Overskriften er i seg sjøl nesten tabubelagt. Men spørsmålet må stilles, fordi staten Israel er en rasiststat som på mange måter overgår apartheidregimet i Vorsters Sør-Afrika. Og fordi, som vi tidligere har skrevet, Israel fungerer som USAs pitbullterrier. Fred i Midtøsten er utenkelig så lenge denne staten eksisterer.

Det tidligere britiske mandatområdet Palestina ble overdratt FN og delt i en arabisk og en jødisk stat i 1947 (FN-resolusjon 181). Sovjetunionen var en av de første statene som anerkjente det nye Israel i 1948, nest etter USA. Dette er lett å forstå ut fra datidas vidtgående sympati for jødene etter lidelsene de hadde gjennomgått under fem års nazistisk terror. Tida og tidsånden gjorde det som ble oppfattet som en slags internasjonal botsgang på vegne av det jødiske folket diplomatisk nødvendig. Tragedien var at den sionistiske bevegelsen oppnådde indirekte anerkjennelse som jødenes representanter – til tross for at framtredende jøder som Albert Einstein og Hannah Arendt allerede i 1948 advarte og protesterte mot den fascistiske sionistbevegelsens organisasjoner som Stern og Irgun, ledet av folk som Menachem Begin (som presterte å få Nobels fredspris 25 år seinere).

Israel har aldri vært en stat i normal forstand, og slett ingen nasjonalstat! Staten står ikke på egne bein, den er bygd på stjålet land, på dollar og militarisme. 15 millioner dollar blir pumpet inn i Israel fra USA – hver dag året rundt.

Hva er et fritt Palestina? Et mini-Palestina av bantustan-modell, prisgitt sioniststatens forgodtbefinnende? Eller et fullstendig frigjort Palestina?

PLO hadde oppløsning av staten Israel som del av sitt charter fra 1964, helt til Yasser Arafat egenhendig opphevet denne formuleringa – et krav som fulgte av Osloavtalen. Hans beslutning ble seinere sanksjonert av et flertall i det palestinske nasjonalrådet (PNC). I prinsippet hadde PNC allerede i 1988 anerkjent Israel, idet Rådet godtok FN-resolusjon 242 samtidig som den palestinske staten ble proklamert.

Kravet fra «det internasjonale samfunnet» om at Israel må trekke seg tilbake til grensene før seksdagerskrigen i 1967, dvs. oppgi Vestbredden og Golanhøydene, blir nå framstilt som det store og avgjørende skrittet for fred. I praksis har også PLO sitt krav blitt redusert til dette, altså en palestinsk stat ved siden av et Israel med grensene fra 1967. Men på dette tidspunktet hadde sionistene allerede utvidet «sin» del av det opprinnelige Palestina fra 56 prosent til 77 prosent.

Palestinavenner og aktivister har i praksis sluttet seg til dette minimumskravet. Kanskje er dette en riktig taktisk parole i en situasjon der palestinerne er diplomatisk på offensiven, men militært sørgelig på defensiven. Men er den riktig for det? Er ikke nettopp illusjonen om at et rasistisk Israel vil trekke seg tilbake til grensene fra 1967 og la en palestinsk ministat få leve i fred, en viktig grunn til at palestinerne er kommet på defensiven militært og politisk?

Sjølsagt betyr det å utslette staten Israel ikke å utslette statens jødiske (eller arabiske) innbyggere. Det  betyr bare at hele det palestinske området må omgjøres til en felles, sekulær stat, med like rettigheter for alle innbyggere, og at alle sionistiske institusjoner og maktstrukturer må vekk. Framfor alt må de fordrevne palestinerne ha førsterett på å vende hjem. Hva som bør skje med de nyankomne nybyggerne uten noen form for røtter i Palestina (jfr. den systematiske masseimporten av jøder fra andre deler av verden) er et spørsmål for seg.

I dag er i hovedsak de ekstreme og reaksjonære islamistiske gruppene som Hamas, Islamsk hellig krig og Hizbollah som nekter å anerkjenne Israels rett til å eksistere som stat. Noen mindre grupper innafor PLO holder også fast på dette kravet, bl.a. Folkefronten. Men den progressive opinionen i Vest-Europa har som bærende fundament for sin støtte til palestinerne at Israels rett til å eksistere skal og må anerkjennes. Det dreier seg bare om å gjøre Israel litt mer «sivilisert».

Jo lenger Israel består som stat, jo mer skjerpa blir krigsfaren i hele Midtøsten. I en krig mot Irak vil ikke Israel spille den passive rolla det ble pålagt ved forrige korsvei. Da vil pitbullterrieren slippes løs.

For at dette skal gå bra sett fra imperialismens side, er det vesentlig at verdensopinionen oppfatter og forsvarer denne staten som legitim. Mens Egypt og Jordan som USA-agenturer er hovedbrikker for å underbygge Israels «legitimitet» internasjonalt og i den arabiske verden, er Irak og Iran problemer, fordi de ikke anerkjenner denne legitimiteten - og framfor alt fordi de har nasjonal kontroll over betydelige deler av verdens kjente oljeressurser.

Det retoriske spørsmålet blir altså: Er det mulig å være konsekvent antiimperialist, er det mulig å bekjempe krigsforberedelsene effektivt, er det mulig å forsvare det palestinske folket samtidig som en aksepterer at staten Israel kan bestå?

Redaksjonell kommentar i Revolusjon nr 25 , høsten 2002

 

Ut av EØS! Signér oppropet!

Stopp NATO

Vi har 249 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvern