FAGLIG KOMMENTAR
Inflasjon og stadige rentehevinger er systematiske angrep på kjøpekrafta vår.
Reallønna stupte i 2021 og 2022. LO-toppen nøyer seg med å ta det hele til etterretning og vender fokuset mot hyppige rentehevinger. Ingen stiller LO til ansvar for at reallønna synker som følge av «ansvarlige» lønnsoppgjør. Samtidig har profittene vært enorme i en lang rekke bransjer, ikke minst i eksportindustrien som legger føringer for frontfaget.
Vårens mellomoppgjør, som LO-ledelsen skrøt opp i skyene som historisk godt, er enda et minusoppgjør. Relativt høye kronetillegg hjelper ikke når priser og renter øker mer. Oppgjøret er dermed en videreføring av en tendens gjennom åtte år med ingen eller nesten ingen økning i reallønna. Allerede i mars skrev Statistisk Sentralbyrå i sine Økonomiske Analyser 1/2023 at «Med denne utviklingen vil reallønna nesten ikke ha økt siden 2015. Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne en like svak lønnsutvikling over en så lang tidsperiode.»
«Vi må tilbake til 1980-tallet for å finne en like svak lønnsutvikling over en så lang tidsperiode» (SSB)
Når sentralbanken og regjeringa snakker om å få inflasjonen under kontroll, handler det om at den ikke må løpe helt løpsk. Sannheten er at inflasjonen blir brukt som et middel for å inndra kjøpekraft og «kjøle ned økonomien». En del av denne nedkjølinga handler om at det må bli flere arbeidsløse. For kapitalismen er det nemlig et problem at for mange er i arbeid. Det hemmer fleksibiliteten på arbeidsmarkedet og gir arbeiderne gode kort på handa i lønnsforhandlinger.
Rentehevingene fra Norges Bank blir helt åpent begrunna med at kjøpekraft skal inndras. Når du tvinges til å snu på hver eneste krone, får det etter de borgerlige økonomenes lærebok gradvis bukt med inflasjon og prisvekst.
Det er i beste fall en halvsannhet. Inndratt kjøpekraft betyr riktignok færre pengeenheter i omløp, noe som demper inflasjonseffekten. På den andre sida betyr store statlige subsidier og utgifter til for eksempel våpenkjøp at mange flere penger tas eller lånes over statsbudsjettet og settes i sirkulasjon.
Videre skyldes mye av prisveksten at Norges Bank bevisst svekker kronekursen gjennom milliardsalg av den norske valutaen. Dermed blir alle utenlandske varer dyrere og den importerte prisveksten større.
Prisstigning og inflasjon er ikke identiske begreper, sjøl om det oftest framstilles sånn. Inflasjon dreier seg i utgangspunktet om at pengeverdien forringes, mens økte priser også kan skyldes reelle økte produksjonskostnader som følge av dyrere innsatsvarer eller økte transportkostnader. Krigs- og sanksjonspolitikken fra Vesten mot Russland og andre land bidrar sterkt til begge deler.
Økte lønninger spiller her en helt underordna rolle, ikke minst fordi reallønna har falt kraftig i stort sett hele verden og ennå ikke er kommet på samme nivå som før pandemien. I den grad lønninger driver inflasjonen, er det fordi statene «trykker penger» eller tar opp lån for å dekke de lønnskostnadene som går over offentlige budsjetter.
Penger er ikke annet enn et akseptert verdimål. Når flere pengeenheter enn før representerer samme verdimengde, betyr det at hver pengeenhet synker i verdi. Det er dette som er inflasjon.
For bankene er hver renteheving en fest. De sørger nemlig for å sette opp utlånsrentene med minst det samme som sentralbanken, men holder igjen på innskuddsrenta. Rentedifferansen gir bankaksjonærene milliardgevinst på bekostning av småsparere og pensjonister med noen kroner på konto. DNB aleine regner med at de tjener en milliard ekstra på hver renteheving.
Hvis LO virkelig ville sikre reallønna, skulle representantskapet sjølsagt ha satt en rød strek for når prisvekst over et visst nivå utløser nye forhandlinger eller automatisk kompensasjon. Dette var ingen uvanlig metode i tidligere perioder med høy inflasjon.
Faglig kommentar i Revolusjon nr. 63.
