«Det er ikke gitt – slik noen hevder – at vi lever nå i en førkrigstid», sa statsminister Jonas Gahr Støre i sin sikkerhetspolitiske redegjørelse. Før han fortsatte med å forberede oss på en kommende krig i form av et «robust» norsk samarbeid med USA.
Statsministeren hadde bedt om å få framføre den sikkerhetspolitiske redegjørelsen for Stortinget 13. juni i egen person. Budskapet ble vel ansett som så viktig at utenriksminister Espen Barth Eide ble veid og funnet for lett.
Og hva var så budskapet?
I hovedtrekk var det at Norge må settes på krigsfot, sammen med løfter om uforbeholden lojalitet til USA, uansett hva en mulig ny presidentperiode for Donald Trump vil medføre.
Samtidig ble tonen skjerpa enda et hakk overfor Kina. Støre mante til økt forsiktighet i omgangen med Kina, som han utpekte som det enkeltlandet med størst kapasitet – mer enn Russland – til å drive med «press, trusler, strategiske oppkjøp» og misbruk av det frie ord og det frie markedet.
Nordmenn som har skaffa seg kinesisk el-bil bør nok begynne å tenke på å hamstre reservedeler. Og hvordan vil det gå med oppdatering av bilprogramvaren hvis Norge finner ut at dette kan være en form for kinesiske hybride trusler?
Skamros av Krigstinget
Samtlige stortingspartier fikk ros fra statsministeren for deres enstemmige oppslutning om «Forsvarsløftet» som skal ruste NATO-Norge til tennene. Med særlig adresse til overbudspartier som SV og Rødt minnet han om at planen er enstemmig vedtatt, og at bordet fanger 12 år fram i tid. «Nå handler det om gjennomføring», sa Støre. «For å lykkes må vi alle ta ansvar for finansieringen – i hele tolvårsperioden planen gjelder.» Vi må prioritere hardere for sikkerhet og beredskap, var det umiskjennelige budskapet.
Så kan det være opp til hver og en å tenke seg hva som skal nedprioriteres når krigspartiene sammen tar ansvar for å skaffe fram minst 1600 milliarder kroner.
Støre understreka at milliardbevilgninger til opprustning ikke er nok. Norge må være forberedt på det verste, på kommende kriser og krig som krever at hele samfunnet innrettes deretter. Den varsla meldinga om totalberedskap vil være opptakten til en mer systematisk militarisering av hele sivilsamfunnet. Lovverket som regulerer mobilisering av sivil arbeidskraft i krise er under «oppdatering», sa Støre. Ikke minst må vi «snakke Forsvaret opp».
Spikring av allianseforhold
Høyt oppe på Støres prioriteringsliste i seks punkter, kom naturligvis forholdet til Norges alliansepartnere.
Han poengterte at klimapolitikken og energipolitikken er en avgjørende del av sikkerhetspolitikken, «slik det også fremgår av NATOs plandokumenter».
Da er det godt å vite at EØS-avtalen ikke bare gir Norge «tilgang» til EUs energimarked, men også gir oss «innpass i et samarbeid av økende sikkerhetspolitisk betydning». Det siste er en omskrivning av målet om gradvis norsk innlemmelse i EUs militærunion, en prosess som kontinuerlig pågår.
I tillegg til NATO og et militarisert EU, signaliserte Støre at enda sterkere militære bånd skal knyttes til våre nærmeste imperialistiske partnere i Europa: Storbritannia, Tyskland og Frankrike.
«Overlappende interesser»
Og så var det forholdet til vår aller nærmeste allierte, da. Den som har adresse Washington, DC.
Statsministeren kom i skade for å vise til Grunnlovens første paragraf: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike». Han la ubetenksomt til at «sikkerhetspolitikkens essens handler om å sikre dette».
Taleskriveren til Støre har kanskje ikke forstått hva «uavhendelig rike» betyr. Det betyr et eksplisitt forbud mot å overdra ekstraterritoriell jurisdiksjon over deler av norsk territorium til en annen stat. Det er essensiell kunnskap for myndigheter som tar Grunnloven på alvor. Når et lydrike selger seg med kropp og sjel, omskriver man det heller til «fordypet samarbeid». Det lyder unektelig bedre enn nasjonal grunnstøting.
«USAs militære kapasitet har vært – og forblir – den ultimate garantien i NATO. Det eksisterer ikke et fullgodt alternativ», sa Støre, og fortsatte:
«Derfor har vi også fordypet samarbeidet med USA, gjennom opprettelsen av nye såkalte ‘omforente områder’ i Norge.
Disse gir merverdi for oss og for USA. Det gjør samarbeidet mer robust ved politiske skifter.
For vi har overlappende sikkerhetspolitiske interesser. Og disse grunnleggende interessene vil ikke endres.
Selv om amerikansk politikk har blitt mer polarisert.
Selv om vi må ta høyde for at amerikanske maktskifter fremover vil kunne innebære omveltninger.
Selv om vi, som andre europeiske land, forbereder oss godt på ulike utfall av det amerikanske presidentvalget i november.»
Folkeretten kom på sisteplass
Da er det slått fast i klartekst: Mulige omveltninger i Washington og amerikansk utenrikspolitikk får overhodet ingen følger for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Norge og USA har overlappende sikkerhetspolitiske interesser, og dermed basta (og bundet). Hvem som overlapper hvem, eller hvem som lapper til hvem, sa Støre forståelig nok ikke noe om.
For riktig å stramme det atlantiske hundehalsbåndet, trakk Støre fram cowboy-president Ronald Reagan sin tale i 1984 om «kampen mot tyranniet som truet, et USA som snudde isolasjonismen ryggen, og bidro til å redde Europa».
Hva så med folkeretten i dette sikkerhetspolitiske panoramaet? Bevares, visst ble den nevnt! Men folkeretten måtte ta til takke med sjette og siste plass på prioriteringslista til Støre. Han sa pliktskyldigst at Norge vil beskytte folkerettens integritet og dens forrang, i tilfelle palestinere eller andre skulle finne grunn til å tvile på det.
Forrangen gjelder vel å merke så lenge det «overlapper» med USA-imperialismens sikkerhetspolitiske interesser.
