Da tyskerne trakk seg ut av Nord-Norge mot slutten av andre verdenskrig, etterlot de seg et utbrent landskap. De kalte det den brente jords taktikk.
Etter krigen måtte Finnmark og Nord-Troms gjenoppbygges fra grunnen. NATO hadde (og har?) konkrete planer om å bruke samme resept i tilfelle av en militær konfrontasjon i nordområdene. Til forskjell fra tyskerne, ville NATO bruke 30-40 atom-miner for å gjøre jobben.
Minene skulle utplasseres fra Alta til Vestfjorden. Ved en detonasjon skulle de endevende det nordnorske landskapet slik at terrenget ville bli uframkommelig for sovjetiske panserdivisjoner. At det samme landskapet ville bli ubeboelig for menneskene i Finnmark og Troms i overskuelig framtid, var av mindre betydning.
Disse opplysningene er dokumentert av forskerne Kjetil Skogrand og Rolf Tamnes i boka «Fryktens likevekt». De har skildret historia til den norske atompolitikken fra 1945 til 1970, og har fått tilgang til strengt gradert NATO-materiale. Som vanlig hentes sannheten om norsk politisk historie fra gamle arkiver i NATO og USA.
Et hovedbudskap i boka er at den norske atom- og basepolitikken, som ble Arbeiderpartiets kunstgrep for å rettferdiggjøre NATO-medlemskapet og lamme den store folkelige motstanden mot a-våpen, hindret iverksettinga av de mest ytterliggående planene om utplassering av a-våpen på norsk jord. Med andre ord at det var samsvar mellom den offisielle norske basepolitikken og den politiske og militære praksis.
Nåvel. Boka dokumenterer imidlertid at en rekke installasjoner i Nord-Norge hadde en framskutt rolle i Vestens atomplaner. På første halvdel av 60-tallet ble det etablert flere lageranlegg i Nord-Norge som kunne ta i mot atomladninger. To av disse oppfylte NATOs standarder for atomlagre: et anlegg for flybomber i Bodø og et for rakettvåpenet Honest John i Indre Troms. Havner og flyplasser kunne ta imot atomstyrker, staber og hovedkvarterer kunne understøtte atomoperasjoner, og navigasjons- og sambandssystemer sto til atomstyrkenes disposisjon.
Tidligere er det kjent at NATO finansierte bygginga av fire kjernefysiske våpendepoter i Norge, ett av dem ved Flesland i Bergen. Opplysningene stammer fra et norsk regjeringsnotat av 1958, funnet i USA (!). Bergens Tidende har seinere meldt at en atombombe og komponenter til 37 andre atomvåpen ble lagret på Flesland på 60- og 70-tallet.
Forsvarsminister på 70-tallet, Alf Jakob Fostervoll, bekreftet i NRK Radio 19. mai at Norge forberedte seg på atomkrig, i tråd med NATOs strategi. Han lot det også skinne igjennom at den norske reservasjonen mot utplassering av a-våpen i Norge i fredstid skapte en viss irritasjon blant de allierte.
Ifølge forskerne ble forslaget om atom-miner, lansert rundt 1970, stanset av forsvarsminister Rolf Hansen i 1979. Hvis denne opplysninga skulle være riktig, er det desto større grunn til å spørre hvorfor det tok norske myndigheter åtte-ni år å finne ut at et slikt prosjekt var i strid med norsk atom- og basepolitikk. Herr Fostervoll ser ikke ut til å ha reagert på planene. I og med at planene i det hele tatt ble utarbeidet, er det innlysende at NATOs strateger aldri har tatt den uttalte norske holdninga videre seriøst.
Det er også grunn til å spørre om hva denne "forsvarstaktikken", hvis den altså ble skrinlagt, ble erstattet med. Kanskje fant man mer fleksible atomare løsninger som var mindre kompromitterende for norske regjeringers brudd på egen atompolitikk?
Fortsatt gjelder NATOs doktrine om førsteslagsstrategi med atomvåpen. Det er grunn til å anta at NATO i dag har andre, mer sofistikerte, stridsbilder for Norges rolle i en kjernefysisk krig. Norske politikere har konsekvent, i femti år, ført eget folk bak lyset. Og det er ingen tvil om at Norge fortsatt har en vesentlig rolle i NATOs krigsplaner, hvor atomvåpen inngår som en fast bestanddel.
Det er ikke lenge siden programmet Brennpunkt avslørte det amerikanske våpenprogrammet til Defense Nuclear Agency som pågikk i de nedlagte gruvegangene til AS Sydvaranger i Øst-Finnmark, under navnet "Hard and Deeply Buried Target Defeat Initiative". Disse prøvene pågikk så seint som i 1997. Erfaringene fra Gulf-krigen gjorde at amerikanerne ville finne bedre våpen som kunne trenge ned i fjell og uskadeliggjøre underjordiske anlegg. Sprengningene i Finnmark var del av et av USAs hemmeligste og mest kontroversielle prosjekter: Utviklingen av nye "små" atomvåpen -- såkalte "mini-nukes".
Både dette og de nå dokumenterte atommineplanene fra 60- og 70-tallet, avkler NATO-alliansens karakter. Igjen ser vi at NATO, i stedet for, som det heter, å være garantien for norsk nasjonal sjølstendighet, er garantien for det motsatte, og en permanent trussel mot folk og land. For NATO og USA var og er Norge en bondebrikke som når som helst situasjonen måtte tilsi det, kan ofres i det geopolitiske sjakkspillet.
Om mulig enda verre er den norske politiske elitens faktiske samtykke til denne virksomheten, en virksomhet som går på tvers av den offisielle norske politikken. Gang på gang går de ansvarlige regjeringsmedlemmene fri for å bli stilt til ansvar, enten de deltar i krigsforbrytelser mot andre folk, som Bondevik-regjeringa, - eller når de passivt eller aktivt, som et utall DnA-regjeringer i etterkrigstiden, overlater landet og folket til fremmede makters forgodtbefinnende.
Nazistene omgjorde Finnmark og Troms til ei branntomt. Men landsdelen lot seg i det minste gjenoppbygge. Skulle NATOs scenario blitt virkelighet, ville Nord-Norge ennå i dag ha vært et ubeboelig, radioaktivt helvete.
NATO ut av Norge -- før det er for seint!