tirsdag, 19 11 2019

Mr. Knight, administrerende direktør i selskapet Nike Corporation er god for 5.2 milliarder dollar. For å oppnå en slik pengesum ville en ung kinesisk kvinne i Nike-fabrikkene måttet jobbe 9 timer om dagen seks dager i uka ­ i 10.000 år.

Men også i de utvikla kapitalistiske landa finner det sted en absolutt utarming.

I Vesten lever 100 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. «De Forente Stater er det rikeste land på kloden, men har likevel de største inntektsforskjellene.... Seksti prosent av alle arbeidsplasser som er skapt i USA siden 1979 gir lavere årsinntekt enn 7.000 dollar (cirka 60.000 kroner).» (Fian Fact Sheet, Welfare by Corporations is Corporate Welfare).

I EU er det nå offisielt 20 millioner arbeidsløse, mens 50 millioner lever under fattigdomsgrensa. Siden 1979 har de 10 prosent rikeste i Storbritannia kontinuerlig økt sin inntekt, mens inntekten til de fattigste 10 prosentene har falt like kontinuerlig. I 1992-93 levde 25 prosent av britene ­ omlag 14.1 million mennesker ­ i fattigdom; og kvinner er i flertall.

I USA har reallønnsnivået for det store flertallet falt jevnt og trutt siden 1979.

  • Mellom 20 og 30 millioner amerikanere sulter (Congressional Hunger Center, 1995).
  • Den nederste 60 prosent av befolkningen har fått en faktisk reallønnsnedgang målt i 1990-dollar.
  • De neste 20 fikk en svak økning.
  • De øverste 20 prosentene hadde en inntektsøkning på 18 prosent. Den rikeste ene prosenten fikk en inntektseksplosjon på mer enn 80 prosent.
  • Sjøl i velstandslandet Norge kreves det i dag to arbeidsinntekter for å forsørge en familie som kunne leve av en inntekt på 50- og 60-tallet.

    Det er lett å se seg blind på faktorer som vaskemaskin, TV, telefon, PC og egen bil, noe som ikke var alminnelig i de fleste hjem for 30-40 år siden. Men disse gjenstandene er blitt helt nødvendige for å få husholdningen til å fungere, og for at folk skal kunne fungere i jobben. De er dermed ikke først og fremst symboler på nyvunnet «rikdom», men snarere nødvendighetsartikler for å få hverdagen til å gå i hop i et moderne samfunn. Den som i dag ikke har tilgang til disse gjenstandene, er i praksis utdefinert fra det kapitalistiske arbeidsmarkedet.

    Gjeldsslaveriet i det moderne samfunnet, hvor det er fullstendig "normalt" at en familie betaler blodrenter og avdrag til bankene gjennom 30 år for i det hele tatt å få seg et sted å bo, ville vært utenkelig i mellomkrigstidas Norge, og er nok et uttrykk for utarminga og bindinga til systemets profittører ­ som gjør vanlige folk til moderne husmenn, prisgitt markedsmekanismene og bankenes umettelige grådighet.