Ny kommunistisk offensiv?

Av Arnljot Ask, internasjonal sekretær i Arbeidernes Kommunistparti (AKP)

Borgerskapets kjekke påstander ved starten av tiåret om at nå var sosialismens og kommunismens besøkelsestid over og grunnen beredt for en evigvarende, fredfull og blomstrende kapitalisme med almenn, folkelig oppslutning, møtte fort veggen. Raskere enn borgere med innsikt i historisk materialisme hadde fryktet og revolusjonære optimister vel hadde drømt om. De siste åra har vært en demonstrasjon på at det nye vokser fram i ly av det gamle, at en tendens dekkes av en annen.

Visselig var USAs seier i supermaktsrivaliseringa med sosialimperialismen en umiddelbar triumf for imperialismen. Sjøl om det var en imperialistmakt som falt, førte det som kjent med seg et oppsving i antikommunisme og vanskelige materielle kår for frigjøringsbevegelser og land som prøvde seg på en annen utviklingsmodell enn den som er diktert av Verdensbanken og Pengefondet. Tiltross for at nye imperialistmakter var på full fart opp som brysomme konkurenter til USA på det økonomiske området, fikk Pax Americana en Indian Summer i kraft av sitt militære og politisk-kulturelle hegemoni, og ved at det jo ennå var etterkrigstidas USA-dikterte institusjonsbyggverk som &laqno;regulerte» verdensimperialismen. Golfkrigens militære maktbruk og oppblomstringen av kravet om humanitære intervensjoner demonstrerte den hvite manns &laqno;rett til å ordne opp» og den tredje verdens midlertidige tap av muligheter til å utnytte motsigelsene i imperialistenes rekker.

Men de samme underliggende kreftene som skapte grunnlaget for disse &laqno;begivenhetene», hadde også andre utslag. Den teknologiske utviklinga har gitt kapitalismen en kraft den verken til fulle kan utnytte eller kontrollere. Følgene viser seg i et tempo som er ei brytningstid verdig. Gårsdagens seierherrer får ikke hvile lenge på sine laurbær. Sjøl de fremmadstormende europeiske borgerskapenes vyer om et harmonisk, superimperialistisk Europa, tegnet i detalj rundt midten på åttitallet og ment å skulle realiseres i løpet av et drøyt tiår, er allerede i ferd med å kvestes i denne malstrømmen. Når Kohl og hans gjeng sverger på at &laqno;ØMU skal ikke utsettes», er det i sann forvissning om at tiden er i ferd med å løpe fra dem. (Tidevannskiftet er forøvrig for lengst passert).

&laqno;Det nye Asia» vil også vise seg å være et blendverk med kortvarig glans over kapitalismen, som allerede det kommende tiåret vil snu seg mot sin &laqno;herre» med en sviende kraft.

Det er mot en slik bakgrunn, malt i grove trekk, at vi må vurdere konjunkturene for en ny kommunistisk offensiv. Hvordan skal kommunister og andre revolusjonære utnytte disse objektive forholda til å rive ned tiltrua til markedskreftene og samle folk i en antikapitalistisk kamp med fornya vyer om sosialisme og kommunisme?

Den tilsynelatende &laqno;renessansen» vi idag ser i det tidligere &laqno;Sovjet-området», hvor &laqno;gammelkommunister» i ulike gevanter har gjenvunnet makta i alle land i Øst-Europa unntatt Tsjekkia og Albania (og Albania står vel snart for tur?), har lite med den neste bølgen av sosialistiske revolusjoner å gjøre. Unntatt som vartegn; et uttrykk for at flertallet ikke ser noen framtid i det utilslørte klassesamfunnet som den upolerte kapitalismen framviser i disse landa. Og for at det ikke er sant at forestillingen om sosialisme og kommunisme er fullstendig kompromitterert blant vanlige folk der. -Ideene er gode, sjøl om makthaverne etterhvert gikk bort fra de, viser seg å være et utbredt omkvede.

