Siggimus (flickr)Finanskapitalens herjinger på Island er velkjent. Med fiskekvoter som pant og liberaliseringskåte politikere som veiryddere skulle finansturnere gjennom C-momenter svinge lille Island opp til en stormakt innen kreditt og finansvesen. Islandske banker og investeringsselskaper vokste som paddehatter over hele Europa, også i Norge. Det internettbaserte spareprogrammet Icesave under Landsbankinn sto aleine for en omsetning som var tolv ganger så stor som hele Islands bruttonasjonalprodukt. Innenfor EU kunne de friskt utnytte de liberale kravene til egenkapitaldekning.
Kollaps og luksusliv
Pyramiden kollapset høsten 2008 da alle de tre store bankene Landsbankinn, Kaupthing og Glitnir gikk over ende. Den islandske staten så ingen annen utvei enn å nasjonalisere bankene. Islandske kroner har etter dette vært i fritt fall og har fått kursverdien halvert. Landets bruttonasjonalprodukt falt 7,2 prosent fra tredje kvartal 2008 til samme periode i 2009. Over halvparten av bedriftene er teknisk konkurs.
De kriminelle finansfolkene og politikerne stakk av fra regninga, mens islandske familier sliter med gigantgjeld og eksploderende rente. Bakmannen i det internettbaserte Icesave, Thor Björgulfsson, lever et luksusliv i London med en personlig gjeld på omlag to millarder norske kroner og en formue på 60 millioner kroner, ifølge Børsen og Berlingske Tidende.
Islendinger som «terrorister»
Den britiske regjeringa tok 9. oktober 2008 i bruk sin anti-terrorlov («Anti-Terrorism, Crime and Security Act») fra 2001 for å fryse rundt 4 milliarder pund som britene hadde til gode i krisebanken Landsbanki. Det til tross for at Icesave banken opererte under EØS/EU lover og under tilsyn av 3 land, ikke bare Island: Storbritannia, Nederland og Island. EØS, EFTA og EU-rettslige instanser utstedte aldri en eneste klage mot driften av Icesave.
Nederland og Storbritannia har krevd at Island betaler 33 milliarder kroner (3,91 mrd euro) for å dekke bankgarantier som myndighetene her har betalt ut til kunder som mistet innskuddene sine i Icesave-saken. Beløpet utgjør så mye som halvparten av Islands bruttonasjonalprodukt, eller over 100.000 kroner per innbygger.
Strupetak fra IMF
Island fikk tidlig tilbud om kriselån fra Norge og Russland – og fra Færøyene. I motsetning til Færøyene gjorde Norge og andre nordiske land kreditten avhengig av at Island også inngikk avtale med de britiske og nederlandske kreditorene. Vårhalvåret 2009 satt Norge så å si på begge sider av bordet – med McKinsey-toppen Svein Harald Øygard som islandsk sentralbanksjef.
For første gang på mer enn 30 år ga pengefondet IMF lån til et industriland i Vesten, men på typiske vilkår som høy rente, nedskjæringer i velferdssystemet, fall i valutaverdi og oppsigelser av offentlig ansatte. IMF vil gjenreise økonomien med utenlandske lån, og med utenlandsk kapital. I strid med IMFs anbefalinger kuttet sentralbanken på Island styringsrenta litt for å lette det enorme presset på husholdningene. IMF svarte med trusler om å holde tilbake ytterligere lån, slik Storbritannia og Nederland har krevd. Det førte til at Islands internasjonale rating falt enda mer, noe som gjør utenlandske låneopptak enda dyrere.
Etter beinhardt press fra Nederland, England og IMF, gikk slukøra islandske forhandlere med på å tilbakebetale tapene til hollandske og britiske lånekunder. Med knapt flertall ble dette vedtatt i Alltinget oppunder nyttår. Islendingene var rasende og gikk ut i gatene i protest.
Så skjedde noe uventa. President Ólafur Ragnar Grimsson lyttet til sitt eget folk og satte foten ned så det sang. Han nektet å sanskjonere avtalen som regjeringa har inngått før islendingene har fått sagt sitt gjennom en folkeavsteming.
Regjeringssplid
Da braket hylekoret løs for alvor. «Uansvarlig», «Slutt på tålmodgheten med Island», lyste overskriftene i finansavisene. Storbritannia kom med åpne trusler mot Island, som med krisa som bakteppe har levert inn søknad om EU-medlemskap. Etter å ha registrert at den rasende islandske folkeopinionen nå også retter seg mot EU, gikk deretter utenriksminister David Miliband ut og forsikret at tilbakebetalingskravet «ikke ville påvirke Islands EU-søknad».
