Slutterklæring fra det 19. plenumsmøtet i IKMLPO
Innsatsen vår er i dag retta inn mot organisering og styrking av folkefronter som et nødvendig verktøy for å forene og mobilisere de breie massene mot planene til imperialismen og reaksjonen. Dette er fronter og koalisjoner som samler seg rundt et helhetlig program som forsvarer interessene til arbeiderklassen, de arbeidende massene og folkene.
Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO), samlet i Ecuador høsten 2013.
I verdens midte [konferansen fant sted i Ecuador – ved ekvator – o.a.] og i en atmosfære av internasjonalt kameratskap og solidaritet, møttes Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) for å utveksle analyser og erfaringer. Vedtakene fra møtet vil bidra til å oppfylle den historiske rolla til marxist-leninistene, til de revolusjonære, anti-imperialistiske og antifascistiske aktivistene, til arbeiderklassen, undertrykte folk og ungdommen.
Om den internasjonale situasjonen
De mest grunnleggende motsetningene i vår epoke tilspisser seg
Den internasjonale økonomiske krisa som rår i noen land, særlig i Vest-Europa, og den økonomiske nedgangen i andre, er det tydeligste tegnet på at de grunnleggende motsigelsene tilspisser seg: Motsetningene mellom arbeid og kapital; mellom imperialismen og undertrykte folk og nasjoner; mellom de imperialistiske maktene og monopolene innbyrdes. Det er snakk om ei syklisk krise som utvikler seg på toppen av den forverra allmenne krisa i kapitalismen som begynte for hundre år siden.
Den ideologiske og politiske kampen mellom det revolusjonære proletariatet som kjemper for sosialisme og de reaksjonære kreftene, liberalismen og opportunismen som forsvarer kapitalismen og imperialismen, er også blitt skarpere.
De imperialistiske landa leder an i den økonomiske nedturen. I første rekke USA, som har null industrivekst. I Japan er det ytterligere nedgang i økonomien. Flere land i EU står overfor en resesjon som viser seg særlig tydelig i Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland og som truer Frankrike, Belgia og andre stater.
Selv de borgerlige økonomene sier at disse landa vil bruke mange år på å nå opp til nivået før 2008 og hente seg inn igjen.
Økonomiene som blir kalt motorer for kapitalismens vekst: Kina, India og Russland, er i en prosess med nedbremsing. Denne nedbremsinga viser seg ikke minst i Brasil.
Studentprotest i Ecuador.De avhengige land i Latin-Amerika, Afrika og Asia lider under krisevirkningene i mindre grad, men på grunn av de høye prisene på råvarer, naturressurser og landbruksprodukter, oppviser de en ujevn vekst. Monopolselskapene, de imperialistiske landa, det lokale borgerskapet og deres regjeringer legger byrden av krisa over på de arbeidende massene, på folket og ungdommen.
I alle land i verden ser vi at utbyttinga av arbeiderklassen øker, med bedring av konkurransekraften som påskudd. I Europa skjer det masseoppsigelser av arbeidere, lønna presses ned gjennom diktat osv. Midlertidige ansettelser og fleksibilisering brer om seg som midler for å sikre maksimal monopolprofitt.
Migrantene rundt om i verden er ofre for denne politikken, de møter dessuten diskriminering, fremmedfrykt og rasisme. De blir framstilt som fiender av de innfødte arbeiderne som klandrer dem for økende arbeidsløshet, de er billig arbeidskraft som kapitalistene bruker for å øke kapitalakkumulasjonen.
På landsbygda blir betingelsene for liv og arbeid stadig verre som følge av prispolitikken og frihandelsavtalene som er til gunst for jordbruksmonopoler. Landbrukskapitalen utvikler seg hånd i hånd med den økende monopolisering av jorda. Jordbruksproduksjonen og næringsutviklinga er basert på ekstrem utbytting av arbeiderne på landsbygda og den imperialistiske avhengigheten de fleste av landa er underlagt.
De unge blir rammet av at det offentlige utdanningstilbudet blir snevrere og dels kommersialisert, skoler omdannes til produsenter av billig arbeidskraft i kapitalens tjeneste. Enorme massene av unge mennesker, inkludert studenter med universitetsgrad, slår følge med millioner av andre arbeidsløse.
Mens de store finans- og industrimonopolene fortsatt blir tilgodesett med offentlige midler, kuttes det drastisk ned på velferdsbudsjettene, på penger til offentlig helse, utdanning, bolig osv. Opptjeningsårene for å kunne gå av med pensjon er økt og i noen land er det også innført lønnskutt og forlengelse av arbeidsdagen.
Krisa er av et slikt omfang at imperialismen og regjeringene tyr til en stadig mer brutal, aggressiv og undertrykkende politikk retta mot arbeiderklassen og folkets breie lag.
Kapitalen tyr til mer og mer autoritære og undertrykkende metoder
Ved siden av den økonomiske krisen gjennomlever borgerskapet ei politiske krise. Den gir seg uttrykk i at institusjonene til det borgerlige demokratiet er i miskreditt., Folk har mistet tilliten til politikk som sådan og til de politiske partiene i særdeleshet.
Et eksempel på denne virkeligheten er den lave valgdeltakelsen i mange land. Det viser mangelen på tillit til de tradisjonelle politiske partiene til borgerskapet, de reformistiske og sosialdemokratiske partiene medregnet. I flere land fører denne situasjonen til skuffelse og misnøye blant massene, til søken etter alternativer for forandring som ofte er borgerlige alternativer ikledd begreper som «venstre», «demokratisk sosialisme» og «sosialisme for det 21. århundre». Misnøyen baner også vei for nye reaksjonære krefter, i noen tilfeller fascister, fundamentalister og populister som på demagogisk vis blir presentert som alternativer for forandring.
Ved siden av mistilliten til nasjonale borgerlige institusjoner kommer dessuten prestisjetapet til internasjonale agenturer for kapitalisme og globalisering som IMF, WTO, NATO, EU, FN osv.
Massene har ennå ikke nådd til et punkt der de fullt ut kan skille partiene og kreftene som representerer deres interesser. Årsaken er i hovedsak innflytelsen fra reