Leninisme eller trotskisme?

Av Klaus Riis


Trotskismen er blitt stadig mer aktiv som internasjonal, antikommunistisk politisk strømning. Den forsøker nå å erstatte marxismen og leninismen med trotskismen som revolusjonens teori og praksis


Innholdsoversikt


Mens Leo Trotski utvilsomt var grunnleggeren og fremdeles dens ideologiske veileder, teoretikeren over alle trotskistiske teoretikere, er Ernest Mandel - muligens sammen med Isaac Deutscher - det mest kjente navnet fra etterkrigstidas trotskistiske verdensbevegelse, "Den 4. internasjonalen."

Tilbake til innholdsoversikten.

"Den trotskistiske verdensbevegelse"

Av mange grunner kan det være på sin plass å se på hva trotskismen og den trotskistiske verdensbevegelsen står for som politisk og ideologisk strømning. Ofte blir den betrakta som noe ubetydelig, eller bare som ei venstreorientert retning blant mange andre, med en rekke grupperinger som strides innbyrdes og har bidratt til å gi "den trotskistiske bevegelsen" et litt latterlig skjær.

Dette er en feilvurdering.

Trotskismen er en internasjonal politisk og ideologisk strømning som har en snart hundre år lang historie bak seg. Den framstår med sin egen politikk og sitt eget program for sosialismen og "verdensrevolusjonen", og gjør krav på å være marxismens og revolusjonens sanne talsmann, spesielt mot "stalinistisk" (med det mener man marxist-leninistisk) forvanskning og manipulasjon.

Den internasjonale trotskismen er ikke en massebevegelse, og har aldri greid å få noen solid forankring i arbeiderklassen. Likevel fins det trotskistiske grupperinger som sprer sine ideer og teorier i de fleste land og i alle verdensdeler. I sin historiske utvikling fram til i dag har trotskismen gjennomgått mange omskiftinger og justeringer, men den har likevel bevart sine grunntrekk og sin egen spesielle identitet gjennom alle de forskjellige fasene.

Etter sosialismens endelige fall i Europa 1989-91 har trotskismen som internasjonal strømning hatt en viss framgang. De trotskistiske organisasjonene - som langt fra alle er tilknytta Mandels 4. internasjonale - utgjør en betydelig del av de såkalte venstreorganisasjonene i de vesteuropeiske landa. I tillegg har den innflytelse i de sosialistiske, ikke minst de venstresosialistiske, partiene i en rekke land. Det eksisterer nye trotskistiske organisasjoner i de østeuropeiske landa og det tidligere Sovjetunionen, og det fins tilsvarende trotskistiske organisasjoner også i en lang rekke land i Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika. Av mange forskjellige årsaker har trotskismen imidlertid fått størst innflytelse i de imperialistiske landa i Europa, og i USA og Canada.

Tilbake til innholdsoversikten.

Trotskismens opprinnelse

Trotski formulerte de grunnleggende ideene sine i de første tjue åra av dette århundret. Alle de nåværende trotskistiske organisasjonene forsvarer disse ideene, for eksempel den såkalte "teorien om den permanente revolusjonen", umuligheten av "sosialisme i ett land" osv.

Trotskismen utvikla seg i Russland, innafor det russiske sosialdemokratiske partiet, med en spesiell ideologisk og politisk plattform, samtidig og parallelt med at den sosialdemokratiske høyreopportunismen, revisjonismen og reformismen utvikla seg i de europeiske sosialdemokratiske partiene før og under første verdenskrig, knytta til navn som Bernstein og ikke minst Kautsky. I 1915 kalte Lenin Trotski "en av de mest skadelige Kautsky-tilhengerne".

Trotski overtok en rekke av de opportunistiske sosialdemokratiske ideene, ikke minst fra tyskerne Kautsky og Parvus, og pynta dem med forsikringer om troskap mot marxismen og fengende paroler som "permanent revolusjon".

I kampene mellom opportunisme og leninisme i det russiske sosialdemokratiet, da partiet blei splitta i sosialdemokratiske mensjeviker og Lenins bolsjeviker, var Trotski gjennom hele perioden 1903-17 en av Lenins politiske og teoretiske motstandere. Han blei betegna som "sentrist", en forsoner mellom sosialdemokratene og kommunistene. Det var et standpunkt som Lenin så på som ytterst skadelig for utviklinga av det kommunistiske partiet og for revolusjonens muligheter.

Like før Oktoberrevolusjonen forlot Trotski mensjevikene. Han hoppa av "til venstre" og blei medlem av Lenins parti. Han var klar over hvilken retning utviklinga tok, og ville være med på den historiske reisen.

Den kjensgjerningen at trotskismen blei utvikla i Russland, og i en kort periode "sameksisterte" med marxismen-leninismen i bolsjevikpartiet, har hatt enorm betydning for trotskismens utvikling, dens skjebne og rolle. I kraft av dette blei trotskismen spesielt velegna til å operere og manøvrere både i forhold til sosialdemokratismen og kommunismen.

Tilbake til innholdsoversikten.

Avhoppet revolusjonshelt"

Det er godt kjent at Trotski i kraft av sin betydelige personlige dyktighet blei en av de ledende skikkelsene i den russiske revolusjonen og borgerkrigen. I denne perioden vågde ikke Trotski å gå til åpent angrep på Lenin og leninismen, som hadde en enorm autoritet innen bolsjevikpartiet og i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, som organiserte den 3. internasjonalen, Komintern.

Trotskis ideologiske og politiske plattform - den fullt utvikla trotskismen - blei i 1927 fullstendig forkasta av bolsjevikpartiet. Av de nesten 750 000 medlemmene fikk den trotskistiske plattformen (som benekta at det var mulig å bygge sosialismen bare i Sovjetunionen) støtte fra mindre enn en prosent. Men Trotski (og den øvrige opposisjonen i bolsjevikpartiet) hadde også tilhengere i en rekke kommunistiske partier i de kapitalistiske landa. På slutten av 1920-årene og begynnelsen av 30-årene var det kamp mellom tilhengerne av Lenins og Stalins linje på den ene sida og Trotskis og opposisjonens linje på den andre i en rekke partier. Kampen endte med nederlag for trotskistene og opposisjonsfolkene. Mange av dem gikk så over til de sosialdemokratiske partiene.