De sosialdemokratiske variantene som den gamle nomenklaturen i disse landa, inkludert de fleste republikkene i den gamle Sovjetunionen, vender seg mot og får massestøtte for, vil også vise seg å få en kortvarig hyrdestund. Sosialdemokratiet har ikke noe å gi folkene her, slik det hadde i landene i Vesten, som kunne sko seg på utbyttinga av koloniene/den 3.verden. De fleste av landa i dette området vil nettopp sjøl være i et slags 3.verden-forhold til de imperialistiske sentraene i Vest.

Revolusjonære og kommunistiske bevegelser kan ikke vende tilbake til fortida, verken i Øst eller i Vest, i Sør eller Nord. Det betyr imidlertid ikke å fornekte bånda til historia og verdien av pionerarbeidet. Bevegelser som avsverger seg de kommunistiske tradisjonene vil være døgnfluer og dårlige redskap for revolusjonære forandringer. Men det er hvordan vi utformer strategien og taktikken for den konkrete historiske perioden vi nå er i, og, ikke minst, hvordan vi i praksis går inn i dagens klassekamp, som bestemmer tempoet på et nytt kommunistisk oppsving.

Målet med denne artikkelen er å komme med noen innspill til hva dette betyr for revolusjonære og kommunister i Norge. Hvilke kampsaker vil stå sentralt utifra et revolusjonært perspektiv? Hva slags kommunistisk organisering trenger vi, og hva slags enhetsfrontsbygging bør vi prioritere? Innenfor rammen til en artikkel som denne, må jeg velge å markere noen enkeltsaker uten noen grundigere argumentasjon.

Kampsaker:

Det er naturlig å ta tak i en sak som har prega norsk politikk den siste tida, og som vil være et hett tema også framover; EU-kampen. Folk og organisasjoner som kaller seg revolusjonære har hatt ulike syn på hva denne kampen har å bety for revolusjonen og sosialismen. Vannskillet her er synet på det nasjonale spørsmålet i vår tid. Jeg vil hevde at en strategi som nedtoner den nasjonale kampen, hevder at nasjonalstatens tid er forbi og at hovedsida ved nasjonal kamp i dag er borgerlig sjåvinisme, er pro-imperialistisk og følgelig i skarp motsetning til en revolusjonær, kommunistisk strategi. Den vil sabotere en slagkraftig internasjonalisme; være en sekterisk linje for bygging av den antiimperialistiske fronten i de enkelte land og antikapitalistisk kamp over landegrensene i f.eks. Europa. Den vil også komme til å stå i veien for aktivt solidaritetsarbeid med frigjøringsbevegelser i den tredje verden (jfr. stemplinga av PKKs linje for den kurdiske frigjøringskampen som nasjonalistisk - og da i negativ forstand - fra venstrepartier i Tyrkia og også ellers i verden). Også for utviklinga av samarbeid mellom kommunistiske og revolusjonære partier og organisasjoner internasjonalt vil en slik strategi være til skade. En riktig linje på dette spørsmålet, derimot, vil legge grunnen for framgang for den antikapitalistiske kampen i Norge og oppslutninga om sosialisme og kommunisme.

Kvinnekampen vil være et annet &laqno;vannskille» for den revolusjonære kampen i tida framover.

Ikke bare ut i fra de objektive forholda idag, men også fordi den første bølga med sosialisme ikke kunne bidra med så mye ballast her (og det henger fortsatt mye føydalisme og mannssjåvinisme igjen i praksisen også i dagens kommunistiske bevegelse). Kvinnespørsmålet er ikke bare viktig for arbeiderklassens kamp, men også på andre områder hvor det er kamp mot undertrykking. Det vil derfor ha stor betydning for enhetsfrontbygginga og, ikke minst, når det gjelder utviklinga av de revolusjonære og kommunistiske organisasjoner sjøl. Strid og uenigheter i forhold til strategien med gjenoppbygging av den kommunistiske bevegelsen knytta til dette spørsmålet dreier seg både om prioritering av oppgaver, arbeidsformer og organisasjonskultur i brei forstand.

Organisering:

Mitt utgangspunkt er at den sosialistiske revolusjonen i Norge vil kreve ett dominerende kommunistparti og en brei revolusjonær enhetsfront av et mylder av organisasjoner og grupper som opptrer både enkeltvis og i ulike mer varige og tidsbegrensa allianser.

