Under sosialismen fins det ingen bolignød og heller ikke noe «boligmarked». Ingen eiendomsmeglere og ingen dokumentavgift.
Også i 2012 har boligprisene fortsatt med å stige til himmels. Håpet om et eget sted å bo blir stadig fjernere for stadig flere unge.
Bolignød, boligmarked, boligdyrtid og boligboble er begreper som møter de fleste i dagens samfunn. Det å få tak over hodet er i utgangspunktet en menneskerett. Men alle unge som har oppsøkt det såkalte boligmarkedet i storbyene vet at denne retten bare gjelder hvis du har stinn lommebok eller rike foreldre, noe de færreste unge har.
For et krypinn på ett eller to rom må en ungdom legge minst halvannen million på bordet. Det er i praksis en umulighet for alle som ikke får forskudd på arv eller låner av foreldrene sine. Men kan de ikke leie? Noen kan, men det er så svindyrt at en ungdom aldri vil klare å legge nok til side for å kjøpe en permanent bolig. Dessuten har Norge forsvinnende få utleieboliger sammenlikna med de andre nordiske landa.
Forutsigbar boligkrise
Kom boligknappheten som et sjokk på politikerne og entreprenørene? På ingen måte. Alle har visst at behovet bare øker. Sjøl når en kapitalistisk regjering har all nødvendig statistikk for hånden, er den ute av stand til å planlegge og «styre markedskreftene». For boligbygginga har i ei årrekke vært altfor lav i forhold til det forventa behovet, og byggeindustrien var for kort tid siden hardt rammet av krisa.
Men hvordan kan det ha seg? Kapitalismen er jo så smart innretta at tilbud og etterspørsel utjevner hverandre? For det første er dette en sannhet med store modifikasjoner. For det andre stemmer det særs dårlig for boligmarkedet sin del. Høye priser på leiligheter skulle etter borgerlig økonomisk logikk tilsi at det var interessant og lønnsomt å bygge massevis av boliger. Sånn er det ikke nødvendigvis. For nettopp de høye prisene gjør at utbyggerne er livredde for ikke å få solgt og dermed realisert profitten.
Boligene trengs, så klart. Men det hjelper ikke hvis folk ikke har råd og ikke får lån. Ett resultat av dette er at det knapt bygges normale familieleiligheter i storbyene. Det er små kott på 1 og 2 rom som selger og som øker mest i pris. Fordi det er det eneste folk har råd til. Staten og Husbanken har mer eller mindre kassert restene av det som en gang i tida het sosial boligbygging, den gang boligkooperasjonen sørga for boliger til tilnærma kostpris og da prisene for videresalg var strengt regulerte. Det begynner å bli lenge siden.
Tiggergang og gjeldsslaveri
Altså må mange først tigge sine foreldre og besteforeldre for å skaffe nok egenkapital (f.t 15 %) til at de kan fortsette tiggergangen til banken. Og deretter gjøre seg til gjeldsslave for det meste av livet. De som ikke klarer å skaffe denne egenkapitalen, blir enten boligløse eller de blir flådd på det trange utleiemarkedet.
Noen tall for å illustrere: I 1992 hadde fem prosent av husholdningene ei gjeld større enn tre ganger samlet inntekt. I 2011 gjaldt dette for femten prosent av husholdningene, viser statistikken. Hver sjette småbarnsfamilie har i dag over tre millioner i gjeld. Bare ett land i verden har høyere boligprisvekst enn Norge. Brasil.
Siden 1992 har boligprisene i Norge økt med 430 prosent, ifølge den offisielle statistikken fra eiendomsmeglerbransjen og analysebyrået Pöyry. I samme periode har den nominelle lønna blitt doblet. Det vil si at boutgiftene har økt fire ganger mer enn lønna.
Fra november 2011 til november 2012 steg boligprisene i snitt med 7,5 prosent. Aller mest øker prisen på leiligheter, og spesielt ett- og toroms. Alle som tenker etter, skjønner at dette ikke kan vare. Bobla må sprekke en gang.
Skyfri horisont igjen?
Men akkurat som før den såkalte finanskrisa ble erkjent i 2008, sier alle de økonomiske ekspertene at himmelen er skyfri og at det bare er å låne i vilden sky fordi boligprisene vil fortsette sin himmelferd. Og de får støtte av sjølveste Norges Bank, som dog legger til at det er en viss grunn til bekymring, men at sentralbanken ikke kan foreta seg noe som helst ettersom kriserentenivået i resten av Europa er så lavt …
Friheten under kapitalismen består i at du kan selge arbeidskrafta di til hvem du vil, hvis noen vil ha den, da. Den andre friheten er at du får lov til å bli gjeldsslave livet ut. Norske husholdninger har ei samla bruttogjeld på 2350 milliarder kroner. Det er ikke så langt unna størrelsen på Oljefondet. Hva betyr dette? Det betyr at de færreste egentlig eier det de tror de eier, det er banken som eier dem. Og det folk tror er store oppsparte reserver på grunn av oppblåste boligpriser, kan vise seg å være småpenger når krakket kommer. Som det allerede har skjedd i Irland. I Hellas. I Spania.