Fra 1923 begynte Trotski å snakke om partiets og sovjetmaktas "utarting". Senere begynte han å beskrive Sovjetunionen som et samfunn som verken var kapitalistisk eller sosialistisk, men en degenerert arbeiderstat, styrt av et byråkrati som hadde makta og brukte den til alt ondt. Da Trotski dro i eksil, blei han mottatt med åpne armer i den imperialistiske verden, også av sosialdemokratene, som så Trotskis avhopp som en bekreftelse av sin egen kritikk av revolusjonen. Nå fulgte perioden med Trotskis kamp mot Stalin og det sosialistiske Sovjetunionen fra utlandet, og trotskistenes hemmelige undergravingsvirksomhet inne i landet, i partiet og i staten.

Trotskismen kom på moten. Den blei internasjonal. Den kom som livgivende vann på de vestlige medienes propagandamølle, som hadde brukt opp de hvite kontrarevolusjonæres platte løgner om kommunistene. Trotskis skyts mot Sovjetunionen, Stalin og kommunistene hadde den fordelen at det ikke kom fra åpenlyst borgerlig hold - som hadde en åpenbar interesse av kapitalismen og eventuelt tsarismens gjenopprettelse - men fra munnen til en revolusjonshelt. Og hans angrep kom fra "venstre".

Det var på den tida det blei vanlig i den amerikanske og vestlige pressen, som var eid av mangemillionærer, å angripe Stalin og SUKP for å ha "forrådt" revolusjonen, for ikke å være revolusjonære, sosialistiske og kommunistiske nok.

I Trotskis artikler og bøker kunne antikommunistiske intellektuelle og borgerlige propagandister finne nye formuleringer og vinkler i angrepene på bygginga av sosialismen, og de var mer virkningsfulle enn den tradisjonelle antikommunistiske propagandaen.

Tilbake til innholdsoversikten.

Trotskismen som internasjonal strømning

Trotski nøyde seg ikke med å være en avdanka revolusjonshelt som tjente store summer på å la seg bruke av de imperialistiske mediene. Han blei den sentrale skikkelsen i forsøkene på å bygge opp en internasjonal politisk bevegelse med trotskismen som ideologisk grunnlag, den trotskistiske verdensbevegelsen.

Først organiserte han sine meningsfeller i Den internasjonale venstreopposisjonen", og i 1938 stifta han Den 4. internasjonalen, som han formulerte det teoretiske grunnlaget for i det såkalte "Overgangsprogrammet". Dette er fortsatt grunnmaterialet for organisasjonen og dens nasjonale seksjoner, f.eks. SAP i Danmark.

Trotskismen hadde imidlertid store problemer med å finne seg et "politisk rom" som ei selvstendig strømning. I 1920- og 30-årene, og helt fram til utpå 60-tallet, eksisterte det to store organiserte strømninger i arbeiderbevegelsen: de sosialdemokratiske massepartiene på reformistisk grunnlag, og de kommunistiske partiene. Selv om trotskismen satsa sterkt på å få fotfeste i de kommunistiske partiene, blei de drevet ut ikke bare fra SUKP, men fra hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Og de sosialdemokratiske partiene som støtta Trotski som "frafallen" og antibolsjevik, hadde ikke bruk for hans snakk om verdensrevolusjonen og de øvrige venstrefrasene hans.

I denne situasjonen utvikla trotskistene den såkalte "entrismetaktikken" - en taktikk som går ut på å infiltrere de sosialdemokratiske og kommunistiske partiene, og andre organisasjoner, og litt etter litt finne fram til trotskistiske tilhengere.

Denne taktikken var imidlertid ikke spesielt vellykka. Ingen steder førte den til masseoppslutning fra sosialdemokratiske og kommunistiske arbeidere slik man hadde forestilt seg. Den trotskistiske verdensbevegelsen gikk inn i en langvarig krise, som blei større under og etter krigen på grunn av Hitlers fall og framveksten av den sosialistiske leiren.

Bevegelsen falt fra hverandre i smågrupper som kjempa innbyrdes. Entrismetaktikken hadde imidlertid bidratt til å sikre at den overlevde. Men det var først i 60-åra - etter SUKPs 20. kongress, avstaliniseringa" og splittelsen i den internasjonale kommunistiske bevegelsen - at den internasjonale trotskistiske bevegelsen begynte å se et lys i den andre enden av tunnelen. Det blei nå skapt et bredere politisk felt å manøvrere i for trotskistene, i forbindelse med sosialdemokratiets økende krise og den moderne revisjonismens gjennombrudd i den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Trotskistene fikk en viss innflytelse på studentopprøret i 68, og spilte sin egen rolle i utviklinga av det antikommunistiske nye venstre" i disse åra, ikke minst på det ideologiske planet. Mange av trotskismens ideer og analyser blei en del av arvegodset for dette nye venstre".

I denne perioden blei entrismetaktikken forlatt av de fleste trotskistiske organisasjonene, men ikke av alle. På Den 4. internasjonalens 10. verdenskongress i 1974 blei det vedtatt en resolusjon om oppbygning av "revolusjonært-marxistiske" partier i Europa, partier som angivelig "evner å lede proletariatet mot seier for den sosialistiske revolusjonen", som det heter. Dette forutsatte samtidig at Den 4. internasjonalen blei styrka som verdensrevolusjonens" ledende sentrum.

I dag føler den trotskistiske verdensbevegelsen seg sterk nok til å gjøre et globalt framstøt i forhold til den revolusjonære bevegelsen, for å erstatte marxismen og leninismen med trotskismen som ideologisk fundament, som den grunnleggende teorien og programmet for vår tids revolusjonære bevegelser.

Derfor er det all mulig grunn til å ta trotskismen alvorlig som internasjonal strømning. Etter at trotskismen i over et halvt århundre har retta hovedangrepet mot Sovjetunionen, de sosialistiske landa og de kommunistiske partiene, arbeider den i dag aktivt for å rette et avgjørende slag mot kommunismen og utrydde den sosialistiske revolusjonens teori og praksis, marxismen-leninismen, som det herskende imperialistiske borgerskapet fortsatt frykter.

Når vi snakker om den trotskistiske verdensbevegelsen, må vi være oppmerksom på at det ikke dreier seg om en organisatorisk eller politisk sammenhengende enhet. Det skyldes i første rekke selve den trotskistiske ideologien og plattformen, som er grunnlaget for utallige splittelser.

Ernest Mandels 4. internasjonale med hovedkvarter i Brüssel er for eksempel ikke den eneste som kaller seg det. På et visst tidspunkt i 70-åra var det hele seks sentre som kalte seg Den 4. internasjonalen.

På ny og på ny oppstår det nye trotskistiske organiseringer og grupper i forskjellige land, og det ender alltid med innbyrdes kamper og konkurranse mellom dem, om strategi, taktikk og politikk.

Likevel springer de ut av en felles ideologi og deler de samme grunnleggende prinsippene og holdningene. De har de samme grunntrekkene som karakteriserer alle trotskistiske organisasjoner, og deres innsats trekker i samme retning. Alt dette gjør det fullt berettiga å sammenfatte de innbyrdes kjempende organisasjonene og grupperingene i den samme politiske strømninga, trotskismen, eller den trotskistiske verdensbevegelsen.

Tilbake til innholdsoversikten.

Den permanente håpløsheten

En hovedbestanddel i trotskismen er teorien om den permanente revolusjonen, som framstår som selve nøkkelen til løsninga på verdensrevolusjonens problemer. I virkeligheten burde den hete den permanente håpløshetens teori, fordi den konkret benekter muligheten for revolusjonens seier og bygging av sosialismen i noe konkret land.

Kort fortalt er utgangspunktet for teorien om den permanente revolusjonen den spesielle trotskistiske analysen av imperialismen. Denne analysen hevder at med utbruddet av 1. verdenskrig ringte dødsklokkene for alle nasjonale programmer": Verdensrevolusjonens tid er inne, og den må forstås som en verdensomspennende prosess, en global eksplosjon eller rettere sagt kjedeeksplosjon, der kapitalismen blir avløst av sosialismen på verdensbasis.

Ifølge denne teorien har imperialismen sprengt alle nasjonale grenser og blitt til en helhet som ikke kan brytes ned trinn for trinn. Dette blir begrunna med kapitalismens objektive tendens til internasjonalisering av verdensøkonomien og monopolenes herredømme over alle de kapitalistiske nøkkelposisjonene.

Et samtidig globalt oppgjør med kapitalismen er derfor den nødvendige formen som overgangen fra kapitalisme til sosialisme må ta. De revolusjonæres oppgave er å avvente og forberede denne situasjonen, idet de på forhånd har skapt en revolusjonær organisering på verdensbasis for å lede revolusjonen, en "verdensrevolusjonens generalstab". Det er denne rollen Den 4. internasjonalen har tildelt seg selv.

Følgelig kan ingen konkret revolusjon seire, og sosialismen kan ikke bygges i et enkelt land eller en gruppe av land. En revolusjon i et enkelt land, som oktoberrevolusjonen i Russland, kan høyst være den gnisten som tenner verdensrevolusjonen.

Bygginga av et sosialistisk samfunn over lengre tid i ett land eller en gruppe av land er derfor en umulighet per definisjon.

Trotski beskrev verdensrevolusjonen som denne altomfattende globale eksplosjonen, og trotskistene har på ny og på ny forkynt at verdensrevolusjonen er "rett rundt hjørnet", "bare et par år" fram i tida. Den har selvfølgelig ikke vist seg, men trotskismen har det på samme måte som de religiøse dommedagsprofetene, som fastsetter en dato for verdens undergang. Hver gang det viser seg at det ikke slår til, vil det alltid komme en ny mulighet en gang i framtida.

På grunnlag av den dypt uvitenskapelige og antimarxistiske teorien om revolusjonen, må trotskismen nødvendigvis forkaste og kritisere konkrete revolusjoner og forsøk på å bygge sosialismen som faktisk skjer, og som arbeiderklassen og dens allierte har gjennomført i en lang rekke land i dette århundret. Ingen av dem har vært den gnisten som kunne utløse verdensrevolusjonens kjedeeksplosjon.

Det er derfor innebygd i teorien om den permanente revolusjonen at alle konkrete revolusjoner i enkelte land er dømt til å mislykkes.

...

Den 4. internasjonalen til Mandel beskreiv Sovjetunionen som "en byråkratisk deformert arbeiderstat", som et spesielt, degenerert overgangssamfunn mellom kapitalisme og sosialisme, men erkjente at Oktoberrevolusjonen styrta det kapitalistiske systemet i Russland. Andre (som IS-strømninga) tar utgangspunkt i teorien om det umulige i å bygge sosialismen i ett eller flere land, og benekter at Sovjetunionen på noe tidspunkt har avskaffa kapitalismen. Det som Lenin og Stalin bygde opp, var ikke sosialisme, men "statskapitalisme" fra begynnelse til slutt.

Tilbake til innholdsoversikten.

Revolusjon og klassekamp

For trotskistene stoppa historia i en viss forstand opp i 1923. Verdensrevolusjonen etter trotskistiske begreper uteblei da den russiske revolusjonen ikke utløste seierrike revolusjoner i Vest-Europa, som et springbrett til "det endelige oppgjøret".

