lørdag, 19 10 2019

Obama og Jagland. Foto: Pete Souza, Det hvite hus. CC-BY
Barack Obama og Jagland. Foto: Pete Souza, Det hvite hus. cc_by88x31
Tilhørerne ble rørt til tårer da Obama nevnte ordet 'krig' 35 ganger, og fikk det til å lyde som 'fred'.
Fredsprisen til Obama er uten tvil historisk. Et fredsprisforedrag ble brukt til å lansere en amerikansk imperialistisk doktrine.

Forskjellen mellom Bush-doktrinen og Obama-doktrinen kom i et klarere lys da Barack Obama holdt sin Nobeltale i Oslo Rådhus den 10. desember 2009. Mens Bush postulerte at «alle som ikke er med oss, er mot oss», er Obamas budskap at «alle som ikke er mot oss, er med oss». Den siste varianten kan virke mindre truende og mer tilforlatelig, men regnestykkets sluttsum blir den samme. Fordi alle som ikke underskriver på USAs Nye Verdensorden automatisk havner i motstanderkategorien.

– Aldri tidligere har budskapet om krigens nødvendighet vært fremført med sterkere overbevisning av en fredsprisvinner, skrev en begeistrert Harald Stanghelle i Aftenposten dagen etter talen, ennå elektrifisert av den uforglemmelige opplevelsen som borgerskapets elitesjikt fikk lov å innånde fra orkesterplass. Harald Stanghelle er det offisielle Norges uoffisielle røst i de fleste spørsmål, fullklarert fra Forsvarets høyskole. «Med krig som fredens redskap» var overskrift på hans kommentar, som like gjerne kunne hett Pax Obama (pax er latin for fred). For i likhet med keiser Augustus' Pax Romana, dreier Pax Obama seg om å konsolidere et vaklende imperium. Perioden med Pax Romana var likevel ikke til hinder for at Romerriket ble kraftig utvidet.

«Vi er i krig, og jeg er ansvarlig for at det er sendt tusener av unge amerikanere i kamp i et fremmed land. Noen av dem kommer til å drepe, noen av dem kommer til å bli drept.»

I sin Nobel-tale slo president Barack Obama fast at kriger kommer til å fortsette, og at USA vil fortsette å handle på egen hånd hvis og når nødvendig.
Kriger har ifølge Obama eksistert helt siden det kom mennesker på planeten. I forgangen tid ble det ifølge ham ikke stilt spørsmål ved om krig var moralsk eller ikke, mens de krigene som imperialismen av i dag fører har fått et «moralsk» og «rettferdig» preg. Den første påstanden er rein manipulasjon av historia, ettersom kriger i ordets virkelige mening først oppsto med klassesamfunnet og staten. Det er heller ingenting nytt i at fyrster, keisere og imperier har erklært sine kriger for moralsk nødvendige – de har til alle tider vært vendt mot de troløse, mot «barbarene», undermenneskene, undersåttene og de uopplyste.

«Det kommer anledninger da nasjoner, enten hver for seg eller sammen, vil finne at maktbruk ikke bare er nødvendig, men moralsk riktig.»

Derfor trenger vi USA og NATO, forstås. Det er gjennomgående i Obamas tale at rettferdigheten og moralen aldri ligger hos de undertrykte folkenes, aldri på de undertrykte nasjonenes eller de mindre, suverene statene sin side. Unntaket er selvsagt når imperialistene finner det nødvendig å intervenere på «humanitært» grunnlag, i den opplyste egeninteressens navn, for å slukke etniske krigsbranner som de samme imperialistene har fyrt opp under. Stater som Iran, Somalia, Kongo, Myanmar og Nord-Korea blir alle omtalt i mildt truende vendinger.

Så la dét være klart: Mandatet til å definere rettferdighet og etikk tilligger den vestlige imperialismen, i særdelshet USA-imperialismen, og ingen andre. FN-systemet tør neppe gå mot oss, og dermed er de med oss. Folkerett og folkerett, fru Blom!

Presidenten fant å måtte avgrense seg fra Thorbjørn Jaglands og Nobelkomiteens patetiske forsøk på å knytte ham for sterkt opp til forkjempere for sivil og ikke-voldelig motstand, som Mohandas Karamchand (Mahatma) Gandhi og Martin Luther King jr – en «kryptokommunist» ifølge FBI, som likevel fikk Nobelprisen i 1964. Vel var Martin Luther King svart, men at denne motstanderen av Vietnamkrigen, som før han ble myrdet rakk å si at USA er «den største voldsutøveren i dagens verden», skulle applaudere moralske krigertokt mot afghanere eller svarte somaliere, er hakket for drøyt. I motsetning til Thorbjørn Jagland, forsto Obama at publikum ikke kunne overhøre den skjærende disharmonien mellom hans eget og Luther Kings budskap:

«Men som statsoverhode som har avsagt ed på å beskytte og forsvare min nasjon, kan jeg ikke tillate meg å ledes av deres [Kings og Gandhis] eksempler alene. Jeg møter verden slik den er, og jeg kan ikke forholde meg passivt til trusler mot det amerikanske folk. For la det være helt klart: Ondskap finnes i verden. En ikkevoldelig hær ville ikke kunnet stanse Hitlers hærer. Forhandlinger ville ikke overbevise al-Qaidas ledere til å legge ned sine våpen.»

Enhver annen som hadde forsøkt seg på å sammenlikne Hitlers mekaniske divisjoner og millionarmé med noen hundre sjølmordsbombere fra al-Qaida ville blitt stemplet som useriøs.

«Jeg, som enhver statsleder, forbeholder meg retten til å handle unilateralt om nødvendig for å forsvare mitt land.»

Den amerikanske presidenten vet samtidig at han leder et kriseramma USA, der statsutgiftene løper fullstendig løpsk, og trenger hengivne medløpere for at at et nytt amerikansk århundre skal ha bærekraft.

«Men i en verden der truslene er mer diffuse, og oppdragene mer komplekse, kan ikke USA handle alene. Dette er virkeligheten i Afghanistan. Dette er virkeligheten i mislykkede stater som Somalia, der terror og piratvirksomhet går sammen med sult og menneskelige lidelser. Og det er trist å måtte si det, men slik vil det fortsette i ustabile regioner i mange år.
Lederne og soldatene i NATO-landene, og andre venner og allierte, virkeliggjør denne sannheten gjennom innsatsen og tapperheten de har vist i Afghanistan»

Men fred koster, og krig koster. Etter den siste styrkeopptrappinga i Afghanistan er regninga oppe i 8 milliarder dollar i måneden. I tillegg kommer nesten like mange milliarder i krigsutgifter i Irak og til den uerklærte krigen mot Pakistan.

I størst mulig grad skal FN dras inn i disse rettferdige krigene til USA, slik at NATO skal slippe hele belastninga.

«Fred innebærer ansvar. Fred innebærer oppofrelse. Det er derfor NATO fortsatt er uunnværlig. Det er derfor vi må styrke FN og regionale fredsinnsats, og ikke overlate innsatsen til noen få land. Det er derfor vi ærer dem som kommer hjem fra fredsbevarende oppdrag og trening i andre land til Oslo og Roma, til Ottawa og Sydney, til Dhaka og Kigali – vi ærer dem ikke som krigere, men som fredsbevarere.»

Den svarte presidenten Obama erkjenner at han er en «direkte konsekvens av Martin Luther Kings livsverk», samtidig som han i sin tale leverte en raffinert begrunnelse for den hvite manns byrde, et arsenal av klisjeer for aggressiv imperialisme med et menneskelig ansikt.

«Grusomhetene til korstogene er grundig dokumentert. Men de minner oss om at ingen hellig krig kan noensinne være en rettferdig krig.»

Hvorvidt dette er ment som en albue til al-Qaida eller forgjenger George Bush er uvisst. Men her møter president Obama, som skal føre krig mot ondskapen i verden, seg sjøl ettertrykkelig i døra. «Moralske» og «demokratiske» kriger er kanskje mindre hellige enn korstogene?

Den amerikanske fredaktivisten Cindy Sheehan, som mistet sin sønn i Irak, kommenterte Nobeltalen slik: «Med Nobelprisen til Obama er begrepet krig blitt omdefinert til et fredsprosjekt».

Oslodoktrinen er servert.

«Men USAs aggressive utenrikspolitikk blir ikke mindre aggressiv med Obama. På noen områder vil det gå fra vondt til verre.»
(Obamas nye krigskabinett, nettmagasinet Revolusjon 15. januar 2009.)