Partiet Rødt stormer fram på meningsmålingene for tida. Borgerskapet raser fordi partiet er blitt farlig – for Arbeiderpartiet.

aplogoroedt logoSkal en tro tallene, har partiet større oppslutning enn både Venstre og KrF. Og i Oslo er Rødt nesten dobbelt så populært som Frp.

Vinden fra venstre gir også SV ny luft under vingene. Men langt mindre enn hva tilfellet er for Rødt. Mange av proteststemmene kommer fra frustrerte Ap-velgere, forståelig nok. «Ørnen blant partiene» er redusert til ei skadeskutt skjære på jakt etter alt som blinker hos liberalister og rasister. Da er det ikke rart at ungene skyr reiret.

De som er oppdratt i det gamle sosialdemokratiet finner ikke sosialdemokratiske verdier i Arbeiderpartiet. De lurer på hvor honnørord som velferd og solidaritet tok veien. Inntil nylig er det Senterpartiet som har lignet mest på gårsdagens sosialdemokrati. Men for trofaste Ap-velgere sitter det ennå langt inn å stemme på bondepartiet, skjønt noen av dem gjør det likevel.

Sosialdemokratiske verdier finnes knapt i Arbeiderpartiet

SV i litt mer radikalisert utgave har appellert til enkelte. Men ingen har som Rødt klart å treffe nervestrengene ved å gjenopplive gamle Gerhardsen fra Arbeiderpartiets glansperiode. Bjørnar Moxnes satser på reinkarnasjon. Utførelsen er dyktig, medietekke har han – og kjekk er han visst også. At Gerhardsen var rabiat antikommunist og NATOs håndlanger er strøket fra manus, inntil videre.

Rødt er blitt farlig for Ap, konkluderer den hemningsløse antikommunisten Hans-Petter Sjøli. Det skumle ved Rødt er at partiet nettopp ikke er revolusjonært, men at Moxnes opptrer «på systemets banehalvdel, som en refser og en influencer, ingen samfunnsstormer». Sjøli vet derfor ikke riktig om Jonas Gahr Støre bør framføre Gerhardsens Kråkerøytale mot kommunistene på nytt, eller la den ligge enn så lenge.

Det kan ikke være lett å være høyresosialdemokrat når venstresosialdemokratene har tømt klesskapet. «Fellesskap fungerer», messer Rødt. Det er en moderne presisering av det gamle sosialdemokratiske slagordet (i tidligere tider visste alle at fellesskap fungerte), ytterligere spissa med kamp mot velferdsprofitørene som ikke fantes dengang Gerhardsen briljerte. Og ja, mediestrategien fungerer! Folk er lei av velferdsprofitører. Klarer Rødt å diske opp et troverdig program for sosial boligbygging innenfor kapitalismens rammer, så spår vi 15 prosent på målingene fortere enn svint.

Moxnes har brukt sin enslige stortingsplass godt og effektivt. Han og Rødt skal ha all ære for å ha blottstilt den norske krigspolitikken og intervensjonen i Syria. Fra Stortingets talerstol har han stilt statsminister og utenriksminister til veggs. Det har SV og Audun Lysbakken aldri fått til, av frykt for å møte seg sjøl i døra som medskyldige i NATOs massedrap i Afghanistan og Libya.

Den skarpe kritikken av Norges rolle som krigerstat har styrket Rødt som alternativ for mange progressive. Men partiets holdning til krig og krigspolitikk har vært og er vaklende når det gjelder for eksempel Syria. Når partilag oppfører seg som anti-imperialister og sier at den legitime syriske regjeringa har rett til å forsvare seg mot intervensjonskrigerne, rykker partiledelsen ut for å forklare at Bashar al-Assad er en diktator. Som et ekko av offisiell norsk NATO-politikk.

Anti-imperialismen til Rødt kan dessverre fort vise seg å bli et intermesso. Det er ikke der partiledelsen har fokus. Fokus er på velferd og velferdsprofitører. Hele partiets pressekonferanse ved avslutningen av stortingssesjonen dreide seg om nettopp det, og ingenting annet. Rødt vil knekke velferdsprofitørene, og det er bra. Partiet vil også gjenreise velferden innenfor rammene av kapitalismen av i dag. Det er illusjonsmakeri. Så kunne da også NRKs sedate politiske kommentator Magnus Takvam konstatere at Rødt er blitt et venstresosialdemokratisk parti.

Ikke desto mindre vekker framgangen til Rødt uro hos det gode borgerskap. VGs politiske redaktør, Bilderbergeren Hanne Skartveit, maner fram kommunismens spøkelse i en kommentar i avisa 30. juni. Moxnes er så skummel at hun kaller ham «Den røde forføreren». Dama har gravd i Rødt sitt program og funnet en og annen halvmarxistisk formulering som ikke helt harmonerer med Moxnes' forsikringer om at han vil følge i Gerhardsens fotefar. Skartveit innbiller seg at hun har forstått Marx: «Hele hans tenkning bygger på at utviklingen er forutbestemt.» Ut fra denne djupe innsikten i marxismen, slutter den politiske redaktøren at Rødt og Moxnes kan være del av en forutbestemt kommunistisk konspirasjon til fare for land og folk.

Hanne Skartveit og Hans-Petter Sjøli har intet å frykte.

Bjørnar Moxnes benytter seg naturligvis av tilsvarsretten for å sette skapet på plass. Han skal en gang for alle forklare Skartveit at Rødt vil avskaffe kapitalismen, bare ikke gjennom «udemokratisk» revolusjon og proletariatets diktatur. «Det nærmeste vi kom et sosialistisk folkestyre i forrige århundre, var de skandinaviske velferdsstatene.» Slik slår han helt enkelt en strek over hele den sosialistiske epoken som begynte med den russiske Oktoberrevolusjonen. Det store spranget for menneskeheten som Sovjetunionen, Kina, Albania og folkedemokratiene representerte, er irrelevante parenteser i kampen for å avskaffe kapitalismen, vet Moxnes å fortelle.

Hanne Skartveit og Hans-Petter Sjøli har intet å frykte. Heller ikke sosialdemokratiet, som kan få en kortlevd renessanse. Bare ikke under navnet Arbeiderpartiet.

Likte du det du leste? Vipps noen kroner til Tidsskriftet Revolusjon #114366 eller bruk Donér-knappen nedenfor.

Tusen takk for bidraget!

Ut av EØS! Signér oppropet!

Stopp NATO

Vi har 343 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvern