mandag, 19 08 2019

I sin murstein av ei memoarbok har tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik en litt bortgjemt opplysning som ville ha vakt ramaskrik i enhver normal sjølstendig stat, med påfølgende riksrett og landssviksak.

USA-ambassadør Vollevik ble informert om tautrekkinga som pågikk innad i den norske regjeringa om hvor langt en skulle gå i aktiv søtte til USAs ulovlige krig. I seg sjøl ikke så oppsiktsvekkende, hadde det ikke vært for at den som informerte ham ikke var den norske regjeringa, men derimot den amerikanske administrasjonen.

Men i Norge fører Bondeviks avsløring av at et medlem av Regjeringens sikkerhetsutvalg øyeblikkelig informerte Washington om den norske statsministerens holdning til norsk deltakelse i Irak-okkupasjonen fra det hemmelige møtet 8. november 2004, bare til småkrusninger i den politiske andedammen.
Ettersom regjeringens sikkerhetsutvalg bare består av fem statsråder, og ettersom alle veit hvor snurte forhenværende utenriksminister Jan Petersen og Donald Rumsfelds norske ynding Kristin Krohn Devold ble da Bondevik – godt hjulpet av 60.000 protesterende krigsmotstandere ute i gatene – fant å sette foten ned for direkte norsk deltakelse i angrepskrigen, er det fritt fram for spekulasjoner.

Men hvilken statsråd eller langøra statssekretær som måtte ha plapra er ikke det viktigste. Det vesentlige er at regelrett landsforræderi ikke får andre følger enn ei setning i memoarene til en avgått statsminister.

Skjønt Bondevik framstår som et lam midt i hyeneflokken han omga seg med i statsrådkollegiets indre gemakker, burde det være Riksadvokatens plikt å kreve at han opplyser om det han vet om amerikanernes agenter i landets utøvende maktorgan.

Ettersom verken opposisjon eller regjeringspartier ønsker å gjøre noe stort vesen ut av denne «bagatellen», var det lille Rød Valgallianse som til slutt måtte stevne saken inn for Riksadvokaten. Det sier sitt om den norske parlamentarismen. Og når Riksadvokaten om en stund henlegger saken «etter bevisets stilling», sier det sitt om det norske demokratiets kontrollmekanismer.