torsdag, 20 06 2019

I en artikkelserie i tidsskriftet Revolusjon fra 1990, analyserte vi under temaoverskiften «Revisjonismens fallittbo» utviklinga i en rekke av de tidligere sosialistiske landa: Sovjetunionen, DDR, Polen og Jugoslavia. Dette var en periode fylt med frustrasjon i mange gamle venstrepartier verden over – og en periode med hemningsløs eufori i reaksjonens leir.

Fra Revolusjon nr 4 (1990)

Revolusjon nummer 4, 1990 Diktatoriske presidentfullmakter er et desperat svar på det totale forfallet i revisjonistenes Sovjet-imperium.

Det er en utbredt misforståelse at den kontrarevolusjonære prosessen som førte til at sosialismen degenererte og kapitalismen ble restaurert i Sovjetunionen, begynte med Gorbatsjovs innsettelse som generalsekretær i 1985. Sprinteren Gorbatsjov er ankermann i en revisjonistisk maratonstafett. Startskuddet gikk da Krustsjov-revisjonistene tilrante seg ledelsen i parti og stat for trettifem år siden.

Endringene som Krustsjov & Co. foretok i den politiske og ideologiske overbygninga, førte nødvendigvis også til endringer i produksjonsforholda – det nye sovjetborgerskapet kunne ikke eksistere og herske politisk uten at det også skapte seg sin økonomiske basis. Sovjetunionens spesielle politiske historie og nedarva sosialistiske økonomiske struktur forutsatte ei kapitalistisk revitalisering med det sentralbyråkratiske apparatet som redskap. Da Krustsjov- og seinere Bresjnev-klikken forandra det vesentlige innholdet i de tidligere sosialistiske eiendomsforholda, var de følgelig tvunget til å bevare de ytre formene som «bevis» på at sosialismen som system stadig var intakt.

Denne håpløse motsigelsen mellom plan og anarki i produksjonen, mellom byråkratisk overbygning og liberalisme i basis, kunne kamufleres og bortforklares, men bare for et kortere tidsrom. Resultatet er i dag at krisevirkningene som følge av kapitalismens økonomiske lover er enda mer ødeleggende enn i Vesten. Den fredelige kontrarevolusjonen nærmer seg sin logiske avslutning.

Økonomisk krise og kaos

Den bitre økonomiske virkeligheten for USSR-ledelsen er økende underskudd på handelsbalansen og en halvert økonomisk vekstrate de tre siste femårsplanperiodene. De enorme budsjettunderskuddene, som nå blir innrømmet offisielt, har ikke minst sin årsak i de enorme overføringene til den uproduktive militærsektoren. Derfor er de talløse sovjetiske nedrustningsinvittene til USA ikke bare propagandamessige utspill. Økonomien er til de grader ute av kontroll at rubelen er nedskrevet til en tiendedel av sin tidligere offisielle verdi. Matvaremangel råder og krisa i jordbruket forverrer seg akutt.

Revisjonistenes standardsvar på problemene har vært å gi de kapitalistiske styringsprinsippene som lenge har vært framherskende, friere spillerom innafor nye juridiske og konstitusjonelle rammer. Slik virker f.eks. loven om å begrense statsmonopolet på utenrikshandelen. Likeledes er det et uttrykt mål å endre finansrelasjonene mellom region og senter, mellom lokale bedrifter og statsorganer. Ideen om bedriftenes «sjølfinansiering» har som følge at statens andel synker drastisk både når det gjelder investeringer og andel av det akkumulerte overskuddet – profittmassen. På kort sikt fritar dette staten og det sentrale økonomiske apparatet for en rekke forpliktelser, men på lengre sikt vil det bare bidra til å forverre statens finansielle stilling og handlekraft. Sentraliserte investeringsprogram blir gradvis umliggjort til fordel for markedets egne mekanismer. Resultatene – som alllerede viser seg – er sosial forverring for det arbeidende folket, også fordi staten løser seg fra sitt tradisjonelle ansvar også på andre områder av solsialpolitisk natur. I så måte er dette en sovjetisk forsmak på velkjente kapitalistiske kriseløsninger.

