Vi står foran det som kan bli den største kapitalsaneringa i fredstid, muligens sett bort fra industriraseringa og ranet av allmenningen i Øst-Europa og det daværende Sovjetunionen tidlig på 1990-tallet.
I flere årtier har den kapitalistiske verdensøkonomien holdt seg flytende på luftpenger, det vil si gjeld og enda mer gjeld. Statsgjeld, boliggjeld og forbruksgjeld. Men når man oppdager at pengene ikke har dekning i reelle verdier, blir de verdiløse. All kreditt er basert på tillit. En tillit som er like flyktig og uforutsigbar som et virus.
Overproduksjon av varer og tjenester viser seg når den gjeldsfinansierte kjøpekrafta plutselig er vekk. Flyselskaper, bilindustri og ikke minst banker vil gå overende i hopetall. Restene, eller merkenavnet, vil enten bli billige oppkjøpsobjekter for konkurrenter eller overtatt av staten. Industri- og pengekapitalen blir monopolisert på enda færre hender enn etter krisa i 2008. Småbedrifter, sjølstendige og gründere forsvinner i dragsuget. Elendigheten rammer langt utover arbeiderklassen.
Kapitalismen har ingen annen måte å korrigere overproduksjonskrisene på, enn ved å legge kapital brakk og kaste millioner ut i arbeidsløshet. Mest effektivt skjer dette gjennom krig. Men en ødeleggende virusepidemi kan, iallfall kortsiktig, gjøre nesten samme nytten. Det kan være en slags trøst hvis dette bidrar til å utsette den nye storkrigen som er under oppseiling.
Den kapitalistiske idyllen går før eller siden i knas. Alltid. Igjen og igjen. Når vil arbeiderklassen innse at sosialisme og planøkonomi er eneste redning?
Økonomisk kommentar i Revolusjon 1/2020.