Tyske soldater ved Lillehammer april 1940. Foto fra tyske Bundesarchiv (Wikipedia).Den 9. april 1940 gikk Hitler-regimets marine, hær og flyvåpen til angrep på Danmark og Norge.
Tyskerne møtte lite organisert motstand. Deler av den norske hæren sto riktignok mobilisert – mot den sovjetiske grensa i Øst-Finnmark. Det var over nettopp denne grensa at Den røde hær fem år seinere kom som befriere. Det var en bitter pille for borgerskapet at «den røde fare fra øst» kom som det norske folkets og nasjonens redningsmenn.
I kampen for å knuse fascismen, var Sovjetunionen og Den røde hær hovedkrafta på den internasjonale og europeiske arenaen, mens kommunistene og kommunistpartiene i alle land stilte seg i spissen for motstanden og frigjøringskampen. Så også i Norge.
Kommunistene var de fremste i motstandskampen og gjorde seg bemerket alt i 1940, både i Bergenstraktene og i Nord-Norge. Fra 1941 startet sabotasjeaksjonene for fullt, i strid med befalingene fra eksilregjeringa i London som sverget til passiv motstand og binders på jakkeslaget. Osvald-gruppa til Asbjørn Sunde, som hadde kjempet mot fascistene i Spania, sto aleine for mer enn hundre sabotasjeaksjoner mot industrianlegg og jernbanelinjer. I tillegg kom Pelle-gruppa og motstanden som ble ført i mer direkte regi av Norges kommunistiske parti. Kapitalister og industriherrer, de som Helge Krog treffende kalte for «6. kolonne», ville derimot for enhver pris holde hjulene i gang og profiterte grovt på samarbeid med okkupantene, delvis også ved bruk av krigsfanger til slavearbeid. For dem og for okkupanter og quislinger var norske patrioter og sabotører «terrorister».
Den sovjetiske etterretningsorganisasjonen NKVD var sentral i opprettelsen av den hemmelige Wollweberorganisasjonen, som lenge før 2. verdenskrig brøt ut utførte sabotasje og sprengninger av tyske skip i Østersjøen. Asbjørn Sunde var tilknyttet Ernst Wollwebers nettverk, som trolig både ga konkrete aksjonsmål og var en utvekslingssentral for krigsviktig informasjon. Sovjetunionen spilte på denne måten en avgjørende rolle både i de alliertes operasjoner og også som inspirator for de norske patriotene.
For yngre lesere som har blitt utsatt for NATO-sensurert skolepensum i mange år, er dette kan hende overraskende. Ren og skjær komunistpropaganda? Lytt da til hva Kong Haakon VII sa i denne talen til De forente nasjoners styrker i Oslo, 30. juni 1945:
«For folket i det okkuperte Norge var det de seierrike kamper på Øst-fronten som inspirerte til nye anstrengelser og styrket troen på at tyskerne ville bli slått. Seieren skyldtes de sovjet-russiske generalers glimrende strategi, Sovjet-Samveldets systematiske produksjon av moderne våpen, og sist, men ikke minst, de sovjet-russiske offiserers og soldaters heltemodige kamp.
Slaget ble vunnet av Den røde armé på Østfronten. Til slutt førte Den røde armés fremrykning til at den første del av norsk territorium ble frigjort. Og etter tyskernes forferdelige ødeleggelse av den nordligste delen av Norge, ble Den røde armé hilst som befriere i Nord-Norge. Jeg er blitt bedt om å understreke at seierens resultater ikke bare skyldes den røde armé, men hele det sovjet-russiske folk.»
Til forskjell fra de fleste andre monarker i okkuperte europeiske stater, viste Kong Haakon ryggrad da fascismens mørke natt senket seg over landet. Men det er vel unødvendig å poengtere at han ikke akkurat var noen revolusjonær. I talen takker Kongen alle de store allierte maktene, men han vektlegger i særdeleshet Sovjetunionens bidrag til å vende krigslykken, Den røde hærs direkte inspirasjon for den norske motstandskampen og sovjethærens rolle i frigjøringa av norsk territorium.
Foto: SusanAstray/flickr