Fredspristildelinga til kuppmaker og Trump-venninne María Corina Machado er det foreløpige lavmålet i en føljetong som begynte da Norge ble medlem av NATO.
Hvis Alfred Nobel (1833–1896) hadde forutsett dagens militaristiske Norge, ville fredsprisen blitt delt ut et helt annet sted enn i Oslo. Sverige fikk ansvaret for å tildele vitenskaps- og litteraturprisene, men ikke fredsprisen. Det var fordi Nobel så i Norge (som på det tidspunktet fremdeles var i union med Sverige) en fredsommelig nasjon uten stormaktsinteresser. Sverige – som historisk hadde vært i krig med alle sine naboer og holdt Norge fanget i en union – ville ikke hatt samme troverdighet som vokter av fredsprisens uttalte mål om å bidra til militær nedrustning.
Fra pasifisme til NATO-politikk
Nobelkomiteen på fem personer utnevnes av det norske Stortinget. Komitéen skal være helt uavhengig og skal ikke ta imot instrukser eller pålegg fra noe hold i forbindelse med bedømmelse av prisforslagene, heter det seg. Det er likevel ikke til å komme forbi at dette er politiske utnevnelser, etter innstilling fra Stortingets valgkomité. Valgkomiteen er sammensatt i forhold til partigruppenes størrelse. Siden 1949 har NATO-vennlige partier hatt total dominans.
Fra forrige århundreskifte og fram til gjenoppbyggingsperioden etter 2. verdenskrig, levde den stortingsoppnevnte Nobelkomiteen noenlunde opp til oppgaven den var tildelt av Alfred Nobel gjennom hans testamente.
Pasifistiske ideer hadde ved starten av det 20. århundre sterkt fotfeste i arbeiderbevegelsen og lekmannsbevegelsen. I 1905 gikk for eksempel prisen til fredsforkjemperen Bertha von Suttner (som for øvrig hadde hatt stor personlig påvirkning på dynamittkongen Alfred Nobel) og i 1910 til Det internasjonale fredsbyrå. Et av de siste uttrykkene for belønning av pasifisme var da kvekerne mottok fredsprisen i 1947.
Gjennomgående i denne perioden var at enkeltpersoner som hadde bidratt til nedrustningsarbeid eller konfliktløsning, samt humanitære organisasjoner som Røde Kors, var prisvinnere. Denne linja skulle endre seg da USA uoffisielt overtok styringa over norsk utenrikspolitikk.
Etter 1949 avtegner det seg et mønster av fredspristildelinger i tråd med den vestlige imperialismens og USAs geopolitiske interesser
Etter at Norge i 1949 var med på stiftelsen av NATO avtegner det seg et mønster av fredspristildelinger i tråd med den vestlige imperialismens og USAs geopolitiske interesser.
Aase Lionæs (Ap) ble valgt inn i Nobelkomiteen samme år (1949) og var komiteens leder fra 1969 til 1978. Martin Tranmæl, en sentral figur i å kuppe Arbeiderpartiet til å gå inn for NATO-medlemskap, var også komitemedlem fra 1949. Aase Lionæs var ikke bare NATO-tilhenger på sin hals, hun var også fanatisk sionist og stifter av Venner av Israel i Norsk Arbeiderbevegelse, VINA i 1981. Så sørget hun da også for fredspris til både Henry Kissinger og Menachem Begin i sin periode som komiteleder.
Marsjordre med Marshall
NATO-stemplet på Den norske nobelkomiteen og dens praksis for utdeling av fredsprisen ble særlig tydelig fra 1953 av. Dette året ble prisen gitt til general og utenriksminister George Marshall, arkitekten bak Marshall-planen for gjenoppbygging av Vest-Europa etter krigen.
Denne svære investeringsplanen på kreditt fra USA var langt ifra så fredelig som man kunne tro. Den ble lansert i 1947 parallelt med Truman-doktrinen for «oppdemming av kommunismen». Opprettelsen av NATO to år seinere var den militære armen og Marshall-planen den økonomiske armen til denne doktrinen. Nobelkomiteen omfavna med dette doktrinen som innleda den kalde krigen mellom øst og vest.
