søndag, 22 09 2019

partnerskap bedriftsdemokrati

Tanken om å kjøpe seg til en form for sosialisme er like gammel som reformismen sjøl. Nesten førti år etter at lønnstakerfond skulle gi «sosialisme» i Sverige, relanserer SV ideen. 

– Arbeiderne har en større rolle i verdiskapningen enn det de får tilbake. Etableringen av et lønnstakerfond er et viktig virkemiddel for å veie opp for dette misforholdet, sa Torgeir Knag Fylkesnes, stortingsrepresentant og nestleder i SV, til FriFagbevegelse i april.

At arbeiderne har en større rolle i verdiskapningen enn det de får tilbake, er forsiktig sagt. Det er nettopp det at arbeiderne ikke får tilbake merverdien som de produserer, som er hele kilden til kapitalens vekst og dens blotte eksistens. Men Fylkesnes vil gjerne ha arbeiderne inn på eiersida, visstnok for å øke demokratiet på arbeidsplassene. Han skjeler til Jeremy Corbyn og Labour som vil ha et eierskapsfond, der en prosent av overskuddet skal gå til et fond der de ansatte blir medeiere og får aksjeutbytte. Høyres Kårstein Eidem Løvaas reagerer forutsigbart på SV-framstøtet. I likhet med sine paniske svenske klassefeller på 1980-tallet kaller han SVs utspill for «reinspikka kommunisme» og kollektivisering av norsk næringsliv. Ingen vil investere kapital i noe sånt!

Ideen om å kjøpe seg til en form for sosialisme innafor kapitalismen, er like gammel som reformismen i arbeiderbevegelsen. Den fikk et oppsving igjen i Norden etter at krisa slo inn i siste del av forrige århundre.

Det svenske forbildet

Lønnstakerfond var nær ved å bli en realitet i Sverige under Olof Palmes regjeringstid. Forslaget ble faktisk vedtatt av Riksdagen i 1983. Den «radikale» Palme var langt ifra så progressiv som myten vil ha det til, og han var slett ikke begeistra for lønnstakerfond. Det modifiserte forslaget som blei vedtatt innebar at fem fond maksimalt kunne eie 8 prosent av aksjene i et selskap. Fondene skulle sikre selskapene risikovillig kapital. Seinere høyreregjeringer sørget for å oppløse fondene.

Det danske Socialdemokratiet og LO vedtok sin betenkning om Økonomisk demokrati (ØD) på LO-kongressen i 1971. ØD skulle gjelde for alle lønnsmottakere gjennom bidrag til et sentralt fond – lønnsmottakernes utbytte- og investeringsfond. Arbeidsgiverne skulle etter noen år betale inn fem prosent av den årlige lønnsmassen, pengene skulle bli i bedriften i form av aksjer. Så skulle lønnsmottakerne på lik linje med øvrige aksjonærer være representert.

Dansk medeierskap

Hele poenget var å sikre økt produktivitet i bedriftene, eller sagt på en annen måte: Arbeiderne skulle svette mer og produsere mer gjennom sin «medeiendomsrett». Det innebar en tvungen oppsparing i samfunnet som skulle sikre investeringer som samtidig skulle gi fornemmelsen av medbestemmelse og interessefellesskap med kapitalistene. Sammen skulle dette dempe krav om lønnsvekst og bedre vilkår, samtidig som produktiviteten økte.

Lovforslaget ble satt fram av Socialdemokratiet i januar 1973, men ble aldri gjennomført. Enhedslisten gjenoppfrisker nå sammen med SVs danske søsterparti SF dette prosjektet.

Les mer i artikkelen Demokratisk økonomi – økonomisk demokrati.

Ap rører ikke eiendomsretten

Norsk LO og Arbeiderpartiet avviste tilsvarende forslag som i Sverige og Danmark. I motsetning til de svenske sossarna tok Ap-toppen ikke sjansen på å røre ved den sakrale eiendomsretten til kapitalistene. Det fikk klare seg med en smule klassesamarbeid i styrerommene. «Gjennom bedriftsdemokrati krever lønnstakerne styringsrett i kraft av arbeidsinnsats i bedriftene», som det står i en LO-protokoll fra 1977.  (Protokoll  1977:232). Dermed avviste LO modellen hvor innflytelsen skulle være knyttet til kapitalinnsats.

