Hvis det er sånn at «det grønne skiftet» og klimaet er de altoverskyggende spørsmålene i vår tid, så betyr det nødvendigvis at alle andre spørsmål er enten underordna eller uvesentlige. En sånn virkelighetsforståelse kan kanskje virke systemoverskridende, men er i realiteten det motsatte.

mdg logoDen 10. mai avslutta Miljøpartiet de Grønne (MDG) sitt landsmøte i oljebyen Stavanger med drastiske forslag om å avvikle oljeindustrien helt og holdent. Delegatene ankom på sykkel, spiste vegetarmat og plukket søppel istedenfor å gå på bar. Dette partiet uten partileder er «de nye revolusjonære», skal vi tro Martine Aurdal i Dagbladet.

Det høres friskt og frodig ut. Miljøpartiet de Grønne har da også fosset fram på meningsmålingene de siste månedene. På overflaten ser MDG ut til å være et parti som utfordrer makta og de etablerte partiene. Partiet scorer på å insistere på at det er blokkuavhengig, men vil samarbeide til høyre og til venstre der det måtte passe.

Livskvalitet og fornybar fremtid er sentrale slagord. Partiet krever nedgang i forbruket og mer fritid istedenfor lønn. Derfor har partiet en særlig appell til deler av ungdommen – ved siden av en eldre hippiegarde som i partiet øyner sin miljørenessanse.

Så spørs det om den grønne overflaten er frisk salat eller muggsopp.

Dobbeltkommunikasjon

Med sin grønne profil er MDG først og fremst en alvorlig utfordring for Venstre og SV, som begge framstår som sidrumpa ansvarlige og avleggs i sammenlikning. Men partiet gjør også innhogg i antiimperialistiske og progressive miljøer som lar seg blende av partiets humanistiske image og dets profil som talerør for rettferdig fordeling av godene, også internasjonalt.

Mange av målene til MDG er prisverdige i seg sjøl. Problemet er at måten De Grønne vil nå disse måla på er preget av småborgerlig illusjonsmakeri. MDG «overser» både imperialismen som økonomisk og politisk system og arbeiderklassen som den eneste samfunnskrafta som kan endevende dette systemet som blokkerer ethvert håp om ei «grønn» framtid. Uavhengig av hva ledelsen og medlemmene måtte ønske, vil MDG uvegerlig fungere som en utblåsingsventil i det kapitalistiske systemets trykkoker.

Hvis det er sånn at «det grønne skiftet» og klimaet er de altoverskyggende spørsmålene i vår tid, så betyr det nødvendigvis at alle andre spørsmål er enten underordna eller uvesentlige.

Ei lønn å leve av, et samfunn der det ikke foregår utbytting av mennesker, kamp mot militarisering og undertrykking – disse og andre saker må finne seg i å stå på venteliste. Kapitalen og imperialistene har neppe noe imot det.

Fritid viktigere enn lønn

Ett av MDGs sentrale krav  går ut på at forbruket under kapitalismen må ned og at folk må ta ut mer fritid istedenfor lønn. Her raser MDG med rambukk gjennom en port som står på vidt gap. Gjennom flere år har tendensen i norsk arbeidsliv vært at stadig flere av de som har råd tar ut fritid i stedet for lønn, så sant de kan. Særlig gjelder det for aldersgruppa femti pluss, som gjerne har nedbetalt gjelda si og begynner å merke slitasjen i arbeidslivet. Ser vi bort fra et fåtall yngre strebere og karrierister, så jobber folk full tid til full lønn fordi de ikke har råd til noe annet! Vanskeligere er det ikke.

Kravet fra MDG fungerer isteden som en hjelpende hånd til kapitalen og borgerskapet som nå kan forlange lønnsnedslag og deltidsjobbing – i klimaets og miljøets navn. Enkelte av borgerskapets ideologer vil nok også gjerne forklare voksende arbeidsløshet som et viktig bidrag til et grønnere samfunn.

Klimaet har alltid vært et grunnleggende vilkår for at dyr og mennesker skal kunne eksistere. Og allikevel har vi i mer enn ti tusen år vært opptatt av andre store spørsmål for vår eksistens. Den lille istid (1500-1800) forhindret heldigvis ikke at opplysningstidas tenkere og oppfinnere beskjeftiget seg med andre spørsmål enn klimaet.

Khakigrønt NATO

MDG gjør det enkelt for seg sjøl ved å velge bort sentrale politiske spørsmål som ikke inngår i miljø- og klimaparadigmet.  Spørsmålet om krig og fred er for eksempel ikke tatt med i oppramsinga av partiets viktigste politikkområder. Sjøl fra et snevert miljøstandpunkt burde militarisering i form av a-våpen, kjemiske våpen, NATOs pansergranater med utarmet uran, det enorme oljeforbruket og utslippene fra øvelser og stående avdelinger stå høyt på dagsordenen til et grønt parti. Men hos MDG er den slags henvist til bortgjemte deler av arbeidsprogrammet.

Riktig nok ønsker partiet begrensninger når det gjelder norsk våpeneksport. Men samtidig mener MDG at

«Norge [er] garantert beskyttelse gjennom § 5 i NATO-pakten. De Grønne anerkjenner NATOs rolle i å opprettholde fred og stabilitet i etterkrigstidens Europa, samtidig som vi beklager at denne sikkerheten var bygd på trusselen om atomkrig»(!).

Sitatet er tatt fra arbeidsprogrammet.

Til å være et parti som i ord støtter ikkevoldsprinsippet og heller mot pasifismen, er dette den reneste kjærlighetserklæring til A-pakten. Det eneste problemet med NATO er at alliansen forbeholder seg retten til å bruke atomvåpen. For alle andre enn MDG er det vanskelig å se hva som er grønt ved NATO om en ser vekk fra feltuniformene og kamuflasjemalinga.

Lakmustesten ikke bestått

Tross progressive standpunkter i flere delspørsmål, har MDG fortsatt til gode å vise at de er et parti som reelt utfordrer det kapitalistiske systemet og imperialismen. Tvert imot har partiet markert seg ved blant annet å støtte norsk krigsinnsats i Irak. Det førte til at førstekandidaten i Oppland, Ola Tellesbø,  meldte seg ut i protest. Hans eventuelle gjenværende meningsfeller i partiet ser dessverre ikke ut til å ha markert seg synderlig på landsmøtet i vår. De Grønne partiene i Europa har en stygg historie på dette området.

Die Grünen i Tyskland framsto seint på 1990-tallet som et radikalt og antimilitaristisk parti. Få år seinere satt Die Grünen i regjering sammen med sosialdemokratiet SPD og med «den grønne» Joshua Fischer som utenriksminister. Allerede året etter støttet han tysk krigsdeltakelse mot Jugoslavia. I 2011 kritiserte Die Grünen Angela Merkel for at Tyskland ikke deltok i den folkerettsstridige terrorbombinga av Libya.

Holdninga til imperialistisk krig og NATO er lakmustesten hvis MDGs påståtte systemkritikk og blokkuavhengighet skal ha snev av troverdighet. Har man omgangsvenner som NATO, bør man sporenstreks skifte miljø. Det vil bidra til et klimaskifte.

Ut av EØS! Signér oppropet!

Stopp NATO

Vi har 162 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvern