«Vi ville bygge et robust fundament for den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsens enhet. Tjue år i ettertid ser vi klart hvor betydningsfullt dette skrittet var.»
For 20 år siden, i slutten av juli 1994, satt jeg på et fly på vei til Quito, Ecuador.
På den tida var verdenssituasjon vanskelig. De tidligere sosialistiske landa hadde kollapset. I Tyskland eksisterte ikke Berlinmuren lenger. I alle de tidligere sosialistiske landa ble utilslørt kapitalisme gjeninnført. Den internasjonale arbeiderbevegelsen lå nede i en djup bølgedal. Kapitalismen så ut til å ha seira. I 1992 proklamerte den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama «slutten på historia» og erklærte at den nyliberale, «demokratiske» borgerlige staten var samfunnsutviklinga sitt endepunkt. Kapitalismens og imperialismens apologeter (fortalere) kjørte på med propaganda i stor stil om at vi var gått inn i en tidsalder med fred og velstand for alle.
Og sjøl om de marxist-leninistiske partiene bestandig hadde kritisert den revisjonistiske degenerasjonen og hadde hatt et riktig standpunkt, gjennomgikk også noen av dem ei djup krise. Borgerskapet forsøkte å ødelegge enhver progressiv eller revolusjonær holdning. Presset overfor arbeiderklassen, folkene, de revolusjonære og de marxist-leninistiske partiene var formidabelt.
Men som marxist-leninister skjønte vi at dette bare ville vare i en begrenset periode. Vi visste at det kapitalistiske systemets «triumf» ikke ville vare lenge. Motsigelsene innenfor systemet ville igjen føre til alvorlige økonomiske kriser, til sosiale nedskjæringer, oppsigelser, voksende konkurranse og økt spenning mellom de imperialistiske statene. Vi var overbevist om at det var nødvendig å styrke enheten blant alle revolusjonære, marxist-leninistiske krefter og å gi verdens arbeidere og folk et perspektiv for hvordan overvinne det kapitalistiske systemet.
På bakgrunn av dette gjorde noen søsterpartier en stor innsats for å forberede et møte mellom Marxist-leninistiske partier fra hele verden. Delegater fra Amerika, Europa, Afrika og Asia kom for å diskutere hvordan vi kunne gi et kraftig motsvar til borgerskapets angrep og hvordan vi kunne utvikle et tett samarbeid partiene imellom.
Under flyturen tenkte jeg på alle disse problemene og våre oppgaver mens jeg så gjennom sakpapirene, leste og forberedte meg til det forestående møtet. Dessuten prøvde jeg å forbedre spansken min, fordi jeg i de foregående ukene hadde hatt liten tid til å forberede reisa.
Da flyet hadde landet og jeg steg ut, ble jeg hjertelig ønsket velkommen av noen kamerater fra det ecuadorianske partiet. To eller tre dager etter at vi hadde møtt delegasjonene fra andre land og kameratene fra Ecuador hadde gitt oss noen inntrykk av landet og dets rikdommer som blir plyndret av USA og andre imperialistiske land, samlet alle delegasjonene seg til et stort internasjonalt møte.
Det var ikke så lett med alle de forskjellige språkene. Men vi hadde alle den samme faste overbevisninga, den samme analysen av den internasjonale situasjonen og samme mål: Vi ville bygge et robust fundament for den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsens enhet. Vi ville gi arbeiderklassen og folkene i alle land et klart perspektiv for deres progressive lengsler og kampen de førte for frigjøring og sosialisme. Vi ville gjøre det klart at sosialismen ikke er en fortidslevning, men framtida for menneskeheten. Vi støtte på noen hindringer underveis i denne prosessen, men vi var alle inspirert av det store målet og av revolusjonær glød. Og slik overvant vi hindringene.
Til slutt ble Quito-erklæringa vedtatt. Samtidig ble Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) grunnlagt.
I dag, tjue år i ettertid, ser vi klart hvor betydningsfullt dette skrittet var. I alle disse åra har Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner oppmuntret broderpartiene og –organisasjonene i kampen de fører mot kapitalismen og imperialismen. Konferansen organiserte felles aksjoner, for eksempel mot de imperialistiske krigene i Afghanistan, Libya, Syria osv. Den organiserte solidaritetshandlinger med fengsla kamerater, mot undertrykking osv. Og den ga de marxist-leninistiske partiene og organisasjonene et stabilt internasjonalt rammeverk.
Dessuten ser vi tjue år seinere at kapitalismen og imperialismen er mer avslørt enn noensinne. Dette systemet brakte ikke fred og velstand til arbeiderne eller til folket. Tvert imot har det sendt millioner i døden gjennom sult, forurensning, manglende helsetjenester og en rekke kriger. Ingenting ble til det bedre. Situasjonen til det overveldende flertallet på denne planeten er verre enn den var for tjue år tilbake. Selv i de industrielle sentraene som USA og Europa er lønningene nå så lave at millioner ikke kan brødfø seg på dem. For å betale for bankkrisene og eurokrisa har lønningene blitt senka til et ekstremt minimum, skattene har økt, privatiseringa har skutt fart, enorme velferdskutt er satt ut i livet. Millioner står jobbløse og uten perspektiv for framtida. Særlig de unge står uten framtidshåp under dette systemet.
Og hvem tør vel i dag snakke om at «historia er slutt»? Det var ingen «historisk slutt». I løpet av de siste tjue åra har vi sett ny og økende kamp fra imperialistmaktene for nyoppdeling av innflytelsessfærene. I Afghanistan, Irak, Libya, Syria og nå Ukraina er USA-imperialismen ytterst aktiv i å utvide sin verdensdominans. Men dette leder til mer spenning, intervensjoner og militære eventyr. Konkurrenter som Russland og Kina motsetter seg disse planene. Disse motsetningene har kulminert i Ukraina og har økt faren for en åpen krig i Europa, i ett av imperialismens viktige sentra.
På den andre sida har også kampen tiltatt blant arbeiderne og folkene. Det er et folkelig raseri mot politikken som USA-imperialismen og EU fører i Ukraina, det er motstand mot at de støtter fascistiske grupper. I Spania, Hellas, Frankrike og Italia har vi vært vitne til svære demonstrasjoner i protest mot velferdskuttene og nedskjæringspolitikken til borgerskapets regjeringer.
Dette har ført til en voksende kampforpliktelse blant de marxist-leninistiske partiene og organisasjonene. Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner har gjennom disse tjue åra vist seg å være et viktig redskap som er i stand til å analysere situasjonen korrekt og å gi nødvendige retningslinjer for arbeidet vårt.
Når vi ser tilbake, er det opplagt at stiftelsen av IKMLPO var et nødvendig og et viktig skritt, både for partiene og organisasjonene og for revolusjonen, folkene og arbeiderklassen. Situasjonen i dag gjør det enda mer påkrevd at vi jobber tett og besluttsomt sammen for å avkle og velte det kapitalistiske og imperialistiske systemet – sammen med alle krefter som ønsker ei bedre framtid for seg sjøl, for sine land og for denne planeten.
Diethard Möller, Organisasjonen for bygging av et kommunistisk arbeiderparti i Tyskland.
