Revolusjonær tunisisk kvinneaktivist i Norge på 8. mars

Afef Redifi fra Tunisias arbeiderparti og partiets nystifta kvinneorganisasjon var en av talerne ved 8. marsmarkeringa i Bergen, der rundt tusen mennesker var møtt fram.

Dagen etter innledet hun på et bra besøkt seminar i Oslo i regi av Norges sosiale forum og Ladyfest.

Videoen er fra arrangementet i Bergen, der Gerd-Liv Valla var hovedtaler. Redifis appell starter etter ca. 21 minutter. Klikk på pila.

Les videre for vårt intervju med Redifi.

 

Tunisias kvinner vil ikke la seg stoppe på halvveien!

Tunisia var landet som i 2011 utløste den arabiske våren. Landets kvinner har spilt og spiller en viktig rolle i den ufullendte revolusjonen.

Afef Redifi fra Tunisia er en av talerne 8. mars i Bergen.En ny politisk styrkeprøve utspiller seg i disse dager etter likvidasjonen av den progressive opposisjonspolitikeren Chokri Belaid 6. februar. De folkelige masseprotestene mot Ennahda-partiets indirekte ansvar for drapet har ført til at statsminister Jebali trakk seg den 19. februar. Ennahda er det dominerende regjeringspartiet, en tunisisk fløy av Det muslimske brorskapet med finansiell ryggstøtte fra regimet i Qatar.

Fiendene av frigjøring og uavhengighet er på den ene siden imperialistene og tilhengere av det gamle regimet, på den annen side islamistene og det dominerende Ennahda-partiet. Men de progressive vil ikke gi etter for de kontrarevolusjonære kreftene, de kjemper for å mobilisere og videreføre revolusjonen for ekte suverenitet og demokrati.

I det følgende intervjuet forklarer Afef Redifi (bildet), som også representerer det tunisiske Arbeiderpartiet*, noen av problemene som tunisiske kvinner står ovenfor.

– Gratulerer med stiftelsen av Likhet! Hvordan blir den nye organisasjonen mottatt, og hvilke grupper av kvinner er det dere ønsker å organisere?

– Takk! Stiftelseskongressen ble holdt den 29. og 30. desember. Nå er organisasjonen i ferd med å etablere regionale komiteer, skriver ferdig dokumenter på bakgrunn av diskusjonene på kongressen og forbereder til 8. mars. Det vil si at vi i liten grad har rukket å starte arbeidet i felten.

DEt kulturinnslag på kvinnekongressen.et er en masseorganisasjon, våre målgrupper er alle kvinner og hovedsakelig arbeidende kvinner, spesielt de som jobber i landbruket og på fabrikker, fordi det er de som er mest marginaliserte i form av overarbeid, underbetaling og dårlige arbeidsforhold.

– Hva er de viktigste kravene dere stiller?

Revolusjonen går videre i Tunisia. Foto: Amine Ghrabi / flickr 

– Vårt umiddelbare mål er å sikre det som er vunnet og å gå videre for å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn i grunnloven, loven om personlig status** og lovverket ellers. Dernest sikter vi mot å sette en stopper for alle former for kjønnsdiskriminering, vi vil at alle former for vold og seksuell trakassering blir kriminalisert, og vi vil ha opphevet de tunisiske reservasjonene i forhold til den internasjonale Konvensjonen om avskaffelse av alle former for kvinnediskriminering (FN-konvensjon vedtatt 18. desember 1979 – journ. anm.). Et viktig mål er også å bekjempe de reaksjonære kreftene som tror på kvinners underlegenhet og som på den ene eller andre måten prøver å ekskludere oss fra å delta i offentlige anliggender. I tillegg vil vi kjempe for å sikre juridiske og sosiale rettigheter for kvinner som jobber i landbruks- og industrisektoren, særlig retten til lik lønn for likt arbeid. Vi oppmuntrer til at kvinner skal delta i det politiske livet, at de får høyere stillinger og verv, er aktive i fagforeninger, foreningsliv osv. fordi disse områdende er overveldende mannsdominerte. Vi krever også en rekke andre rettigheter som likestilling ved arv – kvinner arver halvparten av hva en mann gjør, og retten til lengre svangerskapspermisjon.

– Hvordan kan norske kvinner og progressive støtte kvinnenes kamp i Tunisia?

– Vi vil gjerne ha støtte til å presse regjeringa og den konstituerende forsamling til å vedta konvensjon 183 om beskyttelse av barn, og til å grunnlovsfeste kvinners politiske, sosiale og økonomiske rettigheter og prinsippet om likestilling mellom menn og kvinner. Dette kan gjøres for eksempel gjennom å lage uttalelser, skrive brev og organisere støttekampanjer gjennom foreninger og kvinneorganisasjoner.

– Er Likhet politisk uavhengig, eller blir dere støttet av noen politiske partier i landet?

– Det er en masseorganisasjon som støttes av Tunisias arbeiderparti. Våre krav og mål er basert på kampen for sosiale og økonomiske rettigheter.

– Hvordan er dagliglivet for tunisiske kvinner? Kan de delta fritt i alle sosiale aktiviteter, kan de kle seg som de vil og så videre?

– Inntil videre er kvinner fortsatt til stede i alle aktiviteter. Men vi møter angrep fra reaksjonære krefter som ønsker å «sende oss hjem». Så tunisiske kvinner kjemper for å vise at de fins og nekter enhver form for usynliggjøring eller mannlig dominans som reduserer kvinner til rolla som husmødre.