Når jeg jobber for ett kommunistparti, er det utifra behovet for størst mulig enhet om strategi og taktikk. Historia viser at borgerskapets beste våpen er splitt og hersk, enten det gjelder den daglige klassekampen eller i en revolusjonær situasjon.

Men enheten i den kommunistiske bevegelsen kan bare skapes gjennom kamp med enhet som mål. Dvs. det må både være et objektivt grunnlag for enhet og en vilje til å teste egne standpunkter i forhold til virkeligheten, uavhengig av egen prestisje. Det vil til sjuende og sist være praksisen som avgjør om en trekker sammen. Innad i kommunistpartiet mener jeg det må være en felles demokratisk sentralisme, ikke gruppesjåvinisme slik 4. Internasjonale-trotskister vil ha det.

Overført på den konkrete situasjonen i Norge anno 1996 - er det ønskelig med, og grunnlag for, en samling av de organisasjoner og kretser som kaller seg kommunistiske?

Det avgjørende vil være tilstrekkelig enhet om det politiske grunnlaget både for hva en skal slåss for og hvordan en skal være organisert. Fra et AKP-ståsted mener jeg det synet IS og AMG har på det nasjonale spørsmålet og organisasjonsspørsmålet gjør det umulig å enes om et felles partiprosjekt med disse organisasjonene (det fins også andre grunnleggende uenigheter som sperrer). Det er imidlertid grunnlag for, og nyttig med, aksjonsenhet om diverse klassekampsaker.

Den samme konklusjonen trekker jeg idag når det gjelder NKP. Dagens NKP er i for stor grad, både i teori og praksis, knytta til sosialimperialismens overgrep mot folk og nasjoner (jfr. Tsjekkoslovakia, Afghanistan). Det har også i stor grad radert dem ut av den norske politiske hverdagen.

Når det gjelder framtida, vil det avgjørende være hvordan organisasjonen og enkeltmedlemmer der stiller seg til de sentrale klassekampsakene framover. I prinsippet burde f.eks. ikke det nasjonale spørsmålet idag volde bry? Det vil uansett være nyttig med debatt og utveksling av erfaringer og aksjonsenhet der det er grunnlag for det.

RV er ikke et kommunistisk parti. Men enkelte grupper ser på det som et slikt parti, eller kimen til det, utifra ulike ståsted. Jeg tror det vil tjene den revolusjonære bevegelsen i Norge at RV i nærmeste framtid beholder sin karakter av samlingssted også for ikke-kommunister.

Enten en ønsker det eller ei, er RV først og fremst et aksjonsfellesskap som springer ut fra den parlamentariske arenaen. Om det fortsatt vil ha sin eksistensberettigelse og spille en annen rolle den dagen det politiske landskapet i Norge krever en annen valgtaktikk fra revolusjonære, vil tida vise. Uansett er det slik at hovedtyngda av de som idag, og i nærmeste framtid, er involvert i utviklinga av den kommunistiske bevegelsen i Norge har et fellesforum i RV. En betingelse for at RV, som organisasjon, skal spille en positiv rolle også på dette området, er at organisasjonen kvitter seg med noen programposter som er klart anti-kommunistiske.

Til slutt vil jeg understreke at fornyinga av den kommunistiske bevegelsen i Norge ikke i første rekke dreier seg om &laqno;omorganiseringer/samlinger» av de organisasjonene som er nevnt. Det sier seg sjøl at jeg mener at AKP vil spille en viktig rolle i prosessen. Men forøvrig er målestokken både for AKP og andre organisasjoner at de bidrar med sitt gjennom å ta riktige standpunkt og initiativer i klassekampen som fører til at nye folk også dras med og skoleres. Dette er også målestokken for at Rød Ungdom og det nye Rød Front-miljøet blant studenter skal bli sentrale redskaper for den nye kommunistiske offensiven i vårt land.

Arnljot Ask, 5.2.96

Innholdsoversikt Kommunistisk Forum