mandag, 19 08 2019

Leder Revolusjon nr 21, våren 2001

Ved første øyekast kunne en kanskje tro at dop og dyreslakt, som vekker så mye oppstyr og opphisselse, dreier seg om forskjellige og ganske ubeslekta fenomener – idrettens juksemakere og farlige dyresykdommer, det vil si farlige hovedsakelig for næringslivet. Men en skal ikke så langt under overflaten før en aner konturene av et annet og allestedsnærværende fenomen: profitten.

Sånn sett er disse fenomenene nye utslag av at den moderne kapitalismens tøylesløse grådighet huserer på en måte som vekker skrekk og avsky langt inn i borgerskapets rekker. En ny organisasjon, ATTAC, som visstnok er unnfanga av en høyst respektabel fransk avis, setter seg fore å tøyle de mest ansvarsløse utslagene av den globaliserte finanskapitalismen. Rimelig nok får den støtte fra mange hold. Forleden sto tre velkjente figurer fram i norsk fjernsyn og ga sin støtte til det gode formålet: en biskop, en professor og nok en professor som også er teolog. Men når borgerskapets egne sjamaner begynner å rope varsko, er det et tegn en bør ta alvorlig.

For øvrig må vi minnes noen ord fra det kommunistiske manifestet (1847): «For våre øyne foregår en liknende bevegelse. De borgerlige produksjons- og trafikkforhold, det moderne borgerlige samfunn som hadde tryllet frem så veldige produksjons- og samferdselsmidler, likner trollmannen som ikke lenger kan styre de underjordiske makter han har tryllet frem.»

Karl Marx levde i det 19. århundret, da «framskrittet» var det triumferende borgerskapets avgud – «optimismens tidsalder». Begeistringen avtok i forrige århundre, da de underjordiske maktene viste seg å bli stadig mer skremmende. «Framskritt» ble etter hvert et belasta ord for mange, til og med før et herværende politisk parti tok det til seg. Akkurat det var noe enkelte fant ganske pussig, men det er det kanskje ikke hvis en innser at kapitalistisk «framskritt» (i likhet med et mer moderne slagord, «globalisering») nærmest er ensbetydende med akselererende elendighet.

Innen jordbruket viser grådigheten seg ved at den industrielle stordriftens behov for rasjonalisering og reduksjon av kostnadene setter selve «råstoffet» i fare. Dyra utsettes for brutal behandling fra første stund i kyllingfarmer, fjøs og grishus; gjennom genspleising og avl ødelegges de naturlige egenskapene; fôret tar utelukkende sikte på raskest mulig vekst, ikke på dyras helse; til slutt fraktes de til slakteriet lange veier, stuet sammen som var de bare en død masse. Og mange dør underveis, før de kommer på markedet. Men hva gjør det? Ødeleggelse av produkter er en vanlig foreteelse under den moderne kapitalismen. Er det rart at sjukdommene florerer og sprer seg som ild i tørt gras?

Og hva med «råstoffet» i idrettsindustrien? Sant nok, idrettsfolk lider ikke overlast på samme måte som dyra. Vinnerne, «stjernegrisene», kan til og med høste gevinster og trekke seg tilbake og nyte sin formue hvis helsa holder. Men ellers er det en rekke paralleller. Som artister i et sirkus fraktes utøverne land og strand rundt, ofte verden rundt, i månedsvis til nye arenaer og stadig tettere program. Krava og presset er en del av hverdagen, behovet for å vinne blir innpoda talentene fra barnsbein av. Vi veit ennå ikke hvor langt en er kommet med systematisk avl og genspleising, men den medisinske vitenskapen er tatt i bruk for fullt på mange områder. Det ville ikke ha forundra oss om doping var regelen og ikke unntaket.

Sjølsagt vekker dette bekymring, ikke bare hos allmennheten, men også hos dem som er med i sirkuset. Da kommer moralen sterkt inn i bildet. Det finnes moralsk forargelse over idrettsjuks, moralsk forargelse over at idrettssynderne ikke føler noen anger for at de har juksa, bare for at de er blitt oppdaga -- moralsk forargelse over at uskyldige, friske dyr blir slakta – og til og med en del moralsk forargelse fordi det nå er kapitalistisk grådighet som styrer alt: idrett, husdyrhold og alle menneskelige forhold for øvrig. Moralsk opprustning og såkalt holdningsskapende virksomhet later også til å inngå sterkt i ATTACs program for en bedre verden.

Ikke for å frata noen gleden over å dyrke sin egen høye moral – men vi må minne om noen ord av årets store jubilant, Rudolf Nilsen:

Intet er mere som skrift i sand
enn løfter om kjærlighet.
Redaksjonen avsluttet 30. mars 2001