mandag, 19 08 2019

Palestinernes muligheter i dag ligger i å klore seg fast til palestinsk jord, og å tålmodig bygge opp motstanden mot Israel, skriver Lars Akerhaug, leder av Palestinakomiteen i Oslo.

Israels krigføring mot palestinerne er inne i en fase hvor palestinernes leder er under stadig hardere angrep. Sjøl om Israel nå formelt har opphevet husarresten og reiseforbudet de påførte Arafat, er ikke truslene mot ham mindre sterke. Den siste omringinga og angrepet av den palestinske presidenten er det beste eksempelet på dette.

Arafat en fiende

Sharon ser i dag ? og historisk på Arafat som en fiende. Blodsporene i Sharons jakt på Arafat går tilbake til Libanon og Sabra og Shatilla, der Sharon sendte inn falangistene på jakt etter PLO-folk. Resultatet var en av de verste massakrene på sivile i det palestinske folkets historie. Ariel Sharon har alltid vært mot gjennomføringa av Osloavtalen. Når han satt i Netanyahu-regjeringa, gjorde han sitt for å kunne spolere avtalen mest mulig, med å sette i verk store bosettingsprosjekter i de okkuperte områdene. Sånn sett er det lite nytt i Sharons politikk, som nå handler om å isolere Arafat mest mulig.

Sharons angrep på palestinerne handler om flere ting. Det handler om å forsøke å illegitimere Arafat i verdensopinionen og ikke minst blant verdens ledere. Dette har bare delvis vært vellykket. Det har fått USA til å rykke klart ut til støtte for Israel og Sharon, ikke minst med visepresident Dick Cheneys famøse uttalelse på et privat selskap sist Ariel Sharon var i USA om at «for meg må gjerne israelerne få henge Arafat.» En uttalelse som avkler både tidligere og seinere amerikanske framlegg om en «palestinsk stat» og som viser klart hvem det er USA støtter.

Samtidig har Israels offensiv, utført med USA i ryggen, ført til sterke motreaksjoner fra stort sett hele resten av verden. EU har aldri vært klarere. Den arabiske og islamske verden raser, for eksempel med Egypts president Mubaraks uttalelse om at «Israels handlinger kommer til å sette hele regionen i brann». Slik sett kan vi si at Israel har vunnet det viktigste, en forsterka militær ryggstøtte fra USA, men også mistet enda mer legitimitet i verden for øvrig.

Det er en slik fiende Arafat og det palestinske folket har å forholde seg til. Et Israel som ruster seg opp og forbereder seg til en ny offensiv. Men som samtidig mister støtte. Det betyr at den israelske staten har dårlig tid.

Arafat og intifadaen

Hva slags situasjon befinner Arafat seg i? Hovedsakelig befinner Arafat seg i et krysspress mellom de israelske og amerikanske kravene om å slå ned på palestinsk motstand, et press fra EU og arabiske land som Egypt og Saudi-Arabia for å forsøke å forhandle fram nye fredsavtaler og et press fra det palestinske folket om å fortsette intifadaen og motstanden mot Israel. Det er åpenbart ingen enkel situasjon. Resultatet er at Arafat vakler mellom mange roller, og fremstår som utydelig på mange punkter.

 

Demonstrasjon mot Shimon Peres' besøk i Oslo.
Det viktigste er kanskje den palestinske intifadaen. Her er det andre politiske skikkelser som trer i forgrunnen, i ledelsen av intifadaen, som Marwan Bhargouti, leder av Arafats eget parti, Fatah, på vestbredden. Han har stått sentral i UNIF (foreningen av nasjonale og islamske krefter) som oppsto i kjølvannet av den nye intifadaen, og som er et forsøk på en militær ledelse. Han opererer etter klare prinsipper om å konsentrere motstanden til angrep på israelske soldater og ulovlige bosettere innenfor vestbredden og Gaza, altså grensene fra 1967. Dette står i sterk motsetning til Arafat og de palestinske myndighetene som fortsatt legger vekt på forhandlinger, og som til tross for oppfordringer fra Arafat om å «la millioner av martyrer marsjere mot Jerusalem» har til gode å uttrykke klar støtte til intifadaen.

To linjer

Det er en åpenbar forskjell mellom Bhargoutis politikk, som handler om å samle mest mulig av den palestinske motstanden inn i en enhetlig fold, knyttet opp til en legitim militær kamp om områder hele verden anser som okkuperte, og Arafats fengslingspolitikk. I midten av desember i fjor satte Arafat den historiske skikkelsen Sheikh Yassin, som tidligere har lidd mange år i Israelske fengsler og først ble løslatt i 96, i husarrest. Måneden etter fulgte han opp med å fengsle lederen av PFLP, Ahmed Sadaat. Det er vanskelig å la vær å se parallellen mellom den måten Arafat behandler opposisjonen og hvordan Israel behandler Arafat, med husarrest i Ramallah og reiseforbud ut av landet.

Dermed er det grunn til å stille spørsmål om hvem de reelle lederne i Palestina er. Det kan virke som de politiske løsningene som vinner brei og enhetlig oppslutning er de som tas i krysningen mellom de militante i Arafats eget parti, Fatah, og den militante venstreopposisjonen og islamistene. Kanskje er det framveksten av et nytt og alternativt PLO vi er i ferd med å se.

Palestinerne klorer seg fast

Når Arafat ble spurt av en utenlandsk journalist om han så noen parallell mellom husarresten i Ramallah og situasjonen i Beirut i 1982 da PLO ble tvunget ut av Libanon svarte han: «Det er en åpenbar forskjell. Da jeg forlot Beirut sto journalistene på kaia og spurte, «Herr Arafat, Herr Arafat, hvor skal du? Jeg svarte: Jeg skal tilbake til Palestina. Og her er jeg, i dag, i Palestina.»

Israels stadige angrep og stadige sterkere trusler mot palestinerens president handler om at Arafat på mange måter er selve symbolet på palestinernes eksistens og tilstedeværelse i det okkuperte Palestina. En anonym kilde i de israelske myndighetene sa det slik «alt palestinerne må gjøre for å vinne er å overleve». Palestinernes muligheter i dag ligger i å klore seg fast til palestinsk jord, og å tålmodig bygge opp motstanden mot Israel.

I det lange løp vil det åpne seg muligheter, slik som situasjonen på sommeren 2000, da Israel til slutt resignerte og trakk seg ut av Libanon. Delvis på grunn av egen fredsbevegelse og motstand mot okkupasjonen, men først og fremst på grunn av den stadige motstanden og de stadig flere kistene hjem med israelske soldater. For palestinerne finnes det ikke noe alternativ til intifadaen og den palestinske kampen for en egen stat. Alternativet er fortsatt krig, utryddelse og fangenskap.

Trykt i Revolusjon nr 24