Derfor oppfatter trotskismen det 20. århundrets store og rike revolusjonshistorie som en eneste lang "stalinistisk" perversjon.

Ifølge trotskistene blei det ikke på noe tidspunkt bygd ekte sosialisme i Sovjetunionen eller de øvrige sosialistiske landa. Trotskismen kalte dem som regel "degenererte arbeiderstater", et slags overgangssamfunn som verken var kapitalistiske eller sosialistiske.

Trotskistene er enige om at etter at Trotski var utvist fra Sovjetunionen, utvikla revolusjonen seg til en karikatur, styrt av et pervertert "stalinistisk byråkrati". Denne "analysen" blei deretter gjentatt overfor alle nye sosialistiske samfunn og land.

Det er en kjensgjerning at så snart revolusjonen har seira i et land, får trotskistene det travelt med å baktale den, for ifølge deres logikk er den umulig på alle måter. Med utgangspunkt i den permanente revolusjonen har trotskismen retta harde angrep mot alle forsøk på å bygge sosialismen, og framfor alt mot Sovjetunionen på Stalins tid, angivelig fordi de "utsetter verdensrevolusjonen" og fører den verdensrevolusjonære prosessen på avveier.

Dermed har de også en ferdiglagd forklaring på hvorfor verdensrevolusjonen" som de selv har spådd om, er uteblitt. Det er Stalin og kommunistenes skyld!

Hvis man knuste de "stalinistiske byråkratiene", ville det ifølge trotskistene ha en nødvendig og stimulerende innvirkning på verdensrevolusjonens framgang. Derfor hilste trotskistene kontrarevolusjonen i Sovjetunionen og de andre tidligere sosialistisk landa med begeistring!

Trotskistenes avgjørende problem er at virkeligheten, revolusjonen og den internasjonale arbeiderklassens faktiske erfaringer ikke stemmer overens med deres teoretisering og formler.

Arbeiderklassen har gjennomført den proletariske revolusjonen i en lang rekke land, og dessuten er det gjennomført en lang rekke antikoloniale og antiimperialistiske revolusjoner i dette århundret.

Sosialismen er faktisk blitt bygd med suksess i et enkelt land og senere i en rekke land. Først og fremst i Sovjetunionen, som ifølge Trotskis spådommer ikke hadde noen sjanse til å overleve, ikke engang i noen få år. Før og etter Hitlers overfall på Sovjetunionen forkynte han at landet ville bli knust av den nazistiske krigsmaskinen.

Men sosialismen viste seg i stand til å motstå den fascistiske aggresjonskrigen, den mest brutale krigen som verden noen gang har sett.

...

Lenins teoretiske begrunnelse for muligheten for at revolusjonen kunne seire og sosialismen bygges i et land eller en gruppe av land, var imperialismens ujevne utvikling. Revolusjonenes seier i Russland, og seinere andre steder på kloden, og oppbygginga av disse landa som sosialistiske samfunn, har selvsagt i praksis motbevist trotskistenes teori om sosialismens umulighet. Det gjelder uansett om dette i dag er forhenværende sosialistiske samfunn der kapitalismen er blitt gjenreist. Det skyldes ikke sosialismens umulighet", men at klassekampen fortsetter i de sosialistiske landa i forbindelse med imperialismens og reaksjonens press og undergraving for å bryte ned sosialismen.

At sosialismen konkret blir frustrert og lider nederlag på et visst tidspunkt, sier ingenting om revolusjonens og sosialismens mulighet eller virkelighet i dette landet eller disse landa. Derimot forteller det noe om den skarpe klassekampen mellom sosialismen og kapitalismen på verdensbasis. Det forteller at klassekampen fortsetter også etter revolusjonens seier, og at det fortsatt er mulighet for kontrarevolusjon i en eller annen form, og ikke bare gjennom imperialistisk krig og invasjon. Det var noe for eksempel Lenin og Stalin hele tida understreka med stor tyngde, og de iverksatte nødvendige motforholdsregler mot de kontrarevolusjonære kreftene.

Tilbake til innholdsoversikten.

Sosialisme i ett land

La oss for et øyeblikk gå med på trotskistenes antakelser om at alle forsøk på å bygge sosialismen er utsletta. At det bare eksisterer kapitalisme i verden. At en håndfull imperialistiske stormakter behersker hele verden: Heller ikke i dette tilfellet holder teorien om den permanente revolusjonen.

Revolusjonen er og blir en konkret prosess i konkrete land eller grupper av land, ikke en samtidig reisning over hele kloden.

Det gjelder i dag som det gjaldt før Oktoberrevolusjonen.

Under 1. verdenskrig knytta Trotski selv sine forhåpninger ikke til en proletarisk revolusjon i Russland, men til parolen Europas Forente Stater.

Han skreiv:

"Under disse historiske betingelsene kan de problemene som det europeiske proletariatet er stilt overfor, ikke omfatte forsvaret av et "nasjonalt fedreland", som allerede har overlevd seg selv og som er blitt en direkte brems på det økonomiske framskrittet. Det det gjelder nå, er å skape et nytt, mektigere og mer stabilt fedreland - et republikansk Europas Forente Stater, som et overgangsstadium til Verdens Forente Stater. Mot imperialismens stagnasjon kan proletariatet bare stille opp en sosialistisk organisering av verdensøkonomien som dagens politiske program."

