Religion og overtro var i en periode på defensiven, men øker nå sitt grep om millioner av mennesker.

Noen setter sin lit til usynlige makter …Kommunisters vei til å forstå verden har alltid vært den dialektiske materialismen. Den er beskrevet i et utall verker men det er stadig grunn til å hold den levende og oppdatere seg etter hvert som nye vitenskapelige oppdagelser bekrefter eller tilfører filosofien nye elementer.

Naturvitenskap og dialektikken

I materialismen betraktes virkeligheten som virkelig. Denne virkeligheten eksisterer uavhengig av hva menneskene subjektivt måtte tro og mene om den. Materien, som menneskene erfarer gjennom sine sanser og utforsker gjennom vitenskapelige undersøkelser, er ifølge materialismen det eneste som eksisterer. Tradisjonelt har materie vært betraktet som grunnpartiklene i alt stoff og på Engels’ tid var fortsatt forholdet mellom energi og materie uavklart.

Energi er en fysisk størrelse som kan måles etter evnen til bevege materie og i dag kjenner vi klare sammenhenger mellom energi og materie. Isaac Newton hadde slått fast at energi ikke kunne oppstå eller forsvinne, bare gå over i andre former. Det moderne kjernefysikk har lært oss er at materie kan omdannes til energi i en kjernereaktor eller i litt større skala: i solen og alle stjernene. Albert Einstein dokumenterte sammenhengen mellom energi og materie med sin berømte formel E=mc2 der E står for energi, m er den massen som «forsvinner» og c er lysets hastighet i vakuum. Dermed er ytterligere et av mysteriene og krefter «mellom himmel og jord» avmystifisert. Blant nyreligiøse virker det som om dette ikke helt har trengt inn til tross for at kjernekraftverk er blitt en del av dagliglivet. Det samme gjelder begrepet stråling. Jungelen av wifi-nett kan sannelig virke ubegripelige men er bare det siste eksemplet på at overføring av energi kan observeres og kontrolleres. Overføring av energi i form av bølger og inkluderer elektromagnetisk, akustisk og partikkelstråling. Alle disse kan så absolutt styres og her er det kun selvpåført uvitenhet som kan tilsløre virkeligheten.

Menneske og natur

For materialister er mennesker en del av naturen på linje med andre dyr. Mennesket er bygd opp av materie alene, det finnes ingen «ånd» som eksisterer uavhengig av kroppen. Tanker, følelser og andre abstrakte dimensjoner er en funksjon av bevegelse i materien. Når hjernecellene en gang dør er tankene og «sjelen» borte med unntak av det som huskes av de gjenlevende eller er materialisert gjennom ulike lagringsmedier som bøker, filmer etc.

Materialismen står seg dårlig på egen hånd og kan kritiseres for å være mekanisk, at alt er forutbestemt og ikke kan ta en uventet retning. Dette filosofiske problemet løses av dialektikken. Dialektikk er en metode som gjennom samtale – spørsmål og svar, bevis og motbevis, argument og motargument – søker å bestemme begrepenes innhold eller, mer allment, trenge inn i et problem. Dette var en retning som ble videreutviklet av Hegel og som Engels og Marx gjorde til den slagkraftige kombinasjonen dialektisk materialisme. I denne tenkningen påvirker menneskene omgivelsene sine og blir selv påvirket av omgivelsene i en vekselvirkning. Marx og Engels var mest opptatt av den sosiale virkelighet, men ikke isolert fra naturen. De dokumenterte at historien føres framover av motsigelser som utløser konflikter (klassekamp) som fører til en ny virkelighet. I den marxistiske dialektikken betraktes naturen (som også mennesket og samfunnet det er en del av) som en sammenhengende helhet der alle delene står i vekselvirkning med hverandre. Naturen er i en tilstand av stadig bevegelse og forandring, i en prosess der gradvise, kvantitative forandringer går over i kvalitative. Den dialektiske materialismen avviser alle metafysiske modeller. Helt siden utformingen av den dialektiske materialismen på 1840-tallet har den vært en del av den vitenskapelige sosialismen, og har siden da vært uløselig knyttet til den revolusjonære arbeiderbevegelsens teori og praksis.

«Spør man imidlertid videre hva nå tenkning og bevissthet er og hvor de stammer fra, så finner man at de er produkter av den menneskelige hjerne og at mennesket selv er et naturprodukt som har utviklet seg i og sammen med sine omgivelser. Da sier det seg selv at den menneskelige hjernes produkter som jo i siste instans også er naturproduker, ikke motsier men tilsvarer den øvrige natur-sammenheng.»

Den dialektiske metode

Ved å bruke den dialektiske materialismen som utgangspunkt for å studere ulike felt har vi fått den historiske materialismen og naturdialektikken. Grunnleggerne av den vitenskapelige sosialismen var nemlig også sterkt interessert i naturvitenskap, og viste på flere måter hvordan den dialektiske metoden førte til større forståelse på dette området. I siste halvdel av det 19. århundret skreiv Engels sitt verk Naturdialektikken, der han ut fra den borgerlige vitenskapens framskritt analyserer begreper som materie og bevegelse, rom og tid ved hjelp av den dialektiske metoden. Dette skjedde på en tid da evolusjonslæren ble til. Charles Darwin la grunnlaget for evolusjonslæren og i dag regnes følgende deler som en del av den:

  • Naturlig seleksjon fører til at de best tilpassede individene i en populasjon har en større sannsynlighet for å overleve og for å forplante seg. Gjennom generasjonene fører et slikt utvalg til endringer i individenes egenskaper – til en tilpasning.
  • Seksuell seleksjon foregår på samme måte, men her er det ikke tilpassethet til miljøet som er avgjørende, men dyktigheten i å finne kjønnspartnere.
  • Mutasjoner er spontane endringer i genomet.Rekombinasjon betegner blandingen av genene til to foreldre når disse forplanter seg med hverandre.
  • Migrasjon er inn- eller utvandring av individer til eller fra en annen populasjon, som kan ha vært tilpasset til avvikende miljøbetingelser.
  • Gendrift er tilfeldige endringer i sammensetningen til populasjonens genbasseng. Dermed kan også ufordelaktige egenskaper spre seg i populasjonen.

I dag kjenner vi også til hvordan naturen gjennom et enormt mangfold klarer å skape stadig ny utvikling. Enten det dreier seg om et dyr eller en plante dannes er utall av kombinasjoner av gener i frøene. Selv om det i utgangspunktet skulle synes usannsynlig at nettopp den kombinasjonen som skulle vise seg levedyktig skulle oppstå blir det hele høyst begripelig når vi vet at også de millioner og milliarder av kombinasjoner som ikke virket faktisk var blitt forsøkt, men ikke videreført. Og når vi ser på universet ser vi det samme mangfoldet der som i levende materie, ja, kanskje enda større. Et mangfold som la grunnlaget for at liv kunne oppstå. I dag vet vi at de grunnlegene byggesteinene i alt liv, aminosyrene, finnes i stort omfang i universet, ikke bare på jorda. Det er også kjent hvordan disse kan kombineres og gå fra livløs materie til å bli liv.

Spørsmålet om hvordan mennesket lærte å tenke – dvs. den evnen som først og fremst antas å skille oss fra dyra – har til alle tider opptatt både lek og lærd. Eldre tiders religiøse tro på at tenkeevnen er en gudegave, og dermed setter et absolutt skille mellom mennesket og alle andre levende vesener, har i nyere tid måttet vike for en vitenskapelig tilnærming. Like lite som mennesket plutselig trådte fram i fullt ferdig tilstand, skapt av Gud, er tenkeevnen noe annet enn resultatet av en utvikling som pågikk gjennom hundretusener av år. Etter hvert har arkeologer, paleontologer og antropologer avdekka spora etter utviklinga av språk og tanke hos mennesket.

I det som er nevnt ovenfor finner vi våpnene for bekjempelse av religion og annen overtro, nemlig (natur)vitenskap og opplysning integrert i den dialektisk materialismen. Religionsforskning kan være en del av dette i den grad de religiøses tankesett kan avdekkes og tankemønstrene som fører til feilslutninger kan påpekes. Det pågår også et prisverdig arbeid for å avløse religionen gjennom utformingen av alternativ etikk, estetikk og seremonier. Dette må oppmuntres og fortsettes inntil menneskeheten har kastet av seg den religiøse svøpen.

Religion og overtro

På tross av en stadig mer teknologisk hverdag og hurtig vitenskapelig utvikling, har religionene klart å øke sin oppslutning. Andelen ateister er stagnerende og faktisk minkende det siste tiåret. Kilde: Wikipedia.

Religionsutbredelse

Kristendom  2,0 mrd. 33 %
Islam 1,2 mrd. 19,6 %
Hinduisme 811 mill. 3,4 %
Kinesisk folkereligion 385 mill. 6,4 %
Buddhisme 360 mill 5,9 %

I ei tid der vitenskapen nær sagt daglig gjendriver gamle religiøse forestillinger, er det paradoksalt at religionens makt over folk ser ut til å være økende.

Den mest nærliggende forklaringa er at imperialismens utvikling og ødeleggelser har fratatt millioner håpet om ei levelig framtid. Da kan man i det minste klamre seg til forestillinger om at «alt har en mening» og en drøm om et liv verdt å leve i det hinsidige. De sosialistiske statene som alle har falt i grus, gjorde en stor innsats i å bekjempe religionen og fremme ateisme. Men med kapitalismens gjenresining fikk også religionen sin renessanse. Det er nok å vise til hvordan Vladimir Putin pleier bånd til den russisk-ortodokse kirka, eller Castro-brødrenes omfavnelser av pave Franz og katolisismen.

Religiøse forestillinger har også infiltrert flere vitenskapelige miljøer, og noen mener at dette er medvirkende til at deler av vitenskapen har fått karakter av «teologi» som ikke tåler kritikk eller motsigelser – det vil si nettopp grunnlaget for vitenskap og forskning. Særlig har dette vist seg innenfor fysikk og astronomi. Kreasjonister kan for eksempel forene skapelsesberetninga med den rådende Big Bang-teorien. Også den hevder som kjent at hele universet ble skapt ut av – ingenting. Og åpner dermed for «Guds usynlige hånd».