Men hvorfor skulle et sosialistisk samfunn løse boligkrisa?
For det første: Sosialismen betyr at statsmakta tjener arbeiderklassen, ikke eiendomsspekulanter, entreprenører eller bolighaier. Tak over hodet er en rettighet du har, ikke noe du må ut på et marked for å skaffe deg, om du kan.
Noe av det første som skjer etter en sosialistisk revolusjon er at eiendom skapt gjennom andres svette blir ekspropriert. Det innbefatter bankene og alle kapitalistiske finansinstitusjoner. Gjelda til vanlige folk blir sletta, arbeidsfolk vil aldri igjen bli livslange gjeldsslaver til banker eller finansinstitusjoner.
Med midlertidig unntak for privat grunn som brukes av produsenter i primærnæringene, vil all grunneiendom bli overtatt av staten. Det blir slutt på at tomter eller boliger kan omsettes på et såkalt fritt marked. Dermed gjør sosialismen kort prosess med eiendomsspekulasjon. Hotelleiere som Olav Thon og Petter Stordalen vil dermed ikke lenger være hotelleiere. Kanskje vil hotellene bli brukt til å huse de boligløse i en overgangsfase, mens den nye arbeiderstaten setter i gang omfattende boligbygging.
For det andre: Sosialismen har til oppgave å tilfredsstille folkehusholdningens materielle og kulturelle behov. Det kan bare gjøres ved en langsiktig plan for samfunnsutviklinga. Dette betyr at det ikke er markedsutsiktene som bestemmer antall boligprosjekter som blir satt i gang, men den demografiske utviklinga og de økonomiske, sosiale og kulturelle planmålene.
De økonomiske planene under sosialismen kan være både presise og langsiktige fordi dette er et system som ikke er herjet av kapitalistiske kriser, av markedets uforutsigbarhet og kapitaleiernes styringsrett. Når den økonomiske planen legger opp til oppbygging av en ny industrivirksomhet i, la oss si Hønefoss, så planlegger den samtidig for hvor mange boliger som skal stå ferdig når fabrikken er klar, og den tar høyde for hvor mye tilgjengelig arbeidskraft og råmaterialer som trengs for at disse oppgavene løses til riktig tid. Det er ingen risiko for at fabrikken blir nedlagt etter noen år, fordi produksjonen inngår i den samfunnsmessige planen for å sikre folkets behov for bestemte industri- eller fødevarer. Den er ikke oppretta for å gi private eiere profitt, men for å skape felles verdier som kommer hele samfunnet til gode.
Under kapitalismen vil nybygginga av boliger på Hønefoss først skje når entreprenører finner at det vil være lønnsomt for dem. Det vil i praksis si etter at fabrikken står ferdig og det oppstår boligknapphet i nærområdet. Når fabrikkeierne etter noen år finner ut at virksomheten ikke gir nok profitt, kan de helt enkelt legge den ned. Hundrevis av arbeidere blir arbeidsløse, de tvinges til å flytte og selge med store tap. Titalls nye boliger blir forlatt.
For det tredje: Under sosialismen vil det ikke være tillatt å la boligkomplekser og bygårder stå tomme og forfalle når folk trenger hus. Det vil hele tida være en samfunnsmessig oppgave å sørge for at slike ressurser blir utnytta til samfunnets beste.
På samme måten som staten garanterer jobb til alle, garanterer den også bolig til alle.
Arbeidsfolk vil ikke gjøre revolusjon bare fordi de er forbanna på det rådende samfunnssystemet. De vil først vite at det fins noe bedre å sette isteden.
– Joda, kapitalisme fører med seg mye dritt, men vi har det tross alt ganske bra her til lands. Hvorfor skulle sosialisme bety at vi får det bedre?
Alle kommunister og revolusjonære har møtt innvendinger av denne typen i diskusjoner med arbeidskamerater, familie og venner. Det er ikke fordi folk flest er bakstreverske eller reaksjonære. Dert er fordi de veit hva de har og vil vite hva de får i stedet. Sosialismen må være et konkret og håndgripelig mål som det er verdt å kjempe for.
Sosialdemokrater fra Ap til Rødt har helt slutta å snakke om sosialisme, de prater heller om å «begrense finanskapitalens makt» og om «økonomisk demokrati». Desto viktigere er det at vi kommunister blir flinkere til å forklare hva vi kjemper for, og hvorfor revolusjon og sosialisme vil bety enorme forbedringer for det arbeidende flertallet. Denne artikkelen er første del av en serie.
{jcomments on}