Utviklinga av dette fenomenet har skapt inntrykk av at krisa hadde sin årsak i finanssektoren, men dette er ei overproduksjonskrise av forbruksvarer. Som det ble sagt på vårt forrige seminar, ligger årsaken i motsetninga mellom produksjonens samfunnsmessige karakter og den private tilegnelsen av rikdom og gods, som trer fram som den grunnleggende motsigelsen i det kapitalistiske-imperialistiske herredømmet.
I land som våre har virkninga av den internasjonale krisa satt enda mer fart i en prosess med ødeleggelse av produktivkrefter, nasjonal kapital, innenlandsk industri og arbeidsplasser. Tusenvis av våre landsmenn er tvunget til å reise hjemmefra for å selge sin arbeidskraft i mer utvikla kapitalistiske land der de er ofre for ekstrem utbytting og fremmedfiendtlig og rasistisk politikk.
Akkurat som før i tida prøver det internasjonale borgerskapet å velte virkemidlene for økonomisk stabilisering av systemet og sin forretningsvirksomhet over på skuldrene til arbeidere og folket. Et levende eksempel er innstrammingstiltakene til Det internasjonale valutafondet, Den europeiske sentralbanken og regjeringene i Hellas og Spania som rammer arbeiderne i disse landa hardt.
Men folk forsoner seg ikke med disse tiltakene: De kjemper imot. I disse dager, og spesielt i Europa, spiller arbeiderklassen en nøkkelrolle i motstanden og mobiliserer under parola: «krisa skal betales av kapitalistene som har ansvaret for den, ikke av arbeiderne.» Også i Amerika, Asia og Afrika pågår det folkelig motstand mot krisa og de som beriker seg på den.
«Gitt sin størrelse og intensitet, er dette den alvorligste krisa i kapitalismens historie, men systemet vil ikke ramle sammen av seg selv.» Gitt sin størrelse og intensitet, er dette den alvorligste krisa i kapitalismens historie, men systemet vil ikke ramle sammen av seg selv. Historisk erfaring viser at systemet har evne til å komme til hektene igjen. Men det er også klart at de negative effektene av krisa fører til at folks mistillit til kapitalismen vokser. Dette skaper bedre vilkår for revolusjonært arbeid, massene forstår at det ikke finnes noen virkelig løsning innafor rammen av dette dekadente systemet, og at sosialismen er alternativet for menneskehetens fremskritt og utvikling. Det er ingen tvil om at krisa gir grunnlag for framgang for de revolusjonære kreftene.
Ved siden av denne utviklinga foregår det i Latin-Amerika en viktig prosess hvor den politiske bevisstheten utvikler seg blant folkene som, på ulike nivåer, har vært i stand til å identifisere og isolere talsmennene og forsvarerne av den griske nyliberalismen. I kampens hete har det vokst fram en demokratisk og progressiv venstretendens som har ført til en endring av det sosiale og politiske styrkeforholdet i regionen. Demokratiske og progressive regjeringer som finnes her er resultater av og uttrykk for dette nye scenariet. Men begrensningene er også innlysende. Når en ser bort fra talemåtene til disse regjeringene, tjener prestasjonene deres, med ett unntak, bare til å styrke det herskende systemet.
De politiske forholdene i Latin-Amerika er gunstige for revolusjonen, for det er ingen tilfeldighet at borgerskapet søker ulike mekanismer for å stoppe kampen fra massene eller for å få dem til å spore av fra sine mål. Gamle teorier blir pusset opp for dette formålet, og fra den folkelige bevegelsen og utenfor den (inkludert regjeringer ansett som progressive) har det vært framholdt det presserende behovet for å oppnå samfunnsmessige endringer som bør skje gjennom reformer i det institusjonelle rammeverket, idet man respekterer de demokratiske mekanismene og kanaler. Selvfølgelig er det snakk om institusjoner og et demokrati unnfanget og administrert av bankfolk, storkapitalister, grunneiere, dvs. av utbytterklassene.
Den konstitusjonelle og pasifistiske diskursen som taler om sosial og nasjonal forsoning har til formål å forhindre at massenes bevissthet går i revolusjonær lei. Den vil ha dem til å satse på disse reformene innenfor rammen av kapitalismen som en måte å løse sine vansker. De revolusjonære vet at reformer uten at makta ligger i arbeidernes hender ikke kan spille noen revolusjonær rolle og ikke kan gjøre slutt på menneskeres utbytting av andre mennesker. Derfor er heller ikke sosial frigjøring mulig. Vi kjemper for massenes krav om materielle og politiske reformer, de er akutt nødvendige for å bedre levekårene, men vi ser dem absolutt ikke som en definitiv løsning på folkets problemer. Det å begrense kampen for reformer er det samme som å feste tiltro til kapitalismen, det er å spillet spillet til makthaverne, det er å henfalle til reformisme og å gå god for de sosialpolitiske virkemidlene til de herskende klasser. Fra et politisk synspunkt kjemper vi for reformer som et middel for å samle krefter for revolusjonen.