Norge har ligget lavt i kritikken mot Island, og det er nå duket for splid innad i den rødgrønne regjeringa etter at Senterpartiet har rykket ut med at partiet er innstilt på å tilby islendingene lån på inntil 100 milliarder kroner til fire prosents rente. Finanspolitisk talsmann Per Olaf Lundteigen vil yte lån helt uavhengig av IMF og koblinga til Icesave-saken. Her skiller Sp seg skarpt ut fra Ap og det «sosialistiske» SV og tidligere finansminister Kristin Halvorsen, som har stått hardt på at lån til Island skal gå gjennom IMF. Jonas Gahr Støre og finansminister Sigbjørn Johnsen opprettholdt sin linje om at Island må tilbakebetale kreditorene da de møtte finansminister Steingrimur Sigfusson i Oslo 7. januar: « – Norge står ved sine forpliktelser til Island. Det avgjørende er at Islands regjering står ved sine forpliktelser overfor IMF.» (NTB 7. januar 2010.) Jonas Gahr Støre vil ifølge Aftenposten ikke svare på hva som blir Norges holdning dersom den tillyste folkeavstemninga på Island i februar ender med et nei.
Krisebudsjett
Regjeringa som ble innsatt etter at folkeopprøret og «gatas parlament» i praksis avsatte Haarder-regjeringa på høyst uparlamentarisk vis, består av en koalisjon som ligner den norske. Under trykket fra folket er den i full oppløsning, og helseministeren har gått av i protest mot sin egen regjerings takling av Icesave-saken. Utspillet fra det norske Senterpartiet kan bidra til mer politisk splid både på Island og i Norge.
Regjeringa i Reykjavik legger i disse dager fram et krisebudsjett som innebærer skatteøkninger og kraftige nedskjæringer og kutt. Det kan føre til nytt opprør på Island. Arbeiderklassen og folket erfarer kapitalismens grimme ansikt og hvordan politikerne er nikkedokker for innenlandsk og utenlandsk finanskapital. Etter å ha blitt svindlet av finansbaroner og politikere, skal de nå svindles av IMF og utenlandske kreditorer. De stolte islendingene vil neppe finne seg i det, like lite som nordmenn ville finne seg i å måtte spytte i hundre tusen kroner pr hode for å betale konkursboet etter for eksempel Storebrand.
Sultne naboer
Island har svære fiskeri- og energiressurser samt en høyt utdanna befolkning. Det er et land med tre sultne imperialistiske naboer – Norge, Russland og EU, som alle er interesserte i å få kloa i ressursene og enda mer interesserte i å holde rivalene unna.
Myten om at EU og et valutasamarbeid med Brussel skulle være Islands «redning», er nettopp en myte. Det er nok å peke på den økonomiske krisekatastrofen Hellas, som tilhører EU-eliten som ett av eurolanda. Skulle inflaterte islandske kroner erstattes med euro, måtte islendingene nøye seg med å knaske tørrfisk og tilbringe døgnet i varmt kildevann i uoverskuelig framtid om skulle de overleve.
Russland er sikkert villig til å strekke seg langt for å knytte tettere bånd til Island og dele fiskeressursene, men USA og Islands NATO-medlemskap vil effektivt blokkere for et særlig tett samarbeid.
Da står Norge i en langt sterkere posisjon, og det er ikke tilfeldig at den islandske finansministeren hadde Oslo som første stopp på sin rundtur tidlig i januar. Krefter i Norge, ikke minst blant EU-motstanderne, ivrer for en norsk-islandsk valutaunion der Island påtvinges den norske krona. Vel kan det bety blokkering av et islandsk EU-medlemskap på kort sikt, men ideen lukter stygt av gammeldags norsk ishavsimperialisme, der norsk kapital og fiskerinæring vil sikre seg gjenytelser innafor regjeringas politiske rammeverk for å «styrke nordområdene».
Solidaritet med Islands folk
Vårt krav er heller at den norske regjeringa tvinges til å bryte med IMF-serviliteten. Norge bør gi bilaterale avdragsfrie og rentefrie strakslån til Island, for eksempel i den størrelsesorden som er foreslått av Senterpartiet, og hjelpe Island ut av klørne på IMF. Det ville innebære en kraftig styrking av den islandske valutaen, og dempe inflasjonen i det importavhengige landet. Eneste vilkår måtte være at lånet ikke skal gå til å dekke Icesave-kreditorenes krav, men til å trygge islandsk offentlig sektor og velferdsordninger slik at byrdene av krisa ikke veltes over på det islandske folket.
I den grad dette kravet tvinges igjennom, er det likevel bare en kortsiktig løsning så lenge de islandske arbeiderne og folket ikke velger å gjøre opp med det kapitalistiske systemet som har ført dem inn i uføret, og som kommer til å gjøre det igjen og igjen. Men det ville være en håndsrekning fra et broderfolk til et annet som kan gi islandske arbeiderfamilier en pust i bakken, mens de – og vi – finner ut av hvordan vi en gang for alle skal bli kvitt klassen av parasitter som plyndrer våre lommebøker, våre naturressurser og alt vi skaper og produserer.
Det langsiktige svaret for Island som for Norge er ikke nye imperialistiske overenskomster og unioner, men heller Sambandet av Nordens sosialistiske stater.
Flere artikler om Island under andre kategorier. Bruk søkefeltet øverst.