tirsdag, 22 10 2019

Stjerne inaktivStjerne inaktivStjerne inaktivStjerne inaktivStjerne inaktiv
 
Taktikk, ikke minst parlamentarisk taktikk, er vanskelig for revolusjonære. Det er lett å trå feil, særlig hvis en har en uklar overordna strategi. Når RV etterhvert har fått et strategisk perspektiv hvor revolusjon og sosialisme er forvrengt og karikert til å bety «sosialistisk folkestyre» og en utvidelse av det borgerlige demokratiet, så vil dette nødvendigvis gi seg utslag i opportunisme. Taktikken RV har lagt seg på, er å «presse ei ny rød-grønn regjering til venstre», og å sette mot i SVs venstreside. RV sier rett ut at partiet vil støtte opprettelsen av ei Ap/SV/Sp-regjering. Denne «realpolitiske» taktikken er det ingenting nytt ved. SF og SV har i førti år holdt på med å presse sosialdemokratiet til venstre. Og resultatet? Ingenting annet enn at SV har stormløpt mot høyre.

Allerede lenge før valget ser vi tydelig at det ikke er Ap som er presset til venstre, det er tvert om SV som er presset til høyre – for å realisere våte regjeringsdrømmer. Stein Ørnhøi, av enkelte lansert som påtroppende forsvarsminister, slår fast at NATO-medlemskapet ikke lenger er en trussel mot Norges sikkerhet. Og LO-toppen? Gerd Liv Valla gir nye konsesjoner i pensjonsspørsmålet og har sørget for et de facto nulloppgjør i 2005, nøyaktig som NHO har krevd. Dette skjer mens det ennå sitter ei åpent reaksjonær regjering på taburettene. Hvordan vil det da bli med kampretorikken til AP/LO-ledelsen når de har fått «sin» regjering på plass?

Ingen av de to mest aktuelle  regjeringsalternativene representerer noe som helst brudd med kapitalismen, med krigspolitikken og NATO eller med EU. Ingen av dem vil være garantister for restene av velferdsordningene. Begge vil tvinge folket til å betale dyrt for sosiale minimumskrav: enten ved mer privatisering og nye, aggressive kutt i velferden sukret med symbolske skattelettelser, eller mindre aggressive kutt kombinert med skatte- og avgiftsskjerpelser.

Folk er møkk lei av de sammenhengende angrepene fra KrF og Høyre på velferd og rettigheter. Borgerklassen kan se seg tjent med å skifte ut økene i regjeringsstallen med noen mer fyrrige travere for en periode, nettopp for å nøytralisere kampen på arbeidsplassene, på skolene, i kommunene. Når illusjonene brister og den folkelige motstanden begynner å røre på seg igjen, er det atter tid for å sale om med nye hester. Den svarte FrP-hingsten vrinsker utålmodig  på båsen. Sånn kan det gå hvis ingen sier høyt og tydelig ifra om at det eneste folk kan vente seg fra ei rød-grønn regjering, er svik.

Valgkamp gir en sjelden anledning til å framheve sosialismen som det eneste framtidsretta alternativet. Men kamp for revolusjon og sosialisme er fraværende i RVs valgprogram.
Halehengspolitikken blir delvis kamuflert gjennom profilen som det mest konsekvente velferdspartiet, og RVs gode tradisjon med å knytte parlamentarisk arbeid tett opp til de utenomparlamentariske bevegelsene. Lokale RV-aktivister landet rundt har opparbeida stor og fortjent prestisje i kamp mot budsjettkutt og nedlegging av sjukehus, skoler og barnehager. Men «velferd til alle» er en umulighet under kapitalismen, og det er reinspikka opportunisme for en revolusjonær valgallianse å underslå det. I stedet sår man illusjoner som på sikt er ytterst skadelige. Riktignok tas det forbehold om at man bare vil støtte ei ny regjering «så lenge den forsvarer interessene til arbeidsfolk», og Torstein Dahle sier at ei slik regjering ikke vil få uforbeholden støtte fra RV. Men hvorfor skulle Ap/SV/Sp plutselig begynne å forsvare interessene til arbeidsfolk noe mer enn for eksempel den rød-grønne Schröder-regjeringa i Tyskland? Ap/SV kan tvinges av massekampen utenfor Tinget til å trekke tilbake et og annet reaksjonært forslag, og til å opprettholde noen allerede vunne rettigheter, men heller ikke noe mer.

Kommunistene står ytterst svakt, og  boikottparoler foran dette stortingsvalget tjener ingen politisk hensikt. En RV’er på Tinget vil være et friskt pust og uttrykk for at det har skjedd ei venstredreining i opinionen. Men mandatsjansene er ikke store. Valgkampen vi har i vente vil mer enn noengang bli et mediejippo om regjeringsalternativer. RV har valgt å framheve ett av dem som «det minste ondet». Dersom meningsmålingene viser dødt løp mellom de to kapitalistiske regjeringsprosjektene, er det overhengende fare for at RV utdefinerer seg sjøl med sin opportunistiske valgtaktikk.


Jan. R Steinholt

Forfatteren er redaktør av Revolusjon

Kommentar, Revolusjon nr 30 våren 2005