Kulakkjordbruk og nasjonalisme

Nå gjenoppstår tilmed kulakkene etter at Det øverste sovjet har vedtatt en ny lov som i praksis sikrer private gruppers eller enkeltpersoners bruksrett over jorda og rett til å utbytte landarbeidere. Enhver skal gratis (mot et visst skattøre til staten) kunne tilegne seg jord fra staten eller kollektivbrukene, sjøl om denne jorda formelt ikke er bondens egen siden den ikke kan selges eller byttes bort. Like fullt blir eiendomsretten faktisk uinnskrenka, ettersom bruksretten til jorda kan gå i arv og det i praksis blir fritt fram for utleie eller bortfortpaktning av jorda.

Oppblomstringa av nasjonal sjåvinime og reaksjon er nært knytta til den politiske linja for full kapitalistisk restaurasjon. En mannsalder med russifiseringspolitikk og tilsidesetting av de leninske metodene for løsning av det nasjonale problemet, har naturligvis gitt de nasjonalistiske kreftene ypperlige vekstvilkår. I Kaukasus og Sentral-Asia vendes det nasjonalistiske raseriet både imot de «begunstigede» naborepublikkene og imot russerne – som først har gjort dem til russifiserte vedheng for så å frata dem fordelene de svakeste republikkene tross alt ennå har oppnådd i form av sentrale overføringer. I de mest industrialiserte republikkene er derimot russerne og sjølve sovjetstatens unionsstruktur en plage og et hinder for det profitthungrige regionale borgerskapet, særlig i de baltiske randstatene.

I begge tilfeller blir arbeiderklassen og folket mobilisert bak ekstreme og hatske nasjonalistiske paroler, og tilmed hissa til væpna kamp, som vi har sett i Armenia og Aserbaidsjan. Moskva har svart med brutal maktbruk og blodbad, og gitt religiøs og nasjonalistisk reaksjon ytterligere armslag. I kjølvannet av historieforfalskningene og den alminnelige kulturelle og ideologiske forsøplinga, er slusene åpna for alt fra religiøse krav og mystifikasjon til framvekst av reindyrka fascistiske organisasjoner og anti-semittiske pogrombevegelser som «Pamjat».

Denne flodbølgen av reaksjon og borgerlig nasjonalisme truer den sovjetiske føderasjonen med fullstendig sammenbrudd, etterhvert som borgerkrigslignende tilstander blir fulgt av at stadig flere enkeltrepublikker krever eller truer med utmelding avSovjetunionen. Litauens og Georgias sovjetrepublikker har allerede vedtatt utmelding av føderasjonen, slik de i alle år har hatt rett til etter den sovjetiske forfatning.

Motsetninger innen sovjetborgerskapet

Gorbatsjovs problem og «livsoppgave» er å løse de nå helt akutte motsetningene mellom den sentraliserte overbygninga og den liberale økonomiske praksisen i basis. Det har også forgjengerne forsøkt, sjølsagt uten hell. Nye kapitalistiske reformer som gir reell vekst i produktivitet og profitt, er ikke gjennomførbare innafor de hittidige sentraliserte, statskapitalistiske rammene. En sentralisert, planmessig styrt kapitalisme er en umulighet. Problemet for gorbatsjovistene er at de ikke helt kan fornekte sin egen «sosialisme», uten at de samtidig fratar seg sjøl enhver legitimitet. De såkalt «konservative» gjenværende i partiledelsen, med Jegor Ligatsjov i spissen, bruker dette bevisst i maktkampen, når de framholder at å tillate utleie av jorda og stenging av ulønnsomme fabrikker betyr å gjeninnføre kapitalismen. Men heller ikke Gorbatsjov prøver seriøst å omskrive denne «sannheten». I stedet framstiller han sin «perestrojka» som et nytt og uomgjengelig virkemiddel for i det hele tatt å «redde sosialismen» som system fra fullstendig sammenbrudd. Framveksten av den sosialdemokratiske fraksjonen til Boris Jeltsin m.fl. som kritiserer Gorbatsjov fra høyre-liberalistiske posisjoner, er dessuten et nyttig bidrag til å gi Gorbatsjovs linje et skinn av kontinuitet.

