. Militærkup­pet ble planlagt i USA - og hvis FFI skulle beholdt Turk-Is ville det ha blitt konflikter innenfor FFI. Türk-Is er for uthengt i og med sin støtte til juntaen!»

Men sånn vurderer ikke lenger FFI. USA-imperialismen har gitt ordre om å støtte oppunder fascistgeneralenes «demokratisering» og Türk-Is.

Det er ingen tilfel­dighet at også norsk LO er FFI­-medlem. For også LO er en borgerliggjort, reformistisk, anti­kommunistisk  og pro-amerikansk fagbevegelse.

Fra Arbeideren nr. 6, 1983. Arbeideren var organ for Marxist-Leninistisk Forbund.

* 1. november 2006 etablerte FFI og World Confederation of Labor (WCL) den nye organisasjonen International Trade Union Confederation (ITUC).