torsdag, 12 12 2019

I 2015 er det hundre år siden 8. mars ble markert for første gang i Norge.

«Arbeiderklassens kvinner må komme ut av definisjonsgrepet til borgerkvinnene.»

jagtvej69_1910
Kongressen fant sted i Arbejdernes Forsamlingsbygning i Jagtvej 69. Den historiske bygningen ble revet for tre år siden,  etter hard kamp for å bevare ungdomshuset Ungeren.
Full frigjøring av kvinnene under kapitalismen er en umulighet, nå som i 1910.
 
Den tyske kommunisten Clara Zetkin la fram forslag om innstiftelse av kvinnenes kampdag for sosialismen på den andre internasjonale sosialdemokratiske kvinnekongressen i København i 1910. 130 kvinner fra 16 land deltok.
I Norge startet feiringa av dagen i 1915.

Kvinnekongressen i København vedtok at en måtte skille seg skarpt fra den borgerlige kvinnebevegelsen. Datoen 8. mars fikk særlig symbolikk i Russland i 1917, da kvinnedemonstrasjonen ble den direkte opptakten til februarrevolusjonen (23. februar etter den julianske kalender).

Den historiske bygningen Jagtvej 69 ble ryddet og revet ned i 2007. Det skjedde i kamp mot ungdommen og arbeiderbevegelsen, under en sosialdemokratisk borgermester for København. Det var i dette forsamlingshuset beslutningen om å innstifte kvinnennes internasjonale kampdag ble truffet i 1910. Kvinnekonferansen fant sted i forkant av Den sosialistiske (2.) internasjonalens kongress i København med nær 900 deltakere – heriblant Lenin og Karl Liebknecht. [Les mer i Kommunistisk Politik]

Full frigjøring av kvinnene under kapitalismen er en umulighet. I beste fall kan borgerskapets kvinner oppnå en formell likestilling med menn, men også de vil måtte underlegge seg kapitalismens ideologiske undertrykkingssystem som skal holde kvinnene, og i særdeleshet arbeiderkvinnene, nede. Etter tiår med kamp for likestilling og likelønn i arbeidslivet i Norge er fasiten fortsatt at to av fem kvinner jobber deltid, ikke heltid. Kvinners månedslønn utgjorde i 2008 i gjennomsnitt 85 prosent av menns månedslønn. I varehandelen ligger kvinnelønna på rundt 80 prosent.

Kvinneundertrykking på glansa papir.Den ideologiske undertrykkinga av kvinner er om mulig blitt enda mer utpreget siden den nye kvinnebevegelsen vokste fram i Norge på 70-tallet.  Til tross for abortlov, likestillingsombud, likelønnskrav i tariffavtaler, kriminalisering av horekunder og mange andre delseire, er kvinnene – og særlig arbeiderkvinnene og jentene – ofre for en ekstrem hjernevask gjennom TV, musikk-videoer og kvinne-blader. Kvinnene blir innpodet borgerlig ideologi og en småborgerlig psykologi.

Moteindustrien, kosmetikkindustrien og interiørbransjen forteller kvinnene hvordan de må se ut, kle seg og hvordan de skal innrede hjemmet «attraktivt» for å være suksessrike og attråverdige som arbeidskraft og sexobjekt. De siste åra har offensiven blitt supplert med kosmetisk kirurgi og en vekstnæring av helsepleieprodukter. Det er en mager trøst for kvinnene at deler av denne personlig fasade-industrien nå også retter seg mot unge menn.

I tillegg til at arbeiderkvinner blir dopet ned og får sitt interessefelt definert og innsnevra til å omfatte vakre hjem, kjendisliv, kropp, helse og hvordan få en mer romantisk partner, blir de indirekte fortalt at de aldri noensinne – uten å vinne i lotto eller bli «oppdaget» i en Idol- eller skjønnhetskonkurranse – vil kunne nærme seg sine stesøstre i borgerskapet. Borgerskapets kvinner føler det samme presset, men forskjellen er at de har råd og tid til å realisere mange av skjønnhetskravene, noe som igjen fremmer karrieren på vei til styrerom og pampeverv.

Feministene behandler alle kvinner under ett og understøtter alle mulige krav om at borgerskapets kvinner må opp og fram i det kapitalistiske hierarkiet. Derfor jubler de over kvinnelige direktører, statsråder, oberster og biskoper. Arbeiderklassens kvinner må komme ut av definisjonsgrepet til borgerskapets kvinner og innse at disse «søstrene» tilhører fiendens leir. Og arbeiderklassens menn må ta større ansvar for å kreve solidaritet, likelønn og likeverd – ikke med borgerkvinnene, men med vår egne damer og jenter.

Fra Revolusjon nr. 38, våren 2010