fredag, 23 08 2019

Den interne kivinga mellom okkupantenes ulike medløperfraksjoner får det profitthungrige norske oljeselskapet DNO til å svette.

Utenriks- og okkupasjonsminister Condi Rice kom på uanmeldt lynvisitt til Bagdad den 6. oktober. Dagen etter reiste hun videre til Arbil i det kurdisk-dominerte Nord-Irak i et forsøk på å dempe flammene som er i ferd med å fritere USA og deres medløpere.

I de siste ukene har det vært kraftige angrep og en rekke eksplosjoner i irakisk Kurdistan, særlig konsentrert rundt oljebyen Kirkuk. USA og Bagdad har i samarbeid med det lokale Barzani-regimets Israel-trente peshmergaer svart med unntakstilstand og massearrestasjoner. De kurdiske partiene KDP og PUK regjerer mer eller mindre autonomt i nord, og har marionettepresident Talabani som sin garantist i Bagdad.

'Av-arabisering'

Ved siden av det allmenne oppsvinget i motstandskampen, har planene for såkalt 'avarabisering' av de kurdiske områdene som artikkel 140 i den nye «grunnloven» åpner for, utløst mer frykt og sekterisk strid. De mange turkmenske og arabiske innbyggerne frykter for en forestående etnisk rensing som skal gjøre Kirkuk og Arbil til «reine» kurdiske byer. Frykten er ikke ubegrunnet.

«Statsminister» i den sjøloppnevnte kurdiske regjeringa, Nechirvan Barzani, truer med kurdisk løsrivelse og er i åpen konflikt med flere av ministeriene i Den grønne sonen i Bagdad, ikke minst når det gjelder spørsmålet om kontrollen over oljeressursene. Oljeministeren Hussein al-Shahristani er hovedansvarlig for den stadig verre energikrisa som rammer landet, og frykter for sitt eget skinn. Han har nå trukket i tvil gyldigheten av kontraktene som er inngått mellom de kurdiske myndighetene nord i landet og utenlandske oljeselskap, ifølge avisa al-Sabaah. Dermed gjentar ministeren fra Den forente irakiske sjia-alliansen UIA det han sa i mai, om at alle kontrakter som har å gjøre med oljeleting og -produksjon må håndteres av de sentrale myndighetene.

Biter seg i halen

Rice måtte derfor ta en ekstrasving innom Arbil i et forsøk på å megle og roe gemyttene blant sine leiesvenner. USA vil også hindre sin allierte i Ankara fra å legge ut på nye militære eventyr på irakisk side av grensa. Tyrkia, som i årtier har ført krig mot sin kurdiske befolkning, har sjåvinistiske interesser av å støtte turkmenerne og vil for enhver pris hindre etableringa av et eget «Kurdistan» i Irak.

USA biter seg nå i halen. Imperialistene har blitt offer for sin egen dumskap. Condoleezza Rice bønnfaller nå de kurdiske myndighetene om å dele på oljeinntektene med resten av Irak, vel vitende om at kurderne kan støtte seg til en amerikansk grunnlov som nettopp åpner for føderal oppsplitting og regional egenrådighet.

De nye tonene fra «Dear Condi» er neppe spesielt populære i det norske oljeselskapet DNO. Selskapet var det første som startet prøveboring i det okkuperte Irak etter USAs invasjon i 2003. Avtalen om prøveboring ble inngått mellom DNO og KDP, helt utenom sentralregjeringa i Bagdad. Den kurdiske regionale «statsministeren» Nachirvan Barzani understreket allerede ved innvielsesseremonien at «Kurdistan vil ikke på noe vis godta at sentralregjeringa skal kontrollere våre oljeressurser».

Skjør balansegang Iran-USA

Grunnloven som ble påtvunget irakerne i fjor skaper uvisshet om Iraks framtid som egen stat. Helt siden den nye regjeringa til «skosålen» al-Maliki ble stablet på plass i mai, fem måneder etter «valget», har det pågått forpostfektinger i Den grønne sonen i Bagdad for en føderal oppsplitting av Irak, der det oljerike nord og sør vil sikre olja for seg sjøl og dermed undergrave hele den irakiske statsstrukturen. Etter amerikansk press og stor motstand fra det sunni-dominerte sentrale Irak, er disse planene midlertidig skjøvet ut i tid.

For øyeblikket ser det ut til at verken USA eller Iran ser seg tjent med en oppsplitting av Irak i sjølstyrte regioner, noe som ikke bare vil øke den sekteriske striden såvel som den væpna motstandskampen i Irak, men kanskje også bringe USA og Iran, de to landa som i dag faktisk administrerer Irak, direkte i tottene på hverandre. Det er en konfrontasjon begge ser seg tjent med å utsette inntil videre.

Så lenge de iransk-støtta partiene, som spiller førstefiolin i Den grønne sonen, velger å gjøre som Iran og USA sier, risikerer DNO å måtte betale en pris for sin «dristighet» som oljeprofitør i okkupert land. I denne omgang er det den oppsvulma DNO-aksjen som daler. I et fritt Irak blir det mer enn aksjekursen som skjelver.