Seinere har etterfølgerne hans gjentatt dette sludderet i mange varianter, innbefatta ideen om et republikansk Europas Forente Stater. Og det er til og med blitt praktisk borgerlig politikk. Lenin svarte at parolen Europas Forente Stater under kapitalismen "enten er umulig eller noe reaksjonært":

"Verdens Forente Stater (og ikke Europas) er den statlige formen for nasjonenes forening eller frihet som vi forbinder med sosialismen - inntil enhver stat, deriblant også den demokratiske staten, er forsvunnet for alltid som følge av en fullstendig seier for kommunismen. Men som selvstendig parole ville parolen Verdens Forente Stater neppe være riktig, fordi den for det første er ensbetydende med sosialismen, og for det andre kunne den føre til en feilaktig oppfatning av at sosialismens seier i et enkelt land var umulig, og til en feilaktig oppfatning når det gjelder et slikt lands forhold til de øvrige. Ujevnheten i den økonomiske og politiske utviklinga er en absolutt lov for kapitalismen. Av dette følger det at sosialismens seier til å begynne med er mulig i noen eller til og med bare i et enkelt kapitalistisk land." (Lenin: Om parolen Europas Forente Stater, aug. 1915.

Tilbake til innholdsoversikten.

Et revolusjonært alternativ?

Den trotskistiske teorien om den permanente revolusjonen omfatter en lang rekke aspekter i tillegg til den feilaktige forestillingen om den verdensrevolusjonære prosessen, og avvisinga av muligheten for sosialismens seier i et enkelt land eller en gruppe av land. Også disse andre sidene av den trotskistiske ideologien står i grunnleggende motsetning til marxismen og den leninistiske teorien om revolusjonen.

Ideologien tar sitt utgangspunkt i den manglende troen på revolusjonens seier i et enkelt land eller en gruppe av land, og i mistillit til arbeiderklassens evne når det gjelder å samle forbundsfeller rundt seg i revolusjonen, både i de enkelte landa og på verdensbasis.

Den fornekter en etappevis utvikling av konkrete revolusjoner og av den revolusjonære verdensprosessens forskjellige elementer. Den fornekter nødvendigheten av en revolusjonær strategi og taktikk som tar utgangspunkt i det enkelte landets utviklingstrinn til enhver tid, og i de objektive revolusjonære oppgavene som det står overfor.

Den undervurderer derfor betydninga av de allmenne demokratiske oppgavene, betydninga av det nasjonale, antiimperialistiske og demokratiske aspektet i den revolusjonære utviklinga på verdensbasis. Den erstatter ei komplisert utforming av strategi og taktikk basert på nasjonale og internasjonale styrkeforhold, deriblant opprettelsen av bredest mulig klasse- og folkeallianser og et bredt, konkret politisk program for den revolusjonære bevegelsen i et bestemt land - med skjematiske revolusjonsformler" som ifølge trotskistene er brukbare overalt.

....

Det grunnleggende programdokumentet som uttrykker trotskismens oppfatning av den revolusjonære bevegelsens strategi og taktikk, er fremdeles Trotskis overgangsprogram" fra 1938.

Kjernen i høyreopportunismen er å skille dagskampen fra strategien for sosialismen, fra revolusjonen og den sosialistiske målsettinga. De sosialdemokratiske partiene av alle nyanser gjør dagskampen til alt og sosialismen til ingenting. "Venstre"opportunismen legger derimot hovedvekta på perspektivet, målet, og fornekter betydninga av dagskampen og dagskrava (i aller bredeste og mest omfattende forstand) som det eneste som kan forberede massene og utvikle massekampen til det nivået som er nødvendig for å styrte kapitalismen i en revolusjonær situasjon og erstatte borgerskapets stat med arbeiderklassens nye statsmakt.

Trotskismen tror den har funnet en lettvint vei utenom disse spørsmåla: I stedet for å stille opp en rekke dagskrav som hver for seg kan oppfylles under kapitalismen, og som derfor kan mobilisere og organisere brede kampbevegelser, stiller det trotskistiske "overgangsprogrammet" opp en serie krav. Om disse krava heter det at "ingen av overgangskrava kan virkeliggjøres fullt ut så lenge det borgerlige regimet fortsatt består". Dermed kan "bruddet med kapitalismen" ligge som en konkret politisk mulighet i enhver streik under kapitalismen, enhver streik kan utvikles til en "generalstreik" som fører til "en kamp om makta", til opprettelsen av en såkalt "dobbeltmaktsituasjon" - i trotskistisk, ikke i leninistisk forstand - med arbeiderråd og streikekomiteer. De trotskistiske organisasjonene lirer av seg hele denne formelsamlinga ved stort sett hver eneste arbeidskamp av bare noenlunde stor betydning.

Disse "radikale" krava og metodene, som blant mange andre feil også har den at de hele tida overvurderer radikaliseringa av arbeiderklassen, virker i praksis motsatt av hensikten: De pseudorevolusjonære ideene er ei nederlagslinje som i siste omgang gir de sosialdemokratiske reformistene fritt spillerom. Samtidig setter man til side betydninga av det revolusjonære (kommunistiske) partiets uunnværlige ledende rolle både i dagskampen under kapitalismen og i en revolusjonær situasjon.

Denne grunnleggende subjektive vurderinga av klassebevegelsene og klassekreftene får som konsekvens at den tålmodige organiseringa av massekampen og massebevegelsen blir avvist, og gjør at trotskistene hele tida blir et haleheng til den spontane kampen. Trotskistene er alltid enten helt nede i kjelleren eller høyt oppe i en tilstand av "revolusjonær" oppstemthet, hjelpeløst ført avsted på vekslende flo og ebbe i klassekampen.

Den alvorligste feilen ved det trotskistiske "overgangsprogrammet" er det borgerlige og reformistiske synet på statsmakta. I virkeligheten reiser det slett ikke spørsmålet om den borgerlige statens klassekarakter og nødvendigheten av at den borgerlige staten blir styrta gjennom revolusjon. Trotskistenes statsoppfatning er en parallell til den sosialdemokratiske: Den borgerlige staten kan brukes til å fremme sosialismen, slik at stadig flere sosialistiske elementer kan innarbeides gradvis og friksjonsfritt i den, for eksempel gjennom nasjonalisering. Når trotskismen tilføyer visse ideer om at det kan skapes ei "dobbeltmakt", fabrikkråd og sovjeter, også under normale kapitalistiske betingelser og ikke i en konkret unntakssituasjon med en sterk revolusjonær bølge, er det bare "venstreradikal" pynt på den gamle sosialdemokratiske bløtkaka.

