Det har vakt internasjonal oppsikt at Cubas revolusjonsleder Fidel Castro i et intervju har stilt spørsmål ved «den cubanske modellen.»
Historien er publisert av den israelsk-amerikanske journalisten Jeffrey Goldberg fra tidsskriftet The Atlantic, som var på Cuba etter invitasjon fra Fidel for å gjøre en rekke intervjuer til en lengre artikkel.
Under en lunsjsamtale som mest omhandlet Midt-Østen, spurte Goldberg om Fidel fortsatt mener at «den cubanske modellen» kan eksporteres?
Og da var det at Fidel lot bemerkningen falle som siden har vært overskrifter i alle medier:
– Den cubanske modellen fungerer ikke engang for oss selv lenger.
Dermed tar den tidligere leder av den kubanske staten og revolusjons-veteranen åpenbart ikke avstand fra den cubanske revolusjonen. Goldberg hadde tatt med seg «Latin-Amerika-ekspert» Julia Sweig fra den innflytelsesrike tenketanken Council on Foreign Relations, som har kjente navn som Madeleine Albright, Colin Powell og Richard Holbrooke i styret sitt. Julia Sweig forklarte Castros bemerkning på denne måten:
– Han tar ikke avstand fra revolusjonens ideer. Jeg tolker det som en innrømmelse av at staten har en for dominerende rolle i økonomien i den cubanske samfunnsmodellen.
Noen dager etter at Castro skapte overskrifter, kom kunngjøringen om at en massiv privatiseringsbølge er i gang på Cuba, som straks vil bli satt ut i livet under ledelse av Raúl Castro, som etterfulgte sin storebror som president da denne måtte trekke seg på grunn av sykdom. Denne «reformen» sier sparto til noe som er sett i Hellas eller andre land hardt rammet av den kapitalistiske verdenskrisa. Ikke mindre enn en halv million offentlig ansatte skal få sparken, eller mer enn én av ti offentlige tjenestemenn i et land der det offentlige er og har vært svært dominerende.
Bilde fra public domain.I år 2000 arbeidet rundt 76 prosent i offentlig sektor og 23 prosent i privat sektor. I 1981 var forholdet 91 til 8 prosent. Arbeidsløsheten i 2009 ble anslått til 1,9 prosent av snaut 5,2 millioner yrkesaktive cubanerne. Raúl Castro fortsetter dermed Fidels privatiseringspolitikk. De som nå blir oppsagte må søke jobber i privat sektor eller prøve å brødfø seg som sjølstendige.
Siden slutten av august har Raúl Castro lagt fram en rekke kapitalistiske økonomiske reformer som vil redusere statens rolle i økonomien og dramatisk endre det cubanske arbeidsmarkedet. Staten må inngå langsiktige kontrakter (outsource) statlig grunn, bedrifter og infrastruktur. Utenlandske investorer vil kunne leie jord og grunn på kontrakter som gjelder for 99 år. Og flere cubanere vil få lov til å drive privat virksomhet. Samtidig blir det gjennomført en gigantisk «reform» av vilkårene for statsansatte. I stedet for fastlønn går man nå over til «prestasjonslønn».
Fidel Castros verdenskjente ytring må derfor ses på som en blå-stempling av Raúls kapitalistiske reformpolitikk som galopperer ut over tobakkplantasjer og maismarkedene som Khrustsjovs og Gorbatsjovs reformer i sin tid gjorde i Sovjetunionen.
Den tidligere formannen i Dansk-Cubansk Forening og medlem av «Kommunistisk» Parti, Sven-Erik Simonsen, bagatelliserer uttalelsen fra Fidel i en artikkel i partiavisa Arbejderen, med det litt nedlatende utsagn om at «det er 117.gang at Fidel Castro gjør seg tanker om det riktige omfanget av statens rolle i Cubas økonomi.»
Simonsen forsikrer til gjengjeld på partiets tro og ære:
«Politikere og mediafolk skriker seg hese om forandring på Cuba. Realiteten er at Cuba har endret seg mye mer enn de fleste land i verden. Men den ene forandringa som politikere i Washington, København og Brussel er interessert i – nemlig forandringen fra sosialisme til kapitalisme – står ikke på Cubas agenda. Verken på Fidel Castros agenda eller blant de mer enn 600 medlemmer av Cubas nasjonalforsamling, der man demokratisk vedtar de lover som gjelder.»
Simonsen reagerer som alle revisjonismens skjønnmalere har gjort siden den brøt gjennom i den internasjonale kommunistiske bevegelsen med Nikita Khrustsjov etter Stalins død og førte til dens splittelse: Han visker ut skillet mellom kapitalisme og sosialisme, og anser utilslørt kapitalistiske reformer som ubetydelige. Med alle den revisjonistiske kontrarevolusjonens erfaring i bagasjen burde det være åpenbart at Cuba tar et gigantisk skritt på den kapitalistiske veien, i retning av tradisjonell kapitalisme.
Det er ingen tilfeldighet at Fidel for noen år siden avslørte seg som en sterk tilhenger av «den nordiske velferdsmodellen». For modellen som Fidel og Cuba etterlevde var den post-stalinske og revisjonistiske – som ikke var sosialisme, men en oppsvulmet, byråkratisk statsmonopolistisk hybrid for overgang til markedskapitalisme.
Nå skal Cuba stille og rolig – «fredelig» – integreres fullt ut i den kapitalistiske verdensøkonomien. Det ser ut som om det har kommet til en forståelse mellom USA og Cuba. Tankesmia Council on Foreign Relations spilte en viktig rolle i det såkalte ping-pong diplomatiet da Mao Zedong var i live. «Suksessen» ser ut til å bli gjentatt.
Netavisen 15. september 2010.
Trykt i Kommunistisk Politik 18, 2010.