søndag, 13 10 2019

Professor Bernt Hagtvet benyttet agurktida og Dagbladet til et nytt antikommunistisk korstog. Han har vært ute i lignende ærend tidligere.

I en svær dobbeltkronikk i Dagbladet 16. og 17. juli forlangte professoren at AKP-lederne måtte dra til Phnom Penh for å øve botsgang, og sammenlignet dem i samme åndedrag med NS-folk som burde oppsøke Auschwitz etter krigen: «Enda deres støtte til despoter ofte var tydeligere enn unge NS-folk under sterkt familiepress (sic!), går de norske maoistene rundt i dag uten å bli holdt ansvarlig for noe som helst». Den svinske sammenlikninga med nazistene sier det meste om professorens intellektuelle nivå. På et seinere stadium i debatten gikk Hagtvet et skritt videre ved å erklære Jan Myrdal for å være en «venstrefascist».

Pål Steigan og øvrige i AKPs gamle ledelse er ifølge professoren personlig ansvarlige for folkemordet i Kambodsja. Dét gir virkelig interessante perspektiver hvis for eksempel en rekke av de nåværende frontfigurene i Høyre – som på 60- og 70-tallet regelmessig sto utenfor Continental med Ky-flagg og ropte «Bomb Hanoi» – skal holdes personlig ansvarlige for USAs massemord i Vietnam.

Professorens budskap

har lite eller ingenting med Pol Pot og Røde Khmer å gjøre. Om så var, måtte Hagtvet ha brukt storslegga mot flere norske regjeringer og et bortimot samla Vesten som til langt ut på 80-tallet med nebb og klør forsvarte Røde Khmer-regimets plass i FN etter at Vietnam invaderte nabolandet i 1978/79.

Bak den professorale humanismen på det kambodsjanske folkets vegne, skjuler det seg en helt annen agenda: AKP bør bruke 30-årsjubileet sitt til «å utstede en offisiell unnskyldning til det norske folk for den ideologi de ville legge til grunn for sitt styre i Norge». AKP (og RV!) bør nedlegge seg sjøl, mener professoren, som «en endelig avslutning av tradisjonen fra Oktoberrevolusjonen».

Enhver form for revolusjonær grunnholdning må lukes vekk fra det norske samfunnet, også om det bare er snakk om retorikk. Derfor mener Hagtvet at avisa Klassekampen må stryke denne retorikken fra sin formålsparagraf, dersom den skal være ei avis for «venstresida».

Våpengalskap

Hagtvets sannhetsvitne for de rødes forbryterske sinnelag var Torben Weinreich, et tidligere medlem av ledelsen i det danske maoistpartiet KAP, som i Weekendavisen påsto at det norske AKP dreiv med våpentrening og at det var et «opptakskrav» at man var villig til å drepe venner og familiemedlemmer…

Disse absurde påstandene reagerte AKP-ledelsen heftig på, og ville først bruke rettsapparatet til å stevne Hagtvet for injurier. En forståelig, men lite klok reaksjon. Etter ei tid skjønte AKP at en rettssak ville gi de reaksjonære billige poenger, og ombestemte seg. Lund-kommisjonen har jo for lengst påvist at overvåkinga av blant andre AKP var både grunnløs og ulovlig. Både AKP(m-l) og dagens rest-AKP har alltid konsekvent og prinsipielt avvist enhver form for individuell terrorisme og alle former for palasskupp-teorier. Professoren gjør seg sjøl til latter.

Det AKP(m-l) gjorde på 70-tallet var å ta et oppgjør med pasifistiske ideer. Medlemmene ble oppfordret til å avtjene verneplikten – for å drive agitasjon blant de menige, men også for å lære å håndtere våpen, slik alle rekrutter må.

I den grad «våpengalskap» noen gang har preget AKP, kan det tidfestes til da partiet erstattet marxismen-leninismen med de kinesiske revisjonistenes teori om de tre verdener og lagde en norsk variant i form av sitt såkalte militærprogram i 1979/80. Essensen i denne nye linja var at AKP fikk for seg at det eneste som kunne utløse en revolusjon i Norge var en sovjetisk okkupasjon! Et «udugelig» NATO-forsvar av Norge ville få massene til å forstå at AKP hadde den riktige linja, og etter hvert gjøre opp med det norske borgerskapet og NATO (etter at det hadde vært en alliert i kampen mot sosialimperialismen). I mellomtida var det om å gjøre å ruste opp «et sterkt nasjonalt forsvar» i (NATO-)Norge. Denne forskrudde forestillinga har ført til psykologiske langtidsskader som ennå ikke kan sies å være reparert i AKP-huset.

Noen borgerlig kritikk av denne krigsmanien til AKP har vi aldri registrert.

Hvem blir neste?

Etter at han kastet ut sin «brannfakkel» i sommer, har den middelmådige statsviter Hagtvet blitt så omsvermet av den borgerlige intelligentsia at det har gått ham til hodet. I det siste har han gått enda et skritt videre, og vil stille SV og gamle SF-ere som Berge Furre til ansvar for at også de i en periode svermet for «massemorderen Mao». Når vil sjefsanklager Hagtvet reise tiltale mot sosialdemokrater som har hatt en velvillig innstilling til Cuba og Fidel Castro…?

Inntil videre kan professoren glede seg over at han har skapt bevegelse blant en rekke mer eller mindre angrende syndere. En hel skokk med fortid i og rundt ml-bevegelsen, også flere av AKP(m-l)s gamle lederskikkelser, har gitt mer eller mindre troverdige svar på tiltale i Dagbladet og Klassekampen. Noen har konvertert fullstendig til borgerligheten, som Sverre Knutsen, mens andre bare angrer «overslaga», og påstår seg framleis å være marxister. Noen, som Finn Sjue, har kommet til at det var leninismen som var og er problemet. Selvsamme Sjue begikk boka Søkelys på et svik, et makkverk som skulle «bevise» at det sosialistiske Albania egentlig var i lomma på de sovjetiske sosialimperialistene. Det er sterkt å beklage at Sjue ikke sparte boktittelen til sin egen selvbiografi.

Andre eks-radisser som nå livnærer seg som «humanister», har sluttet at marxismen har «mangler i forhold til individers verdi» og derfor er en potensiell trussel mot menneskerettighetene… (Lars Gule, leder av Human-Etisk Forbund, i Dagbladet 11/08/03)

Når det kapitalistiske systemets eneste virkelige utfordrer, revolusjonær marxisme og leninisme, lyses i bann og merkes ’helsefarlig’, står vi tilbake med ett eneste «humant og menneskelig» samfunnssystem. Fasiten er gitt!

Sett i lys av at den opptil flere ganger er erklært død og begravd, er det bemerkelsesverdig hvilke kanonader av artilleri borgerligheten finner det formålstjenlig å avfyre mot marxismen og kommunismen.

Ett er sikkert: Flere runder i den antikommunistiske kampanja kommer, og de blir villere og av mer åpent fascistisk tilsnitt dess mer kapitalismens økonomiske, politiske og moralske krise utvikler seg.

Professorer i svartekunst trenger ikke frykte for arbeidsløshetens svøpe.

Trykt i Revolusjon nr 27, høsten 2003

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Likte du det du leste? Vipps noen kroner til Tidsskriftet Revolusjon #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!