Bals blir i avisa Klassekampen presentert som «fagforeningsstrateg» (KK 30. juni 2014), en betegnelse som ville vært mer presis dersom det hadde stått fagforeningsstrateg for sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk.
Nåvel. Det som Bals evner å framføre, er en indignasjon over at NHO provoserer og stadig oftere bryter med de hellige prinsipper for den norske modellen. På denne måten «støtter» han havnearbeiderne som slåss for tariffavtale og mot streikebryteri, samtidig som han fullstendig omgår at aksjonerende havnearbeidere i Tromsø faktisk er utsatt for massearrestasjoner og bøteterror fra et politi i kapitalens tjeneste. Bals er, utvilsomt på vegne av Arbeiderpartiet, bekymret over at «altfor mange arbeidsgivere velger strategier som peker ut av den norske modellen, i retning av lave lønninger, lav kompetanse og midlertidige ansettelser». (KK 30.06.2014.)
«Den norske modellen,» fortsetter Bals, «er avhengig av ansvarlige parter på begge sider av bordet, og arbeidsgiversiden er ikke tjent med at konfliktnivået eskalerer.» (Vår uth.)
Hva skal man lese ut av dette? Det er egentlig ganske enkelt. Sosialdemokratiet ved Ap advarer kapitalen om at reformistene som styrer norsk fagbevegelse kan komme til å miste kontrollen dersom ikke NHO justerer kursen.
Konflikten som bryggearbeiderne nå kjører gir dem for hver dag som går erfaringer som viser at klassesamarbeidspolitikken er en hemsko for kampen de fører for helt elementære faglige rettigheter. Den faglige legalismen til LO-systemet gir seg uttrykk i at LO støtter bryggearbeiderne i ord, men overlater til klassestatens domstoler å avgjøre om streikebryteri er streikebryteri, og om faglig kamp er «lovlig» eller ei. Bals advarer i realiteten NHO om at arbeiderklassen kan komme til å oppdage sin egen styrke, og at trepartssamarbeidet og klassesamarbeidspolitikken dermed kan bli alvorlig truet.
Og det er riktig. Kampen til bryggearbeiderne åpner øynene til tusener av fagorganiserte, som ser hvordan klassestatens voldsapparat og domstoler blir brukt mot kjempende arbeidere, og at LO aksepterer det – i fredspliktens og resignasjonsrettens navn. Flere og flere arbeidsfolk vil skjønne at «Tvers igjennom lov til seier» ikke bare er gårsdagens parole, men at den er høyaktuell.
Dét gir grunn til bekymring. Hos NHO, og kanskje enda mer hos Det kongelige norske sosialdemokrati.
Kommentar i Revolusjon nr. 45, høsten 2014.
Les også: Den faglige uavhengighetens blindgater og Rødt på audition hos LO/ApAp