Uansett om man støtter jernbanereformen eller ikke, burde man kunne enes om at jernbanepolitikk er noe vi trenger demokratisk og nasjonal kontroll over.
Kathrine Kleveland er leder i Nei til EU. Foto: Nei til EU.Dersom Stortinget tar inn EUs fjerde jernbanepakke mister vi den kontrollen, og EUs krav til oppdeling og liberalisering av jernbanen vil være rådende politikk. Reversering vil ikke være mulig uten at vi går ut av EØS-avtalen.
Gjennom EUs anbudstvang vil det bli lagt et større press på å kutte i kostnadene og i kravene til sikkerhet. Private aktører har som øverste mål å tjene penger, da må kostnader presses og priser heves. Dette skjer kombinert med revideringen av EUs lokførerdirektiv, som vil kunne senke opplæringskravene for lokførere og annet personal på jernbanen. Resultatet kan bli en alvorlig svekkelse av sikkerheten på norske skinner.
Jernbanepakken åpner den innenlandske persontrafikken for europeisk konkurranse. Et ledd i dette er en harmonisering av regelverk. EU-organet ERA (European Union Railway Agency) skal få ansvar for å godkjenne togmateriell for bruk i alle EU og EØS-land, inkludert Norge.
Det blir vanskelig å opprettholde strengere krav til sikkerhet og kvalitet enn det som praktiseres i resten av EU. Norge er et langstrakt land med utfordrende geografi og røft klima. Det er ikke gitt at dette vil bli tilstrekkelig vektlagt av ERA. Kravet til fri konkurranse vil stå i motstrid til å kunne stille særkrav for å opprettholde trygghet og sikkerhet.
Norge er ikke medlem av EU. Det betyr at vi har muligheten til å si nei når pakken skal opp til behandling. Her bør politikerne lytte til kravet fra en enstemmig LO-kongress i 2017, og mange andre viktige samfunnsaktører: bruk vetoretten!