Regjeringskrise rundt justisministeren er ingen ulykke for kreftene som vil la EU overta styringa med norsk energiforvaltning.
Norsk politikk har lenge vært et absurd teater. Nå har det politiske sirkuset utvikla seg til et gjørmebad som kan ende med regjeringskrise.
Det skvetter i brunt rundt Sylvi Listhaugs føtter.
Det har kokt rundt justisminister Sylvi Listhaug (Frp) etter at hun la ut følgende på facebookbveggen sin: «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del.»
Bakgrunnen er at Listhaug vil frata det hun til enhver tid anser for å være potensielle terrorister sitt utenlandske statsborgerskap - uten å gå den lange og kjedelige omveien om rettsvesenet. Den tidligere kommunikasjonsrådgiveren var naturligvis helt uvitende om at utspillet hennes skjedde samtidig med premieren på filmen «Utøya 22. juli» av regissøren Erik Poppe.
Slik reiv justisministeren effektivt opp åpne sår hos overlevende og etterlatte etter fascistmassakren på AUF-sommerleiren i 2011. En massakre begått av en erklært arisk, norsk fascist uten dobbelt statsborgerskap. AUF, Arbeiderpartiet og en brei opinion har reagert. Bjørnar Moxness fra Rødt reiste mistillitsforslag mot justisministeren. Et forslag som KrF nå avgjør om får flertall eller ikke.
Etter seks dager og deretter utallige, men særdeles motstrebende, knebøyninger for Stortinget, fikk Listhaug presset fram ei unnskyldning og fjerna innlegget fra facebook. Det siste visstnok fordi al-shabab hadde rettighetene til bildet hun hadde brukt. Det første fordi statsminister Erna Solberg omsider fant ut at en sånn oppførsel fra justisministeren hennes kanskje ikke var heldig i lengden.
Sylvi Listhaug har lenge vært Fremskrittspartiets ubestridt mest populære politiker. Hun er den opplagte utfordrer til partileder Siv Jensen og har sjølveste Carl I. Hagen som sekundant. Den brune bermen som hyller henne (sjekk kommentarfeltene), oppfatter Listhaug som en slags folkets motrøst i elitens midte. Etter kanossagangen i Stortinget har de overøst henne med blomster. Sjarmtroll som Vigrid og en bråte rasistiske organisasjoner ser på Listhaug som Mor Norge.
Men Listhaug er dreven. «Jeg ser likevel at noen i enkelte ytterliggående grupper også har tatt initiativ til å sende meg blomster. Det synes jeg ikke noe om. Jeg tar fullstendig avstand fra hatefulle ytringer, hets og rasisme», skriver hun. På samme tid nører hun opp under hatet og rasismen. Og det kommer hun til å fortsette med.
Vi har en justisminister som er nødt til å presisere at hun «tar avstand fra» nazister og fascister som overdrysser henne med blomster og lovord. Smak på den. Så er det ikke rart at de ansatte i Justisdepartementet føler seg provosert og sier nei takk til ministrerens tilbud om å ta med nazibuketter med hjem. Åtte ansatte i regjeringskvartalet blei drept av terrorbomba den 22. juli i tillegg til de som døde på Utøya.
– Følgeflokken til Sylvi representerer antakelig den største terrortrusselen i dagens Norge.
Virkelighetens absurde teater er sånn at deler av følgeflokken til Sylvi representerer den største terrortrusselen i dagens Norge. Noen av dem er antakelig langt farligere enn skokken av jihadister som PST holder nøye oppsyn med. Denne brunspekka bermen er inspirert av akkurat samme ideologi og konspirasjonsteorier som fascisten ABB. Det burde gjøre PST sin jobb enklere, dersom justisministeren da synes det er i orden at overvåkerne får lov til å holde tett oppsyn med hvem som hyller sjefen deres på facebook?
Det er med full rett Arbeiderpartiet reagerer. Men indignasjonen fra Ap-lederne er ikke mindre kalkulert enn dobbeltretorikken som Listhaug mestrer så godt. Arbeiderpartiet har slukt Frp sin innvandringspolitikk. Det er bare få uker siden Arbeiderpartiets innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhani rykket ut og forklarte at Ap har strøket «human» fra ordlista. Partiet synes nå det holder lenge med en «streng, men rettferdig innvandringspolitikk».
– Hadde ikke Listhaug og Gharahkhani hatt forskjellig dialekt og stemmeleie, ville man mistenkt dem for å være én og samme person, med slagord-playback, som en treffende kommentar i avisa iTromsø beskriver det.Om Arbeiderpartiet virkelig var bekymra for den rasistiske, brune bølgen som ikke har minket, men som har vokst og fortsatt vokser etter 22. juli, så burde partiet kreve at FNs rasediskrimineringskonvensjon fullt ut blir inkorporert i norsk lov. Det ville bety forbud mot rasistiske organisasjoner av samme slag som hyller Listhaug, og det ville gjort det straffbart å finansiere dem. Men sju år etter Utøya-massakren er det ikke tegn til at sosialdemokratiet vil kneble ytrings- og organisasjonsfriheten for kriminelle fascister og nazister. Da låter det hult når man stadig lar seg overraske over at de ikke bare eksisterer, men bokstavelig talt blomstrer i et jordsmonn som stadig blir gjødet. Sjølsagt av Fremskrittspartiet, men også av praktisk talt hele det politiske Norge, Ap inkludert.
Kynisk sett er både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet tjent med medieoppmerksomheten rundt Sylvi Listhaug, helt uavhengig om hun tvinges til å gå av eller ikke. Begge partier kan notere framgang på meningsmålingene som følge av polariseringa som Listhaug-debatten har skapt. Dette skjer i en situasjon hvor nettopp Ap og Frp blir tungen på vektskåla i spørsmålet om Norge skal underlegges EUs energibyrå ACER og presses inn i energiunionen som EU har i støpeskjea. Velgermassen i begge partier er massivt imot og truer med å snu ryggen til partiledelser som ikke er lydhøre.
Olje- og energiminister Terje Søviknes fra Frp og energikomiteens saksordfører Espen Barth Eide fra Ap er alliansepartnere for å få Norge underlagt energibyrået ACER. Begge håper at støyen fra mistillitsforslaget mot Listhaug vil overdøve folkeopprøret mot ACER. Mediene vil sørge for det. I fellesskap satser Søviknes og Barh Eide på at Norges to mest antifolkelige «folkepartier» skal greie å skrelle bort enda en bit av den nasjonale suvereniteten, og avhende den til monopolkapitalen i EU og i Norge. De har klart det før.
Gjemt bak en muddervulkan om statsrådstaburetter, skal Stortinget torsdag denne uka ta stilling til et annet styringsspørsmål. Nemlig om EU skal overta styringa over vesentlige deler av norsk energiforvaltning. Det er beleilig for noen at Sylvi Listhaug kaster sin skygge over ei sånn «fillesak» som spørsmålet om nasjonal kontroll med energiressursene.