Oversatt av Revolusjon
1. Revolusjonen har sin daglige rytme og form
Hovedoppgaven for alle revolusjonære er å gjøre revolusjon, det må være klart. Når vi tenker på hvilke ofre og farer den revolusjonære aktiviteten medfører, er det ikke noe poeng i å satse på slik virksomhet hvis ikke målet er revolusjonært. Men blant de mange holdningene vi støter på, er det en som forekommer særlig ofte, spesielt i den siste tiden – og det er holdningen som betrakter revolusjonen som noe abstrakt, noe som vil skje en gang i fremtiden. Mens vi holder fast ved oppfatningen om at «revolusjonen er historisk uunngåelig», er det mange av oss som ikke kommer lenger. Vi «ringer med klokka» uten å skjønne de hendelsene som, uansett hva det måtte være, kan sette oss i stand til å bringe saken videre. Tiden går, vi blir eldre, og til slutt kan vi ikke gjøre krav på å ha utrettet noe annet enn at vi har kjempet lenge.
Hvis vi legger for stor vekt på at det ikke finnes noen umiddelbar mulighet for revolusjonære eksplosjoner, forsterker det denne holdningen, og fører til at mange militante personer blir for opptatt av å sørge for sin egen og familiens fremtid, slik at den revolusjonære innsatsen blir redusert til nesten ingenting.
Vi har ved andre anledninger sagt at revolusjonen er et svært konkret spørsmål, som hver dag uttrykker seg i forskjellige former og rytmer. Den er eller bør være til stede i vårt daglige arbeid. Hvis vi ser det på denne måten, dreier spørsmålet seg om å oppmuntre til virksomhet som å gå ut i verden og delta i den revolusjonære prosessen, uansett hvor uanselig hvert enkelt skritt i prosessen kan virke.
Vi vil på den andre sida gjøre det klart at vi langtfra vil innta det småborgerlige standpunktet at vi ser et opprør i hver demonstrasjon eller på hvert gatehjørne. Fremfor alt ønsker vi å understreke at revolusjonen vil bli et resultat av hva vi i dag gjør i den retningen til enhver tid, mer eller mindre slik Che (Guevara) hevdet.
Forestillingen om at «revolusjonen er historisk uunngåelig» må forstås utelukkende som en teoretisk formel, som dreier seg om dynamikken i revolusjonen i det kapitalistiske samfunnet. Denne dynamikken fører til klassekamper som gjør et brudd mulig. Denne visjonen gir næring til og beriker vår subjektive holdning.
Men vær oppmerksom på at dette ikke betyr at revolusjonen vil komme uten at den blir inspirert og utviklet gjennom konkret og bevisste arbeid fra partiets side eller innsats fra andre aktører. I praksis vil revolusjonen ta form i diskusjoner mens vi gjør vårt arbeid, med arbeidere og andre deler av folket, på arbeidsplassene, i fabrikker og lokalsamfunn, ved universitetene og i alle deler av tilværelsen.
Våre medlemmers aktivitet bør være gjennomsyret av revolusjonær glød. Siden partiet er et kollektiv, har det behov for å utvikle den konspiratoriske psykologien hos alle medlemmene, for det er nettopp det vi er: konspiratører mot systemet, selv om det er under forhold som egner seg for åpent politisk arbeid på et bredt grunnlag. Likevel er vi alltid sterkt opptatt av hvordan de revolusjonære forholdene ser ut og hvordan de utvikler seg.
I dette perspektivet blir revolusjonen et dagligdags spørsmål, og de revolusjonæres arbeid blir ikke lenger bare en vandring mellom forskjellige tiltak overfor et eller annet problem som opptar noen få enkeltpersoner. Revolusjonen er vannskillet , og det må styre alt vi gjør.
2. Makten er vårt mål
Dette er det grunnleggende spørsmålet. Hver kamp og all innsats er bortkastet hvis den ikke er inspirert av dette målet. Vi kommunister er forandringens forkjempere, og forandringene er rettet mot staten.
