Ankeutvalget i Høyesterett gir Lagmannsretten beskjed om at den har å legge EØS-avtalens «grenseoverskridende» artikler til grunn når innleieforbudets gyldighet skal vurderes.
30 bemanningsforetak tok 13. juni 2023 ut begjæring om midlertidig forføyning for hindre iverksetting av endringer i reglene om innleie av arbeidskraft i arbeidsmiljøloven og forskrift om innleie fra bemanningsforetak.
Forbudet mot innleie fra vikarbyråer for å utføre arbeid av midlertidig karakter, og totalforbudet mot innleie fra vikarbyråer til byggeplasser i Oslo, Viken og tidligere Vestfold, ga gjennomslag for et årelangt krav fra fagbevegelsen. LO-advokater og andre konstaterte at dette var sjølve beviset for nasjonalt «handlingsrom» innafor EØS-avtalen.
Oslo tingrett avviste seinere samme måned å ta begjæringa til følge. Staten ved Arbeidsdepartementet fikk dermed medhold. Bemanningsbyråene anket da umiddelbart til Lagmannsretten, som forkasta anken.
To av vikarbyråene hadde i mellomtida gått konkurs. Resten av dem anket kjennelsen inn for ankeutvalget i Høyesterett. Ankeutvalget bestemte seg da for å oppheve kjennelsen fra Lagmannsretten, med «saksbehandlingsfeil» som hovedbegrunnelse. Lagmannsretten blir kritisert for ikke å ha tatt «et selvstendig ansvar for rettsanvendelsen».
Feilen ligger ifølge ankeuvalget i at «lagmannsretten skulle ha vurdert om det er sannsynlig at hovedkravet vil føre frem etter bestemmelsene i EØS-avtalens hoveddel artikkel 28 eller artikkel 31», sjøl om hverken bemanningsforetakene eller staten hadde påberopt seg disse bestemmelsene. Artikkel 28 handler om fri bevegelighet for arbeidstakere, og artikkel 31 om etableringsfrihet i EØS-området. Begge inneholder dermed «et grenseoverskridende element», et helt sentralt spørsmål i fortolkning av EØS-retten.
Dermed går forføyningssaken tilbake til lagmannsretten. Og nå har dommerne fått tydelige signaler om ikke å prøve på omgåelser av EØS-reglene i neste runde. Gjør de det, får de både Høyesterett, ESA og i siste instans EFTA-domstolen, på nakken.
