fredag, 13 12 2019

Sovjetunionens politikk overfor Finland, de baltiske statene og Polen blir ofte utsatt for harde angrep. Dette til tross for at det var Oktoberrevolusjonen og den unge Sovjetstaten som ga disse statene sin uavhengighet.

For å kunne gi et bedre bilde av Sovjetunionens politikk overfor randstatene i mellomkrigstida må vi gjøre et tilbakeblikk.

Straks etter revolusjonen i 1917 slutta Sovjetunionen en separatfred med Tyskland. Det var en nødvendig fred, sjøl om den var en voldsfred, som innebar tysk okkupasjon av vestlige deler av Russland. Denne freden opphørte i og med det tyske sammenbruddet i 1918. Polen, de baltiske statene og Finland gjorde seg frie, og Sovjetunionen anerkjente deres uavhengighet.

I 1919 og 1920 gikk England og USA sammen med tsarrussiske generaler til angrep på Sovjetstaten. Polen og andre randstater ble aktivt brukt som springbrett for intervensjonskrigene som skulle rase i flere år.

Nasjonenes frigjøring og opprettelsen av SSSR

Innenfor grensene til Tsar-Russland, som dengang omfatta bl.a. Finland, Baltikum og storparten av Polen, fantes det omkring 200 folkegrupper og nasjonaliteter. Tsardømmet undertrykte dem hensynsløst. Da tsarveldet falt, holdt også den russiske statsdannelsen på å revne i flere deler.

Kommunistenes politikk i det nasjonale spørsmålet gikk ut på aktiv støtte til de ulike nasjonenes rett til selvbestemmelse. De nasjonene som ønsket det, kunne siden søke opptak i det som ble Sovjetunionen, Sambandet av Sosialistiske Sovjetrepublikker  SSSR. Så godt som alle undertrykte folkegrupper og nasjoner tilslutta seg kampen mot tsardømmet og gikk med i Sovjetunionen. Polen, de baltiske statene og Finland kom likevel av forskjellige grunner til å stå utenfor. Denne retten til løsrivelse ble støtta av Sovjetunionen. Konfliktene som utspant seg med flere av disse statene skyldtes ikke løsrivelsen, men at de var innblanda i angrepskrigen mot Sovjetunionen.

Baltiske sovjetregjeringer

Samtidig var enheten mellom folkene i disse landa og de andre russiske folkene, som sammen var blitt løfta fram i bølger av revolusjonær entusiasme ved opprøret i 1905 og revolusjonen i 1917, meget sterk. Ved valgene til den russiske grunnlovgivende forsamlinga fikk bolsjevikene ikke mindre enn halvparten av de estiske mandatene og tre av fire mandater i Lettland (Latvia). I de delene av Lettland som i 1917 ikke var besatt av tyskerne, utropte befolkninga sovjetmakta samme år. Men den ble seinere slått ned av de tyske okkupantene.

Avslutninga av første verdenskrig gjorde også slutt på den tyske okkupasjonen av Baltikum. Lettlands andre sovjetregjering ble danna 17. desember 1918 og det samme var i ferd med å skje i Estland. En engelsk flåteeskadre og frivillige tyske tropper fikk i oppgave å slå ned de lettiske og estiske folkene. Fra da av ble Estland et oppmarsjområde for tsaroffiserer som med støtte fra utlandet gikk til angrep på Sovjetunionen.
Sovjetmakta i Litauen fikk bare delvis etablert seg før den ble knust.

Polens nye grenser

Polen eksisterte ikke som sjølstendig nasjonalstat forut for den russiske revolusjonen. Det gamle Polen var helt og holdent oppdelt mellom Preussen, Østerrike og Tsar-Russland 1772-1792.

I samband med Oktoberrevolusjonen i 1917 frasa Sovjetunionen seg alle territoriale krav på Polen. For den nye polske staten, nabolanda og seiersmaktene i Versailles sto nå spørsmålet om hvor Polens grenser skulle gå. Seiersmaktene i Versailles forente seg om at grensa til Polen skulle gå mellom den polske befolkningsgrensa på den ene sida og hviterussere og ukrainere på den andre.

