Borgerskapet ruger på et råttent påskeegg: Hvordan overtale arbeiderklassen til å gå med på å betale prisen for kapitalismens post-epidemiske rekonvalesens?
De siste ukene har blottstilt et land med elendig beredskap til å takle kriser, pandemier og naturkatastrofer. Vil vanlige folk tilgi en politikk og et system som har utsatt land og folk for den største risiko?
Et langt synderegister
Vekslende Solberg-regimer har et stort ansvar, men utviklinga har pågått i årtier. Også de foregående regjeringene i det 21. århundret har svikta landet og folket grovt, uansett om de har kalt seg blå, lilla eller rødgrønne. Noe kan forklares med udugelighet, det meste skyldes imidlertid at borgerskapets partier og regjeringer har som sin første leveregel at det som er bra for storkapitalen er bra for landet, og som andre leveregel at det EU og NATO forlanger, må følges til punkt og prikke.
Beredskapen er i praksis avvikla
Rullebladet til den borgerlige statens administratorer viser at den sivile og militære mat-, helse- og sjukeberedskapen langt på vei er demontert. Gjennom 25 år har det pågått en bevisst nedbygging av det nasjonale immunforsvaret. Et sånt synderegister ville normalt blitt kalt for kriminelt.
I flere tiår etter krigen hadde Norge betydelige beredskapslagre av blant annet matkorn. På 1950-tallet var det et lovfesta krav at det skulle være lager av forsyninger tilsvarende ett års krigsforbruk. I 1967 ble kravet redusert til sju måneders forbruk.
I dag er Norge på jumboplass i verden når det gjelder sjølforsyningsgrad. På tross av fisken vår, er Norge bare 40 prosent sjølforsynt om vi regner med dyrefôr. Statens kornforretning ble til Cermaq, nå eid av japanske Mitsubishi. Kornsiloene er for lengst ombygd til studenthybler.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) mente så seint som i 2017 at lagring av korn, «ut fra dagens forsyningssituasjon», ikke var nødvendig. En rapport fra Agri Analyse noen år tidligere, «Korn og krise – Hvorfor Norge bør starte kornlagring» kom til helt andre konklusjoner. Beredskap handler nå engang ikke om dagens situasjon, men om hva som kan skje i en gitt framtidssituasjon. Som for eksempel ved krig, naturkatastrofer, atomulykker eller pandemier. Men DSB nøyer seg med å advare mot nedbygging av landbruksjord siden Norge bare har tre prosent dyrkbart areal, hvorav 1,3 prosent er egna til produksjon av matkorn.
Nedbygd helseberedskap
Om vi lar matforsyninga ligge, hvordan står det så til med helseberedskapen i et land som liker å skryte på seg at vi er i verdenstoppen?
- I en tidlig fase av epidemien fikk vi servert desinformasjon om antallet tilgjengelige intensivplasser og respiratorer i landet. En gjennomgang viste at det faktiske tallet var bare omlag en tredjedel av det helseministeren oppga til media.
- I slutten av mars ble det, for å unngå hamstring og varemangel, spredd usann informasjon om at det finnes store statlige matvarelagre her i landet. Det må i så fall være snakk om de ca. 300 000 stridsrasjonene som er lagra til bruk for militært personell. Disse vil ikke vare lenge ved allmenn varemangel.
- En rekke fjellhaller, særlig i Nord-Norge og Trøndelag, rommer enorme mengder beredskapsutstyr og sanitetsmateriell, det meste styrt og kontrollert av USA. Bare i Osmarka har det stått 500 containere som har rommet et fullverdig sjukehus med pasientsenger, eget bakeri, vaskeri, kraftstasjon, vannverk, brannstasjon, flere røntgen- og operasjonsavdelinger og medisiner, kunne avisa Fremover og NRK melde 2. april 2020. Disse vil amerikanerne ha til eget bruk, tross løfter om å gjøre dem tilgjengelige for norske behov.
- Norge hadde tidligere 37 feltsykehus med disponibelt personell og tilsvarende store lagre av sanitets- og smittevernsutstyr over hele landet, men disse ble solgt unna da Forsvaret ble lagt om rundt år 2000. Dette var en konsekvens av NATOs nye strategi for operasjoner utenfor det definerte allianseområdet.
- Fram til 2002 hadde Forsvaret avtale om å stille med inntil 4500 ekstra sjukehussenger på seks skip eller ferger ved ulike former for kriser. Det som nå står igjen av feltsjukehuskapasitet er tre mobile containersjukehus med 150 plasser i alt. Disse er beregna på bruk ved militæroperasjoner utenlands, og det ene sjukehuset befinner seg nå i Afghanistan.
- Antallet sjukehussenger i landet har blitt halvert de siste 40 åra. Bare siden helsereformen ble innført i 2001 og fram til 2014, ble antall helseforetak med akuttfunksjoner redusert fra 47 til 19. En hel serie med lokalsjukehus er lagt ned eller vedtatt nedlagt, nå sist på Helgeland. I Oslo har ansatte og befolkningen måttet sloss i årevis for å hindre nedlegging av Aker og Ullevål.