Slike kontroverser mellom de revisjonistiske fløyene i ledelsen er ikke annet enn en gjenspeiling av motsigelsene innen den herskende klassen, den borgerlige nomenklaturen, i Sovjetunionen i dag. Ligatsjovs tilsynelatende ortodokse opposisjon er et skalkeskjul, et falsum. I den sovjetiske parti- og statsledelsen finnes snart alle ideoligiske avskygninger – unntatt marxist-leninister. Kommunistene ble effektivt ekskludert og likvidert for mange tiår siden. De ulike priviligerte kastene i hæren, partiet, lokalt og statlig administrasjonsbyråkrati og ikke minst bedriftslederne – som sammen utgjør det sovjetiske borgerskapet – har ulike interesser av å ivareta til forsvar for sine egne klasseprivilegier. F.eks. har bedriftsledere innen tungindustrielle bedrifter basert på store statlige tilskudd til lønnsfond og investeringer, mer interesse av å bevare status quo enn bedriftsledere i deler av lettindustrien med utsikter til betydelig økte profitter under perestrojkaens beskyttende vinger. Offiserskorpset er som helhet neppe udelt begeistra for drastiske kutt i budsjettene, store deler av partibyråkratiet er blitt fratatt sin plass i privilegiehierarkiet osv. Det er disse ulike sjiktenes interesser som gjenspeiles i politikere som Jeltsin, Ligatsjov og Gorbatsjov.

Tsar Mikhail ofrer partiet

«Realpolitikeren» Gorbatsjov har ikke lenger bruk for partiet, som var hans springbrett til makta, men som nå er blitt en byråkratisk hemsko både for kapitalens offensiv og for hans personlige ambisjoner. Gorbatsjov innser at nasjonalismen og reaksjonen yngler som malariamygg i pluralismens andedam, mens restene av Lenins en gang så stolte parti er forakta og uten framtid. I takt med suksessen på den internasjonale arenaen ønsker Gorbatsjov seg fullmakter som gjør ham til fullverdig likemann med president Bush – uten å være belemret med overlevninger fra prinsippene om kollektiv ledelse. Og også her har han fått sin vilje, med presidentfullmakter som rett til å erklære krig, unntakstilstand m.v. Det gjenstår å skape en pluralistisk folkekongress som om nødvendig kan utmanøvreres ved hjelp av presidentens fullmakter…

Ettersom Gorbatsjov har valgt å utfordre en mektig fløy innen herskerklassen sjøl, har han måttet framskaffe en sterkere sosial støtte utover i folkets rekker. I mangel av støtte fra arbeiderklassen har Gorbatsjov valgt å profitere i dobbelt forstand på den russiske kremmersjela, effektivt utvikla gjennom flere tiår med svart marked og korrupsjon. Framveksten av et nytt småborgerskap i by og på land er jo et opplagt resultat av og formål med perestrojkaen, og denne voksende klassen blir en stadig viktigere sosial maktfaktor.

Akilleshælen til Gorbatsjov er den sovjetiske arbeiderklassen og de ca. 20 mill. arbeidsløse, som mer enn noen andre må bære byrdene av nedlegging av uprofitabel industri og fjerning av en rekke livsviktige subsidier. Streikebevegelsen har aldri siden revolusjonen hatt et omfang som i dag. Perestrojkaens mest innbitte motstandere og skeptikere befinner seg blant industri- og gruvearbeiderne, som har små forventninger til enda flere reformer – og ytterligere forverringer stilt i utsikt. Arbeiderklassen vil sikkert la seg midlertidig avspore i den nåværende turbulente og ideologisk forvirra situasjonen. Like sikkert er det at arbeiderne atter vil kreve sin rett – og makt. Vi glemmer ikke at de har gjort det før med verdenshistorisk gjenklang.