Vetovedtaket mot EUs postdirektiv, demokraturet og maktas jernlov

Neisiden jubler over at Arbeiderpartilandsmøtet vedtok å nedlegge veto mot EUs postdirektiv. Postkom har sensasjonelt vunnet mot Arbeiderpartiets ledelse etter en svært omfattende og dyktig ledet kampanje. Jeg satt hjemme og feiret og følte meg som et bitte lite hjul i seiersmaskinen. Etter forslag fra Rødt vedtok kommunestyret på Nesodden enstemmig å si nei til Postdirektivet – et lite bidrag i maskineriet som endte med nei på APs landsmøte.

Hvorfor er seieren en sensasjon eller sjokk som Dagbladet skriver over første side?

LO hadde sagt nei. 18 av 19 fylkeslag i AP hadde sagt nei. Av de AP-medlemmene som hadde satt seg inn i spørsmålet var neifolket i overveldende flertall. Jasiden besto av en liten strime toppolitikere og maktmennesker. Alle som tror at AP er et demokratisk parti må jo ta denne seieren som en selvfølge. I et demokrati bestemmer jo flertallet av medlemmene politikken?

Å gjøre seieren til en sensasjon er ensbetydende med å erklære Arbeiderpartiet som et udemokratisk parti hvor ledelsen normalt kan piske et landsmøte til å stemme mot sin egentlige mening. Det er også realitetene. Maktmenneskene som styrer Arbeiderpartiet, slike som Stoltenberg, Bjerke (DnB) og Røkke har mange tusen flere stemmer enn menige medlemmer. At flertallet faktisk fikk flertall var, som de fleste avisene skriver, både en kraftig nedvurdering og et dårlig håndtverk fra maktas side.

Litt av maktmetodene er blitt beskrevet bl.a. i Klassekampen: En partiledelse som gikk fra bord til bord på landsmøtefesten og presset delegatene. I redaksjonskomiteen ble det presset frem et «kompromissforslag» som gav makta til partiledelsen og både Postkom og AUF ble tvunget til å bøye seg. Pisken består som regel i meldinger om at din politiske framtid avhenger av at du er på lag med makta. I et parti fullt av karrierister er det selvfølgelig særs effektivt.

Av gulerøttene nevner Klassekampen tilbud om Hardangerbru til Hordaland i bytte mot å unngå vedtovedtak. Møre og Romsdal skal ha blitt lovet sykehus, osv.

Dette er altså politiske metoder en ledelse får lov å bruke uten at det engang blir nevnt som overgrep. Ingen stiller spørmål om slik bøllete opptreden er forenlig med lederverv.

Har denne ledelsesformen noe med demokrati å gjøre? For hundre år siden utformet Robert Michels Oligarkiets jernlov (1911):

  •     I alle organisasjoner av en viss størrelse utvikles avstand mellom ledelse og medlemmer.
  •     Lederne utvikler egne interesser i strid med medlemmenes.
  •     Fåmannsveldet (oligarkiet) av ledere har den virkelige makten i organisasjon.

Hans jernlov er en analyse av borgerskapets metoder. Å knytte lederne i fagbevegelse, «Arbeiderpartier» og folkeorganisasjoner til seg økonomisk, sosialt og juridisk er en viktig del av borgerskapets maktutøvelse. Da forsvarer de borgerskapets interesser mot medlemmene. Dette er en av de sentrale metodene som gjør at borgerskapet kan utøve sitt diktatur i Norge under en formell demokratisk fasade. Styreformen i organisasjonslivet under disse systemene innebærer systematiske overgrep mot demokrati og menige medlemmer. Å rette søkelyset mot dette og å bekjempe denne typen overgrep er en viktig kamparena for å svekke borgerskapets makt.

Da må søkelyset settes inn i krokene. Da må oppmerksomheten rettes mot lederne som tilbyr seg å kjøpe stemmene til Hordalandsbenken for løfte om Hardangerbro. Hva slags demokratisyn har dere? Er det å love bort statens penger mot politisk underdanighet en akseptabel politisk metode? Er det lov å true partimedlemmer? Denne utvidede kampen mot mobbing og trakassering er en av de mest undervurderte kamparenaene. Klistre bøllene til sine overgrep er svært virkningsfullt, men metodene er så vanlige at vi ikke ser skogen for bare trær. Jeg utfordrer alle revolusjonære til en kampanje rundt å ulovliggjøre denne typen maktmisbruk i alle typer organisasjoner.

Har vi vunnet kampen mot Postdirektivet? Kanskje på kort sikt. Men det er vel med denne saken som med folkeavstemninger om EU. Når EU-forslag får flertall, er de vedtatt for evig tid. Dersom folket stemmer nei, er det bare spørsmål om tid før det kommer en ny avstemning. For hensikten er slett ikke at folk skal bestemme. Vitsen er bare å skape legitimitet for maktas beslutninger. Da holder to timers ja-flertall. Med kontroll over propagandaapparatet er det stort sett ikke vanskelig.

Når postdirektivet kommer opp neste gang og hvilke «endrede betingelser» som saken blir bortforklart med, skal bli morsomt å se. Norge er det eneste landet som har sagt Nei til EU to ganger og hvor motstanden er så sterk at tredje avstemning muligens blir utsatt til etter at EU bryter sammen. Det gir håp for postverket.

Innsenderen er medlem av Nesodden Rødt.