Når vi tenker på dette spørsmålet, bør vi ikke se på oss selv som små. Partier vokser ikke og blir ikke et referansepunkt for massene før de tar opp spørsmålet om makt og agiterer på dette grunnlaget. Massene er ikke entusiastiske for partier eller politikere som forkynner drømmer, og heller ikke for de evig opposisjonelle som bruker sin tid på å ha meninger om ethvert problem, uten noensinne å komme med reelle alternativ til løsninger. Folkemassene føler seg ikke knyttet til en bestemt politisk eller ideologisk strømning, for de følger dem som kan foreslå løsninger på de materielle og åndelige problemene deres.
I Den dominikanske republikken har folk utviklet seg fra et omland utenfor partiene innenfor systemet, idet de leter etter løsninger på problemene sine. De ble sveket og frustrert i valgperioden, og ga derfor sin støtte til et annet parti utenfor systemet, bare for å bli utsatt for nye bedrag og frustrasjoner. Dette er deres erfaringer siden Trujillo ble henrettet for 35 år siden.. Arbeiderne og folkemassene generelt er ikke fast forankret i venstresiden, siden venstresiden ikke har framstått som et brukbart alternativ til å utfordre makthaverne. Dette skyldes delvis undertrykkelsen, men årsakene går lenger tilbake. Det er nødvendig å understreke at folk bare har fått anledning til å engasjere seg i begrensede kamper, ikke i politiske aksjoner. Og dette er på sin side en følge av at det ikke finnes noen teori for hvordan en skal arbeide for revolusjonen under de konkrete forholdene i Den dominikanske republikken. I en tid med rask vekst i den folkelige og revolusjonære kampen er det derfor mange grupper på venstresiden som har gått mot strømmen i denne prosessen.
Siden stiftelsen av PCT (Arbeidets Kommunistiske Parti i Den dominikanske republikk) har partiet prøvd å assimilere bevegelsens erfaringer og arbeide på en annen måte, ved å integrere i sin egen virksomhet alle de kamp- og organisasjonsformene som de nåværende forholdene dikterer. Partiet anstrenger seg hele tiden for å skape en spesiell type klassekjemper, en leninist, det vil si en folketribun som går ut på gatene når kampen tar form av gatedemonstrasjoner, som går inn i valgkampen og stemmer når det er riktig etter forholdene, og som også er forberedt på å gripe til våpen og kjempe til døden mot undertrykkelsen når forholdene krever det.
Det er denne type klassekjemper som bidrar til revolusjonen. Han eller hun er opptatt av det som til daglig opptar massene, men ikke bare av det: Han ser lenger fremover, og gjør alltid politikken til sitt utgangspunkt.
3. Revolusjonen kan vokse
På landsbygda åpner det seg gode muligheter for å bygge opp revolusjonær styrke. De økonomiske problemene rammer folk særlig hardt. Dessuten er vi vitne til et generasjonsskifte på nivået for politisk ledelse, som er ledsaget av en ny sammensetning av kreftene våre. Regimet som sitter ved makten, avslører seg selv stadig mer som avfeldig, idet de utelukker de folkelige gruppene fra enhver innflytelse, og gjør dem stadig mer klar over nødvendigheten av å kjempe for å oppnå en politisk forandring. Alt dette er objektive forhold.
Den aktuelle situasjonen er i ferd med å endre maktbalansen til vår fordel, og åpner større muligheter for folkelig og revolusjonær kamp. Den dominikanske revolusjonen kan vokse.
Nå stilles spørsmålet om hvilken innstilling vi har til disse spesielle forholdene. Vi svarer raskt: La oss ikke nøle med å drive revolusjonen fremover, idet vi baserer våre ideer og handlinger på folket, og kjemper for en plattform for politisk og sosiale forandringer som uttrykker et alternativ til de herskende klassenes og imperialismens dagsorden. La oss begynne å utvikle en ny nasjonal ledelse og kjempe med ansiktet vendt mot makten. La oss få i gang en kraftig politisk massebevegelse
La oss rykke fremover som folketribuner. Revolusjonen er for dagen i dag.
Arbeidets Kommunistiske Parti i Den dominikanske republikk (PCT)