«Forbundet til beskyttelse av revolusjonen» er indirekte relatert til regjeringspartiet. De trakasserer og slår folk, går på andres møter og lager problemer. De gikk til og med til angrep på den faglige landsorganisasjonen UGTT da den skulle forberede en generalstreik. I enkelte nabolag trakasserer de og går til angrep på kvinner.

– Innebærer det du har sagt at folkeoppstanden «ikke var verdt det», slik som en del reaksjonære og også noen venstreliberale i Europa hevder?

Mange krefter ønsker å holde oss tilbake, men vi vil ikke gi oss.

– Først vil jeg si at vi ser på det som en revolusjon og ikke som en folkeoppstand. Selv om de viktigste målene for revolusjonen ikke er oppnådd ennå, vil det tunisiske folket ikke slutte med å kreve sine rettigheter gjennom protester, streiker, sultestreiker. Videre er det, som du sa, de reaksjonære og liberale kreftene som ønsker å få folk til å tro at det ikke var verdt det. Vi tror fast og fullt på at vi skal fortsette på den revolusjonære veien. Selvfølgelig er det mange vanskeligheter og mange krefter som ønsker å holde oss tilbake, men vi vil ikke gi oss.

Shokri Belaid ble fulgt til graven av mer enn en million mennesker den 8. februar. Foto: Sarah Mersch / Flickr  En av de triste hendelsene som har skjedd i det siste (6. februar) er mordet på en framtredende politisk skikkelse, martyren Chokri Belaid. Han var sentralt medlem i Folkefronten, der vårt parti var blant grunnleggerne, og generalsekretær i Det demokratiske patriotiske partiet. Han ble drept på grunn av sine meninger og sin tapperhet ved å avsløre urett.

På det politiske planet har ikke regjeringen satt noen dato for å skrive ferdig grunnloven, for å forberede valgprosessen og fastsette tidspunkt for neste valg. Heller ikke har den satt en stopper for volden, innført mekanismer for kontroll med økonomisk korrupsjon eller sørget for et uavhengig rettssystem. Etter den politiske likvidasjonen av Belaid, virker det som om de er blitt mer vaklende, ettersom statsministeren kunngjorde dannelsen av en ny teknokratregjering, noe Ennahdha (statsministerens parti) ikke synes å være enig i. En Rednings- og koordineringskomité ble oppnevnt etter snikmordet. Den forlanger at denne grufulle politiske forbrytelsen blir fordømt. Ennahda og samlingsregjeringen anklages for oppfordring til drap og for at de har banet vei for politisk terrorisme, og det blir krevd en umiddelbar og upartisk gransking av forbrytelsen.

– Vi ser at Vesten nå griper til intervensjoner i land i Midtøsten og i Afrika. Vi så hvordan imperialistiske land, blant annet Norge, bombet det libyske folket. Vesten og Nato står klare til å «hjelpe» et annet av dine naboland, Algerie, og nå pågår det en fransk militær offensiv i Mali. Ser du på denne imperialistiske tilstedeværelsen som en mulig trussel også mot den tunisiske revolusjonen og kampen tunisierne fører for full suverenitet?

Den franske intervensjonen har ikke til hensikt å hjelpe folket i Mali.

– Når det gjelder situasjonen i Mali, mener vi at den franske intervensjonen ikke har til hensikt å hjelpe folket i Mali, men at det dreier seg om å kontrollere mineralressursene i landet og for å sikre kontroll over denne regionen. Dessuten har Mali en strategisk beliggenhet, siden det er et krysningspunkt mellom det nordlige, sentrale og sørlige Afrika. Det er svært viktig for Frankrike å tvinge sin innflytelse på disse områdene, og for å sende en melding til oppadstigende makter som Kina som har viktig oljevirksomhet og investeringer i noen av nabolandene, som Sudan. Det er ironisk at det samme landet som støtter terroristene i Syria sloss mot dem i Mali.

Når det gjelder følgene for Tunisia, så eksisterer trusselen om usikkerhet og ustabilitet, særlig etterat våpen ble funnet sør i landet. Disse var sannsynligvis på vei til Mali gjennom Libya eller Algerie. Den offisielle holdninga til den tunisiske regjeringa var først at den motsatte seg en fransk militærintervensjon i Mali etter erklæringen fra Al Karadhawi (leder av foreningen av muslimske lærde). Men etter et møte med den franske ambassadøren, gikk utenriksministeren på vegne av den tunisiske regjeringen ut med støtte til denne krigen.

– Takk for at du deler dine erfaringer med oss. Og velkommen til Norge på kvinnenes internasjonale kampdag!

Den 8. mars er tunisiske Afef Redifi en av talerne ved markeringa i Bergen. Dagen etter, lørdag 9. mars, er hun innleder i Oslo på konferanse om Tunisia, kvinnene og den arabiske våren på DogA, Hausmannsgate 16 (bak Jacobs kirke).

* På sin siste kongress endret Tunisias kommunistiske arbeiderpati navn til Tunisias arbeiderparti. Det tunisiske Arbeiderpartiet med sin berømte leder Hamma Hammami, har hele veien vært en sentral og ledende kraft i revolusjonen.

** En serie av lover som ble innført av Tunisias første president Hamid Bourguiba i 1957. Dette var progressive lover for sin tid i et muslimsk land, flerkoneri ble forbudt og det krevdes samtykke fra begge parter i forhold til inngåelse av ekteskap og skilsmisse. Selv om lovene er høyst mangelfulle sammenliknet med tilsvarende lovgivning i Europa, har de i alle år blitt angrepet fra reaksjonære muslimske krefter.