Den utrettelige Bernt Hagtvet har gjort det til en fast sommersyssel i Dagbladet og Klassekampen å tilsvine alt som smaker det minste av sosialisme og marxisme. Marxismen er i sin kjerne diktatorisk og despotisk, må vite. Spesielt plager det Hagtvet at Klassekampen (KK) fortsatt opererer med en revolusjonær formålsparagraf, om den er aldri så mye av det sovende slaget.
Diktatur kan ikke forenes med politisk pluralisme, lyder dikteren
Hagtvets diktat. Professoren er helt ute av stand til å forstå at
diktatur også kan bety en klasses diktatur, og at et
klassediktatur også er fullt mulig i kombinasjon med visse former for
politisk pluralisme. Et borgerlig klassediktatur fungerer best
i form av et borgerlig demokrati som tillater alle former for politisk
opposisjon – så lenge dette ikke truer, men tvert om legitimerer den
herskende klasses orden.
Ifølge Hagtvet er «menneskerettigheter (er) betingelser for
sivilisasjon i alle typer samfunn og en forutsetning for modernitet».
Enkel materialistisk historieforståelse tilsier imidlertid nøyaktig det
motsatte: Det er graden av sivilisasjon som til enhver tid gir rammene
for definisjonen av menneskerettigheter. I det gamle greske demokratiet
var det en selvfølgelig «menneskerett» å kunne eie slaver, ettersom
slavene sjøl var ekskludert fra demokratiet. Under føydalismen var det
en menneskerett for en leilending eller husmann å ha rett til å dyrke
sitt eget jordstykke på den tida som ble til overs etter arbeid for
føydalherren. I og med den historiske overgangen til kapitalismen, som
er Hagtvets nær fullkomne realisering av menneskerettighetene, ble
denne retten til å stå i samme arbeid og være sikret et utkomme avskaffet. Rettighetene ble omdefinert i lønnsarbeidets og den personlige frihetens navn.
Men det bekymrer ikke Hagtvet. For ham er menneskerettigheter og
liberale verdier intet mindre enn «politikkens overlov». De er
formentlig av en annen verden, kan hende av guddommelig opphav?
Hagtvet kan dessverre si seg fornøyd med debatten, fordi hans
opponenter for lengst har blitt demokratiske sosialister og medlemmer
av det store «Menneskerettighetspartiet», slik den høyst
eks-revolusjonære KK-skribenten Arild Rønsen treffende uttrykker
det i spalta si (27.8.). Også han lurer på hvorfor KK-redaktør Braanen
insisterer på det revolusjonære grunnsynet når vi jo «alle» er blitt for den demokratiske sosialismen.
«Kautsky stiller spørsmålet slik», skrev Lenin: «‘Motsetninga mellom dei to sosialistiske straumdraga’ (dvs. det bolsjevikiske og det ikkje-bolsjevikiske) ‘er motsetninga mellom to fullstendig ulike metodar: Den diktatoriske og den demokratiske’.
Fyrst gjorde Kautsky ein lur vri då han forkynte det openbert meiningslause at ordet diktatur bokstavleg tala tyder diktaturet til ein einskild person. Så kunngjorde han med denne lure vrien som grunnlag at orda til Marx om diktaturet til ein klasse ‘fylgjeleg’ ikkje var meint bokstavleg (men i ei tying der diktatur ikkje inneber revolusjonær valdsbruk, men å vinna fleirtalet ‘fredeleg’ under det borgarlege – merk dykk det – ‘demokratiet’).»
Individets frigjøring er faktisk hva kommunismen til sjuende og sist handler om. Marxismen viser vitenskapelig at for å komme dit må klassene dermed og «menneskeretten» til å utbytte andre menneskers arbeid avskaffes. Til det kreves en revolusjonær makterobring, og også en overgangsperiode som Marx kalte for proletariatets diktatur, der arbeiderklassen ikke «utvider» det borgerlige samfunnets bærende prinsipper, men etablerer sitt eget klassedemokrati og knesetter sine menneskerettigheter. Målet? Å avskaffe klassene. I dette frihetens rike er borgerlig flerpartisystem, parlamentarisme og mindretallets diktatur samfunnshistoriske begreper fra den kapitalistiske oldtida.
Fra Revolusjon nr 29