Lar seg diktere av EU og ESA
EØS-avtalen er som vanlig en del av problemet. Det norske medisinaldepotet ble avvikla ved inngåelsen av EØS-avtalen, i bytte mot at Norge fikk lov til å opprettholde Vinmonopolet.
Sjøl i krisetider som nå, blir ikke-medlemslandet Norge styrt av EU og ESA. Stortinget er som ei bikkje med løpestreng: Hit, men ikke lenger. Det er ESA som setter rammene for omfanget av støtte staten «får lov til» å yte, styrt av EU-kommisjonens foreløpige rammeverk for krisetiltak som gir unntak fra totalforbudet mot statsstøtte. Følgelig må enhver form for statsstøtte til bedrifter etc. godkjennes av ESA før Stortinget får lov til å vedta ny lovgivning om eksepsjonelle subsidier i motstrid med de normale konkurransereglene i EU/EØS.
Stortinget er som ei bikkje på løpestreng: Hit, men ikke lenger
Ei regjering og et Storting som var opptatt av folkets helse og nasjonens beste, ville som et minimum ha gjort følgende:
- EØS-avtalen og dens begrensninger av krisetiltak ville blitt suspendert med øyeblikkelig virkning inntil folket får avgjøre avtalens videre skjebne når pandemien er overstått.
- Helsedepartementet ville fått ubegrensa ressurser og pålegg om å skaffe alt nødvendig utstyr for helsepersonell og pasienter, reversere alle vedtak om sjukehusnedlegginger, iverksette nybygg og opplæringsprogrammer for nytt helsepersonell osv. Alle private sjuke- og omsorgsressurser ville legges inn under det offentlige helsesystemet med øyeblikkelig virkning.
- Landbruks- og næringsdepartementet ville fått i oppdrag å sørge for oppbygging av beredskapslagre av mat, matkorn, fôr og medisiner for minst et halvt års forbruk.
- Krisestøtte til bedrifter ville ha vært betinget av strenge vilkår, med nasjonalisering som opsjon.
Det er ikke kommet noen signaler om noe av dette. I stedet er det unison enighet blant alle Stortingets partier – denne gangen minus Rødt, som imidlertid stemte for både krisefullmaktsloven (Koronaloven) og den første krisepakka – om å pøse ut 20 milliarder til bedriftseierne hver måned, uten at det blir stilt strenge krav og uten å røre ved muligheten for å ta ut utbytte, alt sammen basert på «tillit».
For de som må leve av dagpenger, arbeidsavklaringspenger og uføretrygd er det mistilliten som rår, slik NAV-skandalen tydelig har demonstrert.
NHO og Virke presser på for slakkere tiltak for å få fart på økonomien. De får det som de vil, det blir en viss oppmjukning over påske for blant annet barnehager, SFO og frisører. Helsedirektoratet vedgår at det er snakk om et eksperiment: «Hvis vi mister kontrollen, må vi stramme inn igjen», som det står skrevet på helsenorge.no (8. april).
Kreativ ødeleggelse
Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør. Kanskje ikke når det gjelder epidemien, men i hvert fall når det gjelder hvem som skal bære den økonomiske børa.
Koronakrisa koster nemlig kapitalen dyrt i form av tapt produksjon og omsetning, og dermed profitt. Krisepakker hjelper dem bare for en stakket stund, sjøl om folket får regninga.
Midt oppi elendigheten ser storkapitalen ei mulig oppside. Den går ut på at viruspandemien forårsaker såkalt kreativ ødeleggelse av økonomien. Det vil si at den ved siden av å ta livet av folk, også tar livet av mindre bærekraftige kapitalistiske konkurrenter uten finanskapital i ryggen. Småbedrifter og næringsdrivende får stort sett betalingsutsettelser, ikke rause krisepakker. Gitt at klassesamarbeidets ånd ikke svekkes, men heller styrkes av denne krisa, ligger forholdene dessuten til rette for «kreativ destruksjon» av sosiale og faglige rettigheter som det har tatt mange mannsaldre å kjempe fram.
Kapitalen og dens regjering er beredt til å la store deler av det «virusbefengte» folket bære sitt kors opp Via Dolorosa, på veien til Golgata. Vi er tiltenkt rollen som offerlam i en såkalt nasjonal dugnad som skal redde de rikes skinn.
Det er en illusjon å tro at alt vil bli som før
Mange lever i håpet om at alt skal vende tilbake til det gamle når epidemien en gang slipper taket. Det vil ikke skje. Mange vil aldri få tilbake den jobben de mista, særlig ikke de eldre. Velferden vil bli ytterligere amputert når vi skal tvinges til å betale tilbake krisemilliardene. Pensjonsfondene kan bli satt i spill. Reallønna blir vanskelig eller umulig å opprettholde.
Påskemorgen slukker ikke sorgen til de titusener uten jobb og med dramatisk fallende inntekt. De som stryker med av koronaviruset, står ikke opp av grava tredje dag.
«Til jul får vi tyve kroner, til påske: Korsfest, korsfest», skrev Rudolf Nilsen i et av sine berømte dikt. De som skaper verdiene og velferden har valget mellom lydig å ikle seg tornekransen, eller å si nei til å la seg korsfeste for de rikes vellevnet.