Hovedformålene ved planen var todelt: På den ene sida å avverge sosial uro og enda større oppslutning om de kommunistiske partiene i Vest-Europa, som nøt stor popularitet etter kampen mot fascismen. På den andre sida å få avsetning for den enorme overkapasiteten i amerikansk industri.
Alle land som ville motta Marshall-hjelpen måtte forplikte seg til å innføre og etterleve markedsøkonomi i samsvar med amerikanske prinsipper. SSSR og de øst-europeiske landa bygde sin egen planøkonomi og avviste derfor planen. Norge aksepterte, på tross av at regjeringa Gerhardsen først stilte seg negativ til planen da den ble lansert. Handelsminister Erik Brofoss ønsket en streng statlig økonomisk styring som gikk langt i retning av planøkonomi. Dette satte tilslutninga til Marshall-hjelpen en stopper for.
Under den kalde krigen forsøkte Nobelkomiteen imidlertid også å gjøre det motsatte av hva den gjør i 2025, nemlig å støtte opp under tøvær og diplomati.
Forbundskansler Willy Brandt fikk prisen i 1971 «for å berede grunnen for en meningsfull dialog mellom øst og vest». Brandt ville bryte isfronten mellom Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) og Den tyske demokratiske republikken (Øst-Tyskland), og siden også mellom NATO og Warszawapakten. Sosialdemokraten Brandt hadde oppholdt seg i Norge som flyktning fra nazistene, og hadde høy prestisje i store deler av Det norske Arbeiderparti. Den tyske Bonn-regjeringa klarte å overbevise en skeptisk Henry Kissinger om at Die Ostpolitik ikke innebar noen fare for at Vest-Tyskland ville underminere NATO.
Uten å spekulere i de underliggende motivene til Brandt og hans regjering om en framtidig tysk gjenforening, så kan vi være helt sikre på at han ikke under noen omstendigheter ville ha fått fredsprisen i dag. Dagens NATO-narrativ er som kjent at enhver form for diplomati og tøvær mellom øst (Russland) og vest er uakseptabelt.
Fra den ene skandalen til den andre
Kåringa av utenriksminister Henry Kissinger, hovedstrategen bak USAs bestialske krigføring mot Vietnam, til prisvinner i 1973, var komiteleder Aase Lionæs’ verk. Den skandaløse avgjørelsen førte til at to av komiteens medlemmer (mindretallet) trakk seg, noe som til da hadde vært uhørt.
Utenriksminister Le Duc Tho fra Nord-Vietnam avslo naturligvis å ta imot sin «halvdel» av prisen sammen med massemorderen, ikke minst fordi bombene fortsatte å regne over Vietnam.
Andre skandaleombruste priser var tildelinga til Egypts president Anwar Sadat og den tidligere terroristen og statsminister i Israel, Menachem Begin, i 1978. Bakgrunnen var Camp David-avtalen der Egypt solgte palestinerne og normaliserte forbindelsene med Israel – til gjengjeld for massive amerikanske pengeoverføringer som har fortsatt fram til denne dag.
Prisene til Lech Walesa (1983) og Mikhail Gorbatsjov (1990) – den siste «for hans ledende rolle i de radikale endringer i forbindelsene mellom øst og vest» – var åpenlyse forsøk på å framskynde det forestående sammenbruddet til NATOs store rival, Sovjetunionen og Warszawapakten.
Tradisjonen med belønning av politiske «dissidenter», helt uavhengig av fredsbudskap, har skutt mer og mer fart. Det begynte med Andrej Sakharov (1975) og fortsatte med Walesa (1983), Dalai Lama (1989), Shirin Ebadi (2003), Liu Xiaobo (2010), Dimitrij Muratov (2021), Ales Bialatski (2022), Memorial (2022), Narges Mohammadi (2023) og altså María Corina Machado (2025). Disse prisvinnerne er på ingen måte alle av samme reaksjonære skuffe. Det de har felles er at de var eller er fiender av regimer som også er NATOs erklærte fiender (Russland, Kina, Belarus, Iran, Venezuela).
