Gerd-Liv Valla: Prosessen. J. W. Cappelens Forlag 2007, 306 sider.
Ett år har gått siden heksejakta på LO-leder Gerd-Liv Valla tok til sist vinter. Hun ble tvunget til å si fra seg vervet 9. mars 2007.
I fjor høst utga Valla sin egen versjon, med tittelen «Prosessen». Her får mange av fagtoppene og lederskikkelsene i sosialdemokratiet sine pass påskrevet. Men det viktigste ved boka er dens formodentlig utilsikta skildring av hvordan viktige deler av det korporative systemet faktisk fungerer, sett «innenfra». Problemet er at Valla verken kan eller vil erkjenne at hun leverer sannhetsbevis for politiske analyser som hun for lenge siden har valgt å hive overbord.
Gerd-Liv Valla har gitt sitt tilsvar til den velregisserte prosessen som førte til hennes motvillige avgang som LO-leder i kjølvannet av den såkalte Yssen-saka. «Prosessen» er et skarpskodd og åpenhjertig motangrep, der Valla ikke bare lar mediene gjennomgå, hun våger også å gå til felts mot dem hun trodde var hennes velgjørere og allierte i det sosialdemokratiske toppsjiktet.
Erkjennelsen av renkespillet mot henne, og av hvem som faktisk sto bak, kom lovlig seint og har vært en bitter pille å svelge for den tidligere LO-sjefen. Skuffelsen over Jens Stoltenberg og partisekretær Martin Kolberg, og av den svikefulle rolla til forbundsledere som Kjell Bjørndalen (Fellesforbundet) og Per Østvold (Transport), har ikke vært lett å fordøye.
I boka, som delvis har form av dagboksnotater, viser Valla i kronologisk rekkefølge hvordan hun under utviklinga av mediekampanjen ble presset lengre og lengre inn i et hjørne som hun til slutt ikke kunne komme ut av. Ved at LO-sekretariatet først ga grønt lys for inkvisisjonen fra Fougner-utvalget, og deretter tillot utvalget stadig å utvide sitt eget mandat, ble Valla presset fra skanse til skanse for sin angivelige «mobbing» av en utvalgsleder i LO-systemet som det var alminnelig enighet om var udugelig.
En såret Gerd-Liv gir til kjenne at hun bare gjorde sin plikt som LO-leder ved å stå beinhardt på tidligere vedtak i så vel LO som DnA om å slå ring som sjukelønnsordninga. Hennes fasthet i dette spørsmålet, sjøl om det brakte henne i direkte konfrontasjon med statsminister Jens Stoltenberg og kommunalminister Bjarne Håkon Hanssen foran åpent TV-kamera, fortjener hun honnør for – og den æra tar hun da også. På samme måte tar hun en stor del av æra for den rødgrønne valgseieren i 2005, en valgseier som LOs aktive valgkamp utvilsomt medvirka sterkt til.
På bakgrunn av sin rolle i disse to sakene, stiller Gerd-Liv Valla seg nærmest uforstående til det hun opplever som svik fra sine egne.
Det er her Gerd-Liv burde hentet fram noe av sin politiske grunnutdanning fra studietida, det ville ha hjulpet henne til å overvinne en tilsynelatende politisk naivitet som ellers kler henne dårlig. Valla har overbevist seg sjøl om at hun ved å legge av seg revolusjonære læresetninger og marxistisk ortodoksi, og i stedet satse knallhardt på den faglig-politiske karrierestigen i sosialdemokratiet, best kunne tjene «arbeidstakernes interesser». Og ved å hjelpe arbeidstakerne ville hun omvendt fylke støtte rundt Arbeiderpartiet og det faglig-politiske samarbeidet. Altså sementere de korporative strukturene som hun for tretti år sia gjennomskuet som monopolkapitalens styringsredskap.
Gerd-Liv fant seg imidlertid som LO-sjef vel til rette med å gå turer rundt Sognsvann i ledtog med statsministeren og hans livvakter, der hun kunne være med på å legge valgstrategier og andre politiske føringer.
Det Valla velger å slette fra erindringa, er at det kongelige norske Arbeiderparti er monopolkapitalens foretrukne regjeringsparti i Norge. Ingen andre partier kan administrere trepartssamarbeidet så smidig, og ingen andre partier kan på samme måte kneble og binde fagbevegelsen. Det er derfor helt avgjørende med en LO-leder som i sin politiske praksis, uavhengig av retorikk, sørger for å håndheve partiets kurs og den strategien som partiledelsen i tett samarbeid med industri- og finanskapitalen best mener tjener interessene til norsk monopolkapital. Gerd-Liv Valla var i så måte en problematisk etterfølger til den hissige, men bunnlojale, Yngve Hågensen. Mens Yngve var for EU og beredt til å selge sjukelønna (som Valla bekrefter på side 212), var Gerd-Liv erklært EU-motstander og en iherdig gudmor for sjukelønna. Dette var relativt uproblematisk fram til stortingsvalget høsten 2005. Men hun fortsette med å være det også etter at de rødgrønne hadde inntatt regjeringskvartalet.
Over tid var dette en mikstur som ville forgifte det faglig-politiske samarbeidet mellom LO og DnA-toppen, og var dermed også en potensiell trussel for NHO. Valla kunne dessuten tenkes å stikke kjepper i hjulene når den korporative troika fant tida inne til å sette EU-spørsmålet på dagsorden neste gang. Hun måtte vekk. Om ikke Ingunn Yssen kunne brukes til annet, så kunne hun brukes som brekkstang mot LO-lederen. VG hadde for lenge siden matet kanonene. Det gjensto bare å fyre av bredsidene med passende intervaller.
«Prosessen» er ei høyst lesverdig bok. Forfatterens hovedintensjon har vært å reinvaske seg sjøl, henge bjella på Fougner og de faglige kollegene og «venninnene» i parti- og fagbyråkratiet som falt henne rått i ryggen, samt vise takknemlighet overfor sine allierte, ikke minst Jan Davidsen i Fagforbundet. Skjønt avsløringene i seg sjøl er interessante nok, så er det viktigste ved boka dens formodentlig utilsikta skildring av hvordan viktige deler av det korporative systemet faktisk fungerer, sett «innenfra».
Antakelig er Gerd-Liv Valla idag ikke i stand til å erkjenne at hun med boka si til fulle bekrefter analysene hun delte på 70-tallet om det institusjonaliserte klassesamarbeidet mellom toppene i det regjerende sosialdemokratiet, fagbevegelsen og kapitalmakta (og dens presse), og at det sentrale LO-apparatet som del av denne treenigheten ikke lar seg erobre «innenfra» som kamporganisasjon for arbeiderklassen. Og hvis hun skulle erkjenne det, kan hun aldri vedkjenne seg det. Da ville hun framstå som både maktsjuk, dum og naiv. Og garantert igjen bli et mobbeoffer.