Polsk erobringskrig

De polske herskerne var ikke tilfreds med denne rimelige grensedragninga. Under intervensjonskrigen mot Sovjetunionen i 1919-20 planla de en antisovjetisk føderasjon som skulle bestå av de baltiske statene, Finland, Polen, Hviterussland og Ukraina. Føderasjonen ble det aldri noe av, men i 1920 kasta Polen seg over den unge Sovjetstaten i en erobringskrig. Da den polske offensiven ble slått tilbake foreslo den britiske utenriksministeren ei grenselinje, den såkalte Curzon-linjen, som i likhet med Versailles-forhandlingene trakk opp grensa langsetter det polske bosettingsområdet.

Polen sa nei og gikk til en ny offensiv som ledet til erobring av store deler av Hviterussland og Ukraina. Ved fredsslutninga i Riga i 1921 var Sovjetunionen tvunget til å avstå disse områdene.

De hviterussiske og ukrainske minoritetene i Polen led under hard undertrykking, og det var en sterk bevegelse blant dem for gjenforening med sine landsmenn på den andre sida av grensa.

Godseierklassen som satt ved makta i Romania passa samtidig på å erobre Bessarabia.

Finskegrensa går like utenfor Leningrad

Den 2. januar 1918 anerkjente den nye Sovjetregjeringa Finland som sjølstendig stat. Ved freden i Dorpat i 1920 var Sovjet svekka av krig og borgerkrig og Finland ville, som andre randstater, sikre seg noen innbydende biter av Sovjetlandet. Sovjetunionen var interessert i å justere grensene slik at Leningrad kunne få et dybdeforsvar. Dette mislyktes, og den finske grensa kom til å gå 35 kilometer fra den neste største byen i Sovjetunionen og dermed innen rekkevidde for artilleriild. Sovjetunionen sa videre ifra seg Petsamo-området (ved nordishavet). Derimot ble finske krav på Østkarelen avvist.

Etter de væpna klassestridene i 1918 var Finland kjennetegna av en voldsom hvit terror (kommunistpartiet ble forbudt osv.). I 20-åra greide folket å tilkjempe seg bedringer, men i 1929 kom oppløsninga av LO og den åpent fascistiske Lappo-bevegelsen såvel som Nazi-Tyskland fikk stadig større innflytelse over finsk politikk.

Randstatene i mellomkrigstida

Randstatene kom i mellomkrigstida til å fungere som vestmaktenes barriere mot det sosialistiske Sovjetunionen. Alle hadde de reaksjonære regimer som var mer eller mindre åpent fascistiske. I Finland hersket det en krigsaktivisme som gikk med planer om erobringer på sovjetisk bekostning. I 1921 hadde finske frikorps forsøkt å erobre det østlige Karelen (eller det Fjerne Karelen, som det også ble kalt på finsk side).

Randstatene lå mellom Nazi-Tyskland og Hitlers krigsmål: Sovjetunionen. Derfor utgjorde Tyskland en trussel imot disse landa. Sovjetunionen forsøkte gang på gang å få i stand en felles fredsfront med disse statene, men forsøkene strandet på deres uvilje og fiendtlighet. Slik avviste Polen, med støtte fra England, konsekvent å akseptere alle sovjetiske tilbud om hjelp i forkant av det tyske angrepet.

Den polske hæren var håpløst forelda i sammenligning med den tyske, og brøt snart sammen etter det tyske overfallet. Tyskland nærmet seg raskt de elvene som skulle markere grensa for Tysklands ekspansjon. Den 3. september 1939 var tyske tropper framme ved Wistula; den 11. september gikk de over San og dermed over barrieren.

Sovjetisk gjenerobring av eget land

Tyskland oppfordra Sovjetunionen til å marsjere inn i Polen, noe Sovjet avslo fordi å gå inn i denne situasjonen ville betydd en støtte til det tyske angrepet. Den 9. september var tyskerne framme ved Warszawa og de polske troppene gjorde allmenn retrett. Warszawa holdt ensomt stand enda ei stund, men Polen var nå slått. Sovjetunionen gikk nå inn i de delene av Hviterussland og Ukraina som Polen hadde lagt beslag på i 1920 (derimot gikk Sovjetunionen ikke inn i hele det området som var omtalt i den hemmelige protokollen til ikke-angrepsavtalen). På denne måten forhindra Sovjetunionen at Tyskland erobra de delene av Polen som Polen tidligere hadde ranet fra Sovjet. Dette muliggjorde også en gjenforening av de to atskilte delene av Hviterussland og Ukraina. Begge disse nasjonene opprettholdt sin status som republikker i Sovjetunionen.

Kommunisten var organ for det nå nedlagte Kommunistisk partiet i Sverige, KPS.