Partiet Rødt er fortsatt, ett år etter fusjonen av RV og AKP, en politisk bastard. Den mest reformistiske fløyen i partiet synes at utviklinga i retning av et tradisjonelt europeisk venstreparti tilpasset den borgerlige parlamentarismens rammeverk (av typen Enhedslisten, Vänstern og Die Linke), går for langsomt. Noen av disse elementene har med offentlig brask og bram tatt farvel og truer med å finne seg andre jaktmarker.
Partiledelsen har et stort problem. De objektive politiske vilkåra for å etablere et sterkt rødt alternativ til venstre for et imperialistisk SV i regjering er særdeles gunstige. Da må man finne noen å legge skylda på for internt kaos og manglende framgang på den parlamentariske arena, uten å legge seg ut med noen av partiets hovedfløyer. Og samtidig drive partiprosjektet Rødt nye hakk til høyre. En passende hoggestabbe er «stalinistene» i og omkring Rødt og Rød Ungdom, som det nå er innledet en hekseprosess imot.
For ikke totalt å ydmyke de mange partimedlemmene med en fortid i AKP, har Rødt valgt å ikke erklære seg som et antikommunistisk partiprosjekt, i første omgang. Partiet har noen trøstende programformuleringer om et kommunistisk endemål som lar eks-kommunister få lov til å fastholde sin «framtidsvisjon». Denne visjonen er imidlertid bekvemt fri for konsekvenser hva angår revolusjonær strategi, teoretiske prinsipper eller kommunistiske organisasjonsformer og -normer.
Dekknavnet for antikommunisme i forhenværende revolusjonære bevegelser er alltid antistalinisme. Når den døra er slått inn, står leninismen for tur. Den «anti-stalinistiske» prosessen som nå er innledet i Rødt, følger sånn sett et velkjent mønster. Det spesielle er at angrepene i formen er rettet mot gruppa TF, som med sitt vulgariserte «forsvar av Stalin» reduserer den ideologiske og teoretiske kampen til et spørsmål om person og grafitti. Ifølge TF er Stalin en «klassiker», samtidig som de mener at han ikke har bidratt til noen kvalitativ teoretisk videreutvikling av marxismen og leninismen og var «mekanisk». Det er en besynderlig logikk. TF reduserer den sosialistiske oppbyggingen i Sovjetsamveldet til en «nødløsning» som kom i stand utelukkende for å stagge Nazi-Tyskland, og berømmer Stalin for at han var en forkjemper for å «øke produksjonen». TF synes det blir for drøyt «ensidig å fordømme Stalin som despot og forbryter»(!) osv. (”55 år siden Stalins død”, tjen-folket.no) Med så inkonsekvente og uvitenskapelige standpunkter gjør kameratene i TF seg enkelt til prügelknabe for antikommunistene. Torstein Dahle kan legge seg på samme nivå ved å si at «personlig har jeg INGEN toleranse overfor Tjen Folket-gruppen og Stalin.» (roedt.no, 16.04.08 )
Enkeltpersoner kan spille en svært viktig rolle i en gitt historisk kontekst. Lenins og Stalins navn er uløselig knyttet til Oktoberrevolusjonen og det sosialistiske Sovjetunionens historiske eksempel. Men det såkalte «Stalin-spørsmålet» er i første rekke et spørsmål om vurderingen av den sosialistiske revolusjonens seier og den sosialistiske oppbyggingen. Linjene og prinsippene for bygginga av sosialismens økonomiske basis var sammen med videreføring av klassekampen under proletariatets diktatur blant Stalins betydeligste teoretiske og praktiske bidrag til sosialismen som vitenskap. Den populære «fordømmelsen av Stalin» er i innhold en fordømmelse og fornekting av arbeiderklassens største verdenshistoriske seier i et imperialistisk land, og dermed et forsøk på å utslette klassens kollektive lærdommer fra det 20. århundrets framgangsrike sosialistiske eksperimenter.
Den som ikke begriper – eller totalt avskriver – denne seierens omfang og betydning for verdens arbeidere (også de norske), er heller ikke i stand til å forstå nederlagets destruktive konsekvenser. Dette historiske nederlaget startet med revisjonismens seier i årene etter Stalins død. Det var ikke bare et nederlag for den kommunistiske verdensbevegelsen, men for hele verdens arbeiderklasse og de undertrykte folkene. Siden har vi vært vitne til en kontrarevolusjonær prosess med stadig mer voldsomme angrep på verdensproletariatets tilkjempete rettigheter, en global kapitalistisk offensiv som har nådd sitt foreløpige klimaks med USAs «nye verdensorden» og «nyliberalismens» velsignelser. Plyndringa av revisjonismens fallittbo i årene 1989–92 ble av mange, også av arbeiderklassens flertall, oppfattet som sosialismens nederlag, i tråd med den felles forkynnelsen fra verdenskapitalismen og revisjonistene selv. De nye ideologiske, økonomiske, militære og psykologiske vilkårene ble straks utnyttet av kapitalen til nye, aggressive framstøt i form av forlengelse av arbeidsdagen, demontering av velferden, lammelse av fagbevegelsen og angrep på pensjonsrettigheter.
Men for de såkalte «antistalinistene» var det aldri snakk om noen seier eller bygging av sosialismen gjennom 40 år, og dermed anerkjenner de heller intet nederlag. De er dermed ute av stand til å forklare den økte intensiviteten av angrepene på arbeidsfolk som har pågått i flere tiår, og de blir heller aldri stilt til ansvar for sin historieløse idealisme.
Den internasjonale og norske ml-bevegelsen på 70-tallet var et forsøk på å reversere den reaksjonære utviklingen regissert av revisjonismen på den ene siden og kapitalmakten med sitt sosialdemokrati på den andre. Det ga mange positive resultater, inntil AKP (m-l) mistet sitt teoretiske ankerfeste og dermed også formålet av syne.
Oppgaven i dag er å sette fart i klassens motoffensiv, blant annet ved å trekke kritisk lærdom av 70-tallets erfaringer, men uten å kopiere dem. Det betyr teoretisk klarhet og vilje til å forsvare arbeiderklassens og sosialismens kollektive historiske erfaringer mot borgerskapets retusjering og vrengebilde. På dette grunnlaget organiserer kommunistene seg på ny, klokere enn før, på den vitenskapelige sosialismens – marxismen-leninismens – grunn. Kommunistisk plattform (KPml) er et konkret norsk uttrykk for denne nyerkjennelsen.
Dersom klassefienden og dens medløpere i ulike sjatteringer vil kalle oss «stalinister», får de gjerne gjøre det, selv om begrepet ikke har noen egenbetydning som skiller det fra «leninist», «marxist-leninist» eller «kommunist». Men når en er vitne til hvordan forskjellige ”venstre”-elementer i disse dager smykker seg med tittelen «kommunist», er det kanskje likevel på tide å vurdere om dette uttrykket er blitt så misbrukt at det har blitt kraftløst og må erstattes med et annet – på samme måte som Lenin så seg tvunget til å gå inn for at de russiske bolsjevikene måtte kaste av seg den tilsmussete merkelappen «sosialdemokrater».
Kjell Arnestad,
talsperson for Kommunistisk plattform – marxist-leninistene
En forkortet versjon av dette innlegget ble trykt på Klassekampens debattside mandag 28. april 2008