For Nobelkomiteen har det vært utenkelig å omfavne dissidenter i et NATO-land, med ett eneste unntak: Martin Luther King Jr. (1964). Dette til tross for at kandidater har stått i kø for sin kamp mot fascisme og undertrykking i for eksempel Hellas, Portugal og Tyrkia. Når komiteen ikke har kommet unna å anerkjenne et folks frigjøringskamp, som i Vietnam, Sør-Afrika eller Palestina, har den sørget for å splitte prisen for slik å hylle de blodige undertrykkerne på lik linje. Nelson Mandela måtte derfor dele prisen med apartheidregimets Fredrik Willem de Klerk, mens Yassir Arafat måtte dele den med ikke bare én, men to av sioniststatens hærførere, Rabin og Peres.
Barack Obama ble i 2009 tildelt fredsprisen straks han var blitt varm i presidentstolen i Det hvite hus. Begrunnelsen var nesten utelukkende basert på hans valgkampretorikk, ikke på faktiske fredsframstøt. NATO's generalsekretær Fogh Rasmussen postulerte Obamas «ekstraordinære innsats for internasjonal diplomati og samspill mellom folk».
På dette tidspunktet var ordet diplomati ikke tatt ut av NATO-vokabuleret, uten at det betydde så mye. Denne representanten for «samspill mellom folk» ga i løpet av sine først seks presidentår ordre om å slippe amerikanske bomber over sju land.
Da tidligere statsminister Thorbjørn Jagland i egenskap av formann for Nobelkomiteen presterte å forære fredsprisen til Den europeiske union i 2012, erklærte NATOs Anders Fogh Rasmussen: «NATO og EUs felles verdier former det nye Europa.»
Det må man gi ham rett i. 23 år seinere ytrer EU og NATO sine felles verdier seg i hatefull krigsretorikk og ekstrem opprustning. Dette nye Europa er i alvorlig økonomisk, politisk og sosial krise.
Fra fredskomité til krigskomité
År om annet må Nobelkomiteen og dens skiftende medlemmer finne verdige mottakere, slik at ikke fredsprisen vanæres fullstendig i verdensopinionen. Røde Kors og ulike FN-organisasjoner, kampanjer og organisasjoner mot atomvåpen, kjemiske våpen og landminer, er slike prisvinnere. Det ferskeste eksemplet er fjorårets tildeling til Nihon Hidankyo, den japanske organisasjonen mot atomvåpen frontet av overlevende etter Hiroshima og Nagasaki-bombene.
Disse prisene er velfortjent. Samtidig bidrar de til å lappe på Nobelkomiteen sitt frynsete internasjonale renommé. De mange NATO-tilpassa tildelingene kan da i ettertid lettere bortforklares som uheldige feilbedømmelser.
Den som følger den lange tråden fra 1953 vil imidlertid se at den norske Nobelkomité gjennom mange år har vært en villig tjener av USA, NATO og Vestens geopolitiske strategi. Tvangsmessig markedsdemokrati etter vestlig oppskrift, innført med eller uten bruk av voldsmakt og sanksjoner, er nå fredsoppskriften par excellence. Omtrent sånn lyder nytalen fra komiteen som skal være vokteren av Nobels ønske om militær nedrustning og avspenning.
Skulle komiteen ha fulgt Donald Trumps befaling om å gi ham prisen, ville både komiteen og prisen ha vært skandalisert for all framtid. I stedet falt valget på USA-imperialismens venezuelanske protesjé i form av kuppdronning María Corina Machado, i håp om at verden vil bedras.
Nobelkomiteen oppfordrer med dette til militær intervensjon i Venezuela – det stikk motsatte av Alfred Nobels siste vilje om at fredsprisen skal gå til «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser».
Jørgen Watne Frydnes, Kristin Clemet og resten av Nobelkomiteen håper nok i det lengste på at den amerikanske hangarskipsgruppa utenfor Trinidad og Tobago venter til etter den 10. desember før de første dronene og rakettene suser mot Palacio Federal i Caracas. Det kunne legge en viss demper på festivitasen i Oslo Rådhus.
Teksten ble først publisert på stoppnato.no
