torsdag, 22 08 2019

Fire soldater mistet livet da det pansra kjøretøyet de satt i, gikk i lufta den 27. juni. Dette er så langt det største norske tapet i kolonikrigen i Afghanistan.
En offiser signerer kondolanseprotokollen. Foto: mil.no
Kontingentsjefen signerer kondolanseprotokollen.
Foto: Lars Magne Hovtun, Forsvaret/MIL.NO

«Krigen er ikke bare urettferdig, den er også en tapt krig for imperialist-blokken som Norge er en del av.» En av de omkomne, Andreas Eldjarn, skal være fetter til Bård Vegar Solhjell (SVs parlamentariske leder), inntil nylig en av Stoltenbergs egne statsråder. Men heller ikke dét rokker ved NATO-lojaliteten til de rødgrønne. Statsministeren gjør det krystallklart at regjeringa vil fortsette å sende norske soldater ut i denne urettferdige krigen som i snart ni år har blitt utkjempet under falskt flagg.

Den afghanske motstanden mot okkupasjon er rettferdig, likegyldig hva man ellers måtte mene om Taliban eller Hezb-i-Islami. Ansvaret for de norske dødsfallene ligger hos krigsminister Faremo og statsminister Stoltenberg som har sendt soldatene på dødsoppdrag i en blodig urettferdig krig. Hvor lenge skal den norske opinionen la seg bedra av krokodilletårene til ministre som dypt beveget iscenesetter overdådige parader og helteseremonier når kistene kommer hjem? Hykleriet kjenner ingen grenser: – I dag, mer enn på lenge, blir vi minnet om hvor dyrebar frihet og trygghet er, sier statsministeren, som selvsagt er «stolt av innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan».

Dette er som kjent en innsats til forsvar av amerikanske og vestlige økonomiske og strategiske interesser i Sentral-Asia, og har minst av alt å gjøre med frihet og trygghet. Ikke for de norske soldatene eller for det norske folk, og enda mindre for afghanerne. Det er en krig for ressurser og transittruter.

Krigen er ikke bare urettferdig, den er også en tapt krig for imperialistblokken som Norge er en del av. Stadig flere av de militære ekspertene og generalene har innsett dette, og splittelsen øker både mellom de imperialistiske regjeringene og mellom politikere og generaler. Supermannen med lyssky operasjoner som spesialitet, general McChrystal, tok bladet fra munnen og fikk omgående reisepass av president Obama, mens NATO-topper som Fogh Rasmussen og settepresident Karzai i Kabul gjerne ville ha beholdt ham.

Den store operasjonen som skulle «renske ut» Taliban er en fiasko, og NATO har mistet dobbelt så mange mann i første halvår 2010 sammenliknet med i fjor. Den 10. mai innledet Taliban sin våroffensiv «Al-Fatah» (Seier) mot amerikanerne og NATO-troppene. Det islamske Emiratet Afghanistan (dvs. Taliban) kunngjorde da at offensiven «vil omfatte aksjoner mot de fremmede og deres medhjelpere over hele landet. Den vil inneholde en taktikk for vellykkete overraskelsesangrep, operasjoner mellom byer og beleiringer av disse, blokade av veiene som leder til militære sentre, bruk av veibomber, likvideringer av regjeringens tjenestemenn, tilfangetakelse av utenlandske angripere samt martyrangrep etter behov.»

Løpet er snart kjørt for NATO og USA i Afghanistan. Den rødgrønne regjeringa gir av og til noen kryptiske signaler om at den faktisk vet og forstår dette, men våger ikke engang tanken på å bryte den hellige NATO-lojaliteten. Det gjør dem til enda verre krigsforbrytere, fordi de med åpne øyne fortsetter å sende afghanske sivile og norske soldater i døden.

Hvis det kommer noe godt ut av de nyeste fire norske dødsfallene, som langt ifra blir de siste, måtte det være at den norske opinionen våkner og konfronterer et parlament hvor ikke en eneste representant tør målbære krigsmotstanden til en stadig voksende del av folket fra stortingets talerstol.