Les artikkel fra 1983: Lønnstakerfond på norsk?

SV vil altså gjenopplive ideen om økonomisk medinnflytelse. Rødt er mer tilbakeholdne, skjønt partiets arbeidsprogram 2017–2021 er særdeles opptatt av å øke produktiviteten gjennom såkalt medbestemmelse, som visst er en form for utvidelse av det borgerlige demokratiet.

Rødt ønsker høyproduktiv kapitalisme

«Gjennom god representasjon og involvering skal de ansatte og deres fagforeninger gis medbestemmelse over utviklingen og organiseringen av bedriftene. Reell medbestemmelse utvider demokratiet, legger til rette for bedre omstillingsprosesser og gjør bedriftene mer produktive», kan man lese i arbeidsprogrammet under kapitteloverskriften «Skape høyproduktive bedrifter basert på kompetanse og medbestemmelse» (kap. 1.3). Det er for ordens skyld ikke et sosialistisk Norge Rødt har i tankene, dette er partiets «forslag for å løse dagens politiske utfordringer». Bare arbeidere som har slukt klassesamarbeidsmantraet til LO om at det eneste som rettferdiggjør lønnsvekst er økt produktivitet og «konkurranseevne», har interesse av å bidra til å øke produktiviteten og profitten til egne kapitalister.

Ap overlater nå til SV og Rødt å dyrke reformistiske illusjoner om en sukkersøt romanse mellom arbeid og kapital

For SV handler det dessuten om å styrke samvirkeordningen, øke styrerepresentasjonen for ansatte og innføre ansattstyrte og -eide bedrifter. Ved utflagging, nedleggelse eller salg skal ansatte ha en forkjøpsrett. Det siste kan være vel og bra, men arbeidere i nedleggingstrua bedrifter som setter seg i bunnløs gjeld i håp om å bli sine egne kapitalister, er oftest dømt til å mislykkes.

Arbeideraksjekapital

Verken Høyre eller SV har visst fått med seg at tanken om medeierskap ikke er spesielt ny her til lands. I 1929 åpnet aksjeloven for såkalt arbeideraksjekapital og arbeiderutvalg. Funksjonærer og ansatte skulle få fortrinnsrett ved tegning av nye aksjer. Interessen for å tegne aksjer var imidlertid mager. Arbeidere og funksjonærer hadde verken lyst eller råd. Bestemmelsene om arbeideraksjekapital ble opphevet i 1977.

Det norske bedriftsdemokratiet ble utvidet i 1972 da ansatte fikk plass i styrer og bedriftsforsamlingen i større aksjeselskaper. Dette var et av Arbeiderpartiets siste større reformprosjekter, som blant annet skulle demme opp for radikaliseringa i fagbevegelsen.  Resultatet har vist seg ved at de tillitsvalgte representantene har blitt gisler og ansvarliggjort ved taushetsplikt overfor egne medlemmer. Med få unntak har lojaliteten deres i siste runde vært til bedriften og eierne.

Fra sosialisering til dividende

LO-kongressen i 1977 vedtok et forslag fra Norsk Jern- og Metall om å ta initiativ til «et utredningsarbeid om former for statseid drift, sosialisering og nasjonalisering». Papirindustriarbeiderforbundet og Norsk Bygningsindustriarbeiderforbund (i dag er alle del av Fellesforbundet) fremmet konkrete forslag om statsovertakelse av treforedlingsindustrien og eiendomsretten til skog og utmark. Formuleringer om samfunnseie av bedrifter forekommer i vedtektene til flere LO-forbund også på 1980-tallet.

Noen større praktisk betydning har de aldri fått.

Arbeiderpartiet har blitt reine sosialliberalere og har ingen planer om å blåse liv i gamle sosialdemokratiske livsløgner. De overlater nå til SV og Rødt å dyrke reformistiske illusjoner om en sukkersøt romanse mellom arbeid og kapital. En slags inkluderende kapitalisme hvor arbeiderne blir «medansvarlige» og aksepterer dårlige lønnsvilkår – mens de lever på en småborgerlig drøm om at framtidig aksjedividende skal gi smør på brødskiva.