«Arbeiderne og folkene må overvinne sirenesangene om fredelige revolusjoner, medborgerdemokrati eller om en sosialisme for det 21. århundre.» Arbeiderne og folkene må overvinne sirenesangene om fredelige revolusjoner, medborgerdemokrati eller om en sosialisme for det 21. århundre. Dette er politiske tilnærminger som er forenlige med kapitalismen, fordi de ikke tar skritt for å velte hjørnesteinen dette systemet er bygd på: privat eierskap til produksjonsmidlene. Vi må gjøre slutt på makta til borgerskapet på revolusjonært vis, og dette betyr å erobre makta. For å greie det oppmuntrer vi til alle former for kamp og vi arbeider for å innlemme alle klasser, samfunnslag og sjikt som er berørt av kapitalismen og som har interessere av sosial revolusjon.
Utviklingen av massekampen er et viktig trekk ved det politiske livet i latin-amerikanske land. Arbeidere, ungdom og folk i alminnelighet slåss for sosial forandring, de presser på de progressive regjeringene for å gå videre og radikalisere sine programmer, de slåss mot imperialismens, og spesielt USA-imperialismens, intervensjonspolitikk, de motsetter seg tilstedeværelsen av militærbaser for yankees og briter, de protesterer mot plyndring av naturressurser fra utenlandske monopoler, de krever anerkjennelse av nasjonale rettigheter for de innfødte, osv., gjennom handlinger som blir undertrykt med vold av de ulike regjeringene. Vi merker oss at det pågår, som ledd i den anti-kommunistiske offensiven, kriminalisering av folkelig protest og politiske og sosiale ledere med sikte på å skremme massene og stoppe kampen: I Argentina, Chile, Ecuador og Peru foregår denne prosessen. I andre tilfeller oppmuntrer de herskende klasser til aksjoner fra paramilitære grupper som slår til mot og bortfører populære ledere og kjempere i Colombia, Honduras, Mexico, Brasil på vårt kontinent, men også i Russland eller Filippinene og andre steder.
Borgerskapet, sosialdemokrater eller nyliberale, demoniserer folkelige kamper og kaller dem for terrorhandlinger, destabilisering eller sabotasje. Enhver som utfordrer status quo blir fordømt som en terrorist, i fredens navn blir folket nektet retten til å gjøre opprør. Påskuddet er at man må avvise voldsbruk, samtidig som det i virkeligheten blir utøvd vold mot folket til enhver tid.
De lokale herskerklasser og imperialismen er ansvarlige for sult, arbeidsledighet, tilbakeliggenhet, utenlandsk avhengighet, de er våre fiender og revolusjonens angrepsmål. For å konfrontere og bekjempe dem, for å gjøre slutt på avhengigheten, trenger vi en brei enhetsfront av arbeiderne og folket, av demokrater og venstreorienterte, av revolusjonære og alle sosiale og politiske krefter som har interesse av sosial forandring. Kampen for sosial og nasjonal frigjøring krever også en stor anti-imperialistisk enhetsfront mellom folkene, som særlig ytrer seg i kampen mot alle former for utenlandsk dominans og i forsvaret av våre lands suverenitet og nasjonale rettigheter.
Vi som deltar på det XIV internasjonale seminaret gjentar vår internasjonalistiske forpliktelse: Vi lover å jobbe for brorskap og solidaritet mellom folkene, å arbeide for å bringe dem fram mot seier. Det at revolusjonen triumferer i våre respektive land, er det beste bidraget til verdensrevolusjonen.
Forskjellige politiske krefter har vært samlet til dette arrangementet, som har gitt anledning til åpent og ærlig å legge fram og diskutere våre synspunkter. Dette har vært en svært nyttig øvelse som bør gjentas i våre respektive land. Vi har mange temaer å diskutere i tida som kommer, så vi vil innkalle til det XV internasjonale seminaret om revolusjonens utfordringer i Latin-Amerika i 2011.
Quito, den 16. Juli 2010
- Argentinas kommunistiske revolusjonære parti
- Partido Revolucionario (marxista leninista), Argentina
- Brasils revolusjonære kommunistiske parti (PCR)
- Colombias kommunistiske parti (marxist-leninistisk)
- Ecuadors marxist-leninistiske kommunistiske parti (PCMLE)
- Folkets demokratiske bevegelse (MPD), Ecuador
- Ecuadors revolusjonære ungdomsforbund (JRE), Ecuador
- Arbeidernes faglige landsorganisasjon (UGT), Ecuador
- Kvinneforbundet for forandring, Ecuador
- Folkefronten (Frente Popular), Ecuador
- Den revolusjonære nasjonaldemokratiske fronten (FDRN), Filippinene
- Den latinamerikanske komiteen for solidaritet med Haitis folk
- Folkefronten for frigjøring av Haiti
- Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninistisk)
- Mexicos sosialistiske folkeparti, Mexico
- Den revolusjonære folkefronten (Frente Popular), Mexico
- Perús marxist-leninistiske parti
- Perús proletariske parti (Partido Proletario)
- Arbeidets kommunistiske parti, Dominikanske republikk
- Bevegelsen for uavhengighet, enhet og forandring (MIUCA), Dominikanske republikk
- Global rettferd (Justicia Global), Dominikanske republikk
- Patriotisk koordinering (Coordinadora Patriótica), Dominikanske republikk
- Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikene), Russland
- Bevegelsen Manuelita Sáenz (Sucre), Venezuela
- Movimiento Gayones, Venezuela
- Movimiento de Educación para la Emancipación, Venezuela
- Juventud del Consejo politisk Obrero, Venezuela
- Centro de Formación e Investigación Professor Franklin Giménez, Venezuela
- Venezuelas kommunistiske parti (marxist-leninistisk), Venezuela
