I bakvendtland, der kan alt gå an: EU er ikke bare et "fredsprosjekt", men også antiimperialistenes siste håp, skal vi tro på Reiulf Steen og Europabevegelsen.
Noen uker etter at NATOs (og EUs) bomberegn over Jugoslavia er avsluttet, gir Reiulf Steen, nåværende leder i Europabevegelsen og tidligere leder i Arbeiderpartiet, uttrykk for kraftig bekymring: Under Kosovo-krigen var Norge en lydig puddel for USA, sier han til Dagbladet, og påpeker helt korrekt at "Norge har sagt et servilt ja til alt USA har gått inn for i Kosovo-krigen". (Dagbladet 1. juli)
Men var det noen som hørte et kny fra Steen og Europabevegelsen de mer enn to månedene bomberegnet varte? I antikrigsnettverket glimret både Steen og den øvrige Europabevegelsen med sitt fravær Kanskje var det for ikke å forstyrre fredsprosessen? Steen kan nemlig fortelle dem som ikke visste det at "hadde det ikke vært for EU, ville krigen i Kosovo trolig fortsatt pågått".
EU-toppmøtet i Köln ga klarsignal for en egen eurohær, som skal være fullt operativ innen år 2001. Det er ifølge Steen både sunt og bra, fordi "EU, som en motvekt til USA, trenger et sterkt forsvar for å trygge freden i Europa".
Derfor må Norge inn i EU! Politikerne må slutte å følge folket, mener Europabevegelsens hærfører, og i stedet ta ansvar for Norge og lede opinionen.
Steens bekymring på dette området savner ethvert grunnlag.
Regjering og Storting brydde seg ikke om folkets mening da de sendte Norge ut i krig mot Jugoslavia. Bare fem 5 representanter stemte imot å gå til krig, færre enn i noe annet NATO- eller EU-land. Det norske folket sa NEI til EU i 1994 og det sier fortsatt nei, uten at det ser ut til å affisere de norske stortingspolitikerne noe videre. Norge er snart mer EU-tilpassa enn enkelte av Unionens egne medlemsstater.
Derfor blir nå også de kamuflerte EU-tilhengerne, de "vitenskapelige" akademikerne, økonomene og juristene, kalt inn på banen for å forklare folket at "den formelle suvereniteten EØS-avtalen gir oss er et bedrag, samtidig som den reelle innflytelsen avtalen gir oss, er langt dårligere enn den EU-landene har på de samme spørsmål". *
Denne riktige påtalen av Norges rolle som et "lydrike", fører naturligvis ikke til den konklusjon som burde være mest nærliggende; nemlig at dette er grunn mer enn god nok til å si opp denne avtalen til fordel for den gamle frihandelsavtalen av 1973. Å, nei. Den eneste fullgode, rasjonelle, demokratiske osv. løsning er sjølsagt fullt medlemskap i Unionen. Det er så å si historiens uavvendelige gang for borgerskapets professorer.
Mens denne argumentasjonen er tilpassa de vaklende småborgerlige kretser som har begravd hodet godt ned i EØS-avtalen, i håp om å holde på velgerne uten å provosere kapitalen, sikter Steen-retorikken seg inn på de avdanka radikalerne i omlandet rundt SV, som tror de har mistet sine illusjoner (mens de har overtatt imperialismens ditto). Ved hjelp av et røykteppe av fredsretorikk og anti-amerikanisme, ser Reiulf her et stort marked blant desillusjonerte med behov for et fikenblad for å minimalisere sin faneflukt. For disse kretsene er det virkelighetsfjernt at folkene i og utenfor Europa kunne ha interesse av å kjempe mot både den nordamerikanske og den europeiske imperialismen, ettersom de har "glemt" at pest vanskelig lar seg utrydde ved hjelp av kolera.
Med tesen om at bare en sterk europeisk militærmaskin kan skape nødvendig "motvekt" til USA, sår Steen i håp om snarlig innhøsting. Det er slett ikke sikkert at han blir skuffet. SV-ledelsens rolle som ivrig skopusser for imperialismen må være den rene hormoninnsprøytinga for en Europabavegelse som ikke nettopp har utmerket seg med virilitet de seineste åra.
Nå krever Reiulf Steen at "EU-saken må bli 2001-valgets viktigste". Det gjenstår å se om dette er nok et tilfelle av overmot, eller om det er et forhåndsvarsel om at Arbeiderpartiet nå har funnet tida inne til å komme ut av EU-skyggen. Det er mye som taler for det siste, for ikke minst Reiulf Steen veit at det er DnA som i siste runde avgjør når den neste EU-kampen vil stå.
I mellomtida gjelder det at nei-sida blankpusser våpnene, og også kommer på banen i spørsmålet om kamp mot den EU-hæren som er i emning. En imperialistisk allianse som Vollebæk jobber for å sikre at Norge blir et haleheng til, gjennom videreføring eller utvidelse av den assosierte medlemsstatusen Norge har hatt i den nå overflødiggjorte Vestunionen.
Et fortsatt Nei til EU er avhengig av at motstanden ikke innskrenker seg til spørsmålet om det formelle unionsmedlemskapet. De siste fem åra har tydelig vist at dette i beste fall er en utsettelsestaktikk, mer sannsynlig en taperstrategi. Etter fem nye år med EØS og innlemming av norske styrker i Eurohæren, vil det i realiteten måtte stå "Ut av EU" på motstandernes paroler. Det er ingen grunn til å stille seg slik at den kampen blir nødvendig.
* Hans Petter Graver, professor i EU-rett, i Dagbladkronikken 5. juli 1999