Tilbake til innholdsoversikten.

Mellom sosialdemokratisme og kommunisme

Trotskismen oppsto som en sentristisk, forsonende strømning mellom sosialdemokratismen og Lenins bolsjevisme, som ei spesiell "venstreretning" med røtter i den sosialdemokratiske opportunismen. Denne historiske opprinnelsen gjør trotskismen spesielt velegna til å manøvrere mellom de to grunnleggende linjene i arbeiderbevegelsen: den sosialdemokratiske reformismen og den revolusjonære klassekamplinja, den kommunistiske linja, som har samla klassebevisste arbeidere i spissen for hele arbeiderklassen og brede folkelige krefter i alle kampene i dette store revolusjonære århundret.

Innenfor dette feltet har trotskismen som internasjonal strømning bevegd seg i de forskjellige historiske periodene - fra før Oktoberrevolusjonen, i perioden som opposisjon i SUKP, i 30-åra og under 2. verdenskrig i form av ei eksilstrømning som søkte internasjonalt fotfeste, og i de forskjellige periodene i etterkrigstida.

I de forskjellige periodene har trotskistene med forskjellige taktikker prøvd å stille opp en slags "tredje vei" mellom den reformistiske, sosialdemokratiske linja, som går inn for å bevare kapitalismen til evig tid, og den kommunistiske linja for å gjøre revolusjon, ødelegge den kapitalistiske staten og bygge opp et nytt, sosialistisk samfunn.

I sin nekrolog over Ernest Mandel roser IS ham nettopp for at han i hele etterkrigstida har understreka nødvendigheten av å bygge opp et revolusjonært alternativ både til de sosialdemokratiske og de "stalinistiske (les: kommunistiske) partiene".

Når trotskismen har fått større rom for politisk manøvrering i etterkrigstida, og særlig siden 60-åra, har det sammenheng med en rekke forhold:

Den sosialdemokratiske reformismens forræderi mot arbeiderklassen og sosialismen er blitt stadig tydeligere og har ført sosialdemokratismen inn i en strategisk krise. Dens åpenlyse rolle som hovedstøtte for det kapitalistiske samfunnet, som det regjeringspartiet borgerskapet ofte foretrekker, fører naturligvis til desillusjonering i partiets sosiale basis, blant medlemmer og velgere i arbeiderklassen. Dette er hovedårsaken til den strategiske krisen i blant annet de vesteuropeiske sosialdemokratiske partiene, en krise som gjennom mange tiår har undergravd deres posisjoner og ført til omfattende frafall av medlemmer og støttespillere.

Det er ikke minst til denne stadig fornya strømmen mot venstre, bruddet med sosialdemokratismen og reformismen, at trotskismen henvender seg. Det såkalte "revolusjonære alternativet" skal forhindre at strømmen går over til klart revolusjonære, kommunistiske standpunkter.

....

I virkelighetens verden fins det bare to grunnleggende retninger som er mulige for arbeiderbevegelsen: den borgerlige retninga, reformismen og opportunismen, eller den proletariske, marxismen-leninismen. Enten klassesamarbeidets vei til å eviggjøre kapitalismen, eller den vitenskapelige sosialismens vei til å skape det nye, sosialistiske samfunnet.

....

Tilbake til innholdsoversikten.

Trotskismens snyltervesen

Trotskismens ideologi og politiske operasjonsfelt, dens historiske rolle og utvikling, er grunnlaget for et av de iøynefallende trekkene ved bevegelsen og alle dens organisasjoner: rollen som snylter på de politiske hovedstrømningene i arbeiderbevegelsen og på massekampen.

Trotskismen skjeler samtidig til høyre og venstre. De trotskistiske organisasjonene benevner sjelden seg selv som trotskistiske, men foretrekker andre uttrykk: "revolusjonære marxister", "revolusjonære sosialister" eller til og med "demokratiske sosialister" når de skjeler til sosialdemokratene, mens de kan framstille seg som "leninister" og "bolsjeviker" når de skjeler i retning av kommunistene.

I den tidligere omtalte resolusjonen fra Den 4. internasjonalens 10. verdenskongress, som satte bygging av "revolusjonære partier" på dagsordenen, blir disse partiene kalt "revolusjonære" og "revolusjonært-marxistiske". De skal bygges opp på basis av framveksten av "en ny avantgarde av massekarakter", som det heter.

...

Kaoset av betegnelser for den samme tingen - trotskismens organisasjon og ideologi - bidrar selvsagt til å gjøre det vanskelig å identifisere denne strømninga, som uten hemninger benytter seg av andre politiske strømningers definisjoner.

Trotskistene betrakter arbeiderklassens konkrete kamper og bevegelser både som en mulighet til å utbre de trotskistiske skjemaene og formlene, og som operasjonsfelt for rekruttering til de trotskistiske organisasjonene. Det er den trotskistiske ideologien og organisasjonstenkninga som gjør at de ikke rett og slett kan støtte slike kamper for å utvikle dem maksimalt, men alltid innfører uvedkommende formål og hensikter i kampen, og det ender alltid med en oppfordring til å organisere seg hos trotskistene.

Tilbake til innholdsoversikten.

Et rasende hat til kommunismen

Det mest framtredende trekket ved trotskismen som internasjonal strømning, et trekk som kjennetegner alle trotskistiske grupperinger, er et ustyrlig hat til de kommunistiske partiene, som bygger på marxismen-leninismens grunn, og til alle de vellykka revolusjonene og forsøkene på å bygge sosialismen som har funnet sted i dette århundret.

Trotskismens historie er først og fremst en konstant kamp mot kommunismen og marxismen-leninismen, under slagordet "kamp mot stalinismen". I dag bidrar trotskismen aktivt og i omfattende utstrekning til å revidere arbeiderklassens og sosialismens historie, en prosess som også borgerlige historikere er i full gang med. Målet er å omskrive og omtolke de revolusjonære kamperfaringene i antirevolusjonær retning.

Trotskismens kamp mot Sovjetunionen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen i Stalin-tida er godt kjent.

I Gorbatsjov-perioden, da den endelige overgangen til et kapitalistisk system etter vestlig modell blei forberedt i Sovjetunionen, blei 30-åras prosesser mot trotskister og andre som blei fordømt som kontrarevolusjonære, stempla som "skueprosesser" og dommene "annullert". Vestlige trotskister som Isaac Deutscher blei nettopp på den tida da privatiseringa av samfunnseiendommen skjøt fart, innkalt som sovjetekspert og rådgiver for regjeringa i spørsmål som gjaldt rehabilitering av "uskyldige ofre for Stalins terror".

De var blitt anklagd for å undergrave sosialismen og prøve å gjenopprette kapitalismen. Det er selvsagt ikke tilfeldig, men historisk sett helt logisk at krefter som Gorbatsjov og Jeltsin, som reint faktisk gjennomførte den endelige gjenopprettelsen av kapitalismen og oppløsninga av Sovjetunionen, frikjente sine forgjengere som blei bremsa i den kontrarevolusjonære virksomheten.

Det kapitalistiske Russlands utstedelse av attester for uskyld og utdeling av æresbevisninger til kontrarevolusjonens pionerer, kan imidlertid ikke forandre på den historiske sannheten om disse kreftene, som blei bekjempa under sosialismen og hylla under kapitalismen.

Vi må konstatere at foreløpig siste akt av sosialismen i Sovjetunionen og Øst-Europa også foregikk under kyndig trotskistisk bistand.

Tilbake til innholdsoversikten.

I kontrarevolusjonens tjeneste

I dag prøver den internasjonale trotskismen med stor iver å omskrive det 20. århundrets revolusjonshistorie i trotskistisk ånd. Det skjer dels som en fortsettelse av tre kvart århundres kamp mot den internasjonale kommunistiske bevegelsen, og dels som ledd i forsøket på å erstatte leninismen som teori og politisk praksis med trotskismen.

Den trotskistiske historieskrivinga er kjennetegna ved en uttalt fiendtlighet og superkritisk holdning til de faktiske revolusjonene som har funnet sted, ved sitt forsøk på å skjule eller hvitvaske den trotskistiske bevegelsens virkelige standpunkter og rolle som aktivt handlende deltaker i disse prosessene, og ved sitt forsøk på å tilsløre at den faller sammen med den borgerlige revisjonen av historia.

Det ville føre altfor langt å gjennomgå hele århundrets revolusjonshistorie og trotskistenes rolle i den. På alle avgjørende punkter har den internasjonale trotskismen hatt ei linje som ville ha ført til nederlag hvis den var blitt omsatt til massepolitikk. Den ville ikke bare, slik det nå har vært, blitt bare" en mer eller mindre begrensa hindring for revolusjonen, en kilde til forvirring og splittelse av de revolusjonære kreftene.

La oss ta trotskismens holdning til kampen mot fascismen som eksempel:

Trotskismen var imot støtte til demokratiske land som blei angrepet av fascismen. Da Sovjetunionen senere blei overfalt av Hitler-Tyskland, og 2. verdenskrig dermed forandra karakter, erklærte trotskistene at krigen fortsatt var en krig mellom imperialistmaktene, og gikk imot alliansen mellom Sovjetunionen, USA og Storbritannia, som hadde ei vesentlig betydning for Hitlers og fascismens nederlag.

I etterkrigstida har trotskismens fornektelse av muligheten for revolusjon og sosialisme i ett eller flere land, avvisinga av antifascistiske folkefronter og av de nasjonale og demokratiske elementene i den antiimperialistiske kampen, ført trotskistene i direkte konfrontasjon med nasjonale frigjøringsbevegelser som har vært leda av kommunistiske partier. Både i den kinesiske revolusjonen, i Vietnam, Korea og mange andre steder vendte de trotskistiske gruppene og den 4. internasjonalen seg mot de strategiene og linjene som førte til seier for disse revolusjonene.

...

Den trotskistiske litteraturen renner over av et uutslokkelig hat til de kommunistiske partiene og ikke minst til ledelsen i dem. Den er en kloakk av skjellsord og aggressive angrep på alle "stalinistene" som sto i spissen for dette århundrets største og viktigste folkelige kamper og revolusjoner: Stalin og ledelsen av SUKP, Georgi Dimitrov, Mao Zedong, Ho Chi-Minh, Kim Il Sung, Enver Hoxha, Fidel Castro og mange flere har vært og er fortsatt mål for den rasende trotskistiske hetspropagandaen. Av og til prøver man å kamuflere hetsen som "kritikk av persondyrking", men i sitt innhold retter den seg mot de konkrete revolusjonene, bygginga av sosialismen og den ledende krafta i den, de kommunistiske partiene.

Til gjengjeld forsvarte trotskistene Tito og Titos Jugoslavia ved bruddet med den daværende sosialistiske leiren og den internasjonale kommunistiske bevegelsen. De har alltid lett etter sprekker og splittelser blant kommunistene, for å utnytte dem til sine egne formål. De mottok med begeistring Khrustsjovs såkalte "hemmelige rapport" om Stalin og "oppgjøret med stalinismen", som innleda den moderne revisjonismens kontrarevolusjonære prosess, som etter hvert førte til sosialismens fall og Sovjetunionens oppløsning. De så dette som en historisk bekreftelse av sin egen kamp mot det daværende sosialistiske Sovjetunionen og den internasjonale kommunistiske bevegelsen.

Selv den endelige kapitalistiske kontrarevolusjonen i Øst-Europa og Sovjetunionens oppløsning blir tatt til inntekt for riktigheten av trotskismens teori om den permanente revolusjonen og umuligheten av sosialisme i ett land. Dermed bidrar trotskismen til å skjule det virkelige historiske forløpet av den internasjonale klassekampen og klassekampen under sosialismen, og opptrer i så måte parallelt med den borgerlige historieskrivinga. Den ser nemlig hele sovjetperioden som en eneste, statisk periode, uten sin egen indre dynamikk og utviklingsforløp, som en uheldig parentes i verdenshistoria som i grunnen "strider mot historias utviklingsgang".

De ekte kommunistiske partiene blir systematisk bakvaska som udemokratiske, "stalinistiske" kommandosentraler, som ledelsens diktatur over medlemmene, bygd på kadaverdisiplin. Det er det leninistiske organisasjonsprinsippet, den demokratiske sentralismen, som særlig står for hogg. Det er dette prinsippet som gjør det mulig for partiene å opptre enhetlig og som ei samla kraft i klassekampen og revolusjonen, som er forutsetninga for deres handlekraft og gjør dem til den revolusjonære handlingens partier. ...

Tilbake til innholdsoversikten.

Trotskismens rolle i Øst-Europa

De trotskistiske organisasjonene spilte en spesielt aktiv rolle i sluttspillet rundt sosialismens fall i Sovjetunionen og Øst-Europa. Kontrarevolusjonære bevegelser som Solidaritet i Polen og Charta 77 i Tsjekkoslovakia blei av trotskistene hylla som "ekte revolusjonære bevegelser". Trotskistene forente sin energi med imperialismen og hele den vestlige reaksjonen når det gjaldt å støtte disse "folkelige bevegelsenes" seier - det vil si sikring av imperialismen og de internasjonale monopolenes nøkkelposisjoner i disse landas økonomi i kapitalistiske systemer av vestlig type.

Tidligere var både Titos brudd med den internasjonale kommunismen i 1948, de kontrarevolusjonære begivenhetene i Polen og Ungarn i 1956 og Dubceks såkalte Praha-vår i 1968, hans "sosialisme med et menneskelig ansikt", blitt hilst av trotskistene som ekte revolusjonære bevegelser retta mot det stalinistiske byråkratiet.

...

Marxist-leninistene har om og om igjen understreka at faren for kapitalistisk gjenreising også eksisterer i de landa der revolusjonen har seira og sosialismen blir oppbygd, og at klassekampen fortsetter under sosialismen, med støtte fra verdensimperialismen og reaksjonen. En fredelig kontrarevolusjon er ikke bare en teoretisk og politisk mulighet.

Etter Hitler-Tysklands nederlag, da sosialismen forgjeves var forsøkt knust med våpenmakt, og utviklinga av atomvåpen, som ville gjøre en krig mot sosialismen til et eventyr med enorm risiko også for imperialismen, blei den fredelige kontrarevolusjonens strategi, strategien for sosialismens degenerasjon innenfra, selve kjernen i imperialismens kamp mot sosialismen.

Våpenkappløpet og atomutpressinga var også metoder som ved et vedvarende press skulle bidra til å frambringe degenerasjon av de kommunistiske partiene og de sosialistiske statene, og samtidig øke og skjerpe alle motsetningene, utnytte alle feilgrep, mangler og problemer i disse landa for å puste til misnøye og uro.

Det er innlysende at Mandel og hans 4. internasjonale, disse selvutnevnte ekspertene på revolusjon og sosialisme, tok fullstendig og grunnleggende feil når de forkynte at "den politiske revolusjonen" som de hylla, ikke var noen trussel mot sosialismens resultater, og ville utelukke enhver mulighet for å vende tilbake til kapitalismen. Trotskistenes virksomhet og falske forsikringer var en aktiv del av kontrarevolusjonen i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa.

Mandel hilste med begeistring murens fall og "de folkelige massebevegelsene" som blei brukt som redskaper for den åpne kontrarevolusjonen.

...

Trotskismen er ei internasjonal politisk strømning som fungerer som opportunismens, sosialdemokratismens fremste spydspiss i arbeiderbevegelsen og den revolusjonære bevegelsen, med den spesielle historiske oppgava å angripe de kommunistiske partiene og marxismen-leninismen.

Den er selvfølgelig ikke identisk med den tradisjonelle sosialdemokratismen, men går hånd i hånd med den. Den supplerer sosialdemokratismens angrep på kommunismen fra høyre med angrep fra "venstre". Den snakker om permanent revolusjon, om "proletariatets diktatur", om nødvendigheten av et bolsjevikisk parti osv., men arbeider i praksis for å bryte ned de bolsjevikiske partiene, sosialismen og proletariatets diktatur, og for å spre maksimal forvirring i de revolusjonæres rekker.

Som internasjonal politisk strømning tilbyr den sitt "program for verdensrevolusjonen" til arbeiderklassen, ungdommen og de intellektuelle. Det har vist seg at trotskismen til en viss grad og i ei viss tid kan dupere unge mennesker uten solid revolusjonær erfaring, og småborgerlige intellektuelle som blir tiltalt av frasemakeriet, avvisinga av arbeiderklassens kampdisiplin og den småborgerlige blandinga av radikale "visjoner" og reformistisk praksis - slik det blir gjenspeilt i trotskismens teori og program.

Alle kjensgjerninger viser at trotskismen ikke er "revolusjonær marxisme", ikke "bolsjevisme", men småborgerlig antikommunisme.

Tilbake til innholdsoversikten.

Fra en kronikkserie i Dagbladet Arbejderen august-september 1995. Oversatt og noe forkortet av red.

Klaus Riis er formann i Danmarks Kommunistiske Parti - Marxister-Leninister
Etterord 2001: Etter splittelsen i DKP/ML i 1997, er Klaus Riis ledende medlem av Arbejderpartiet Kommunisterne (APK), som ble stiftet i april 2000.

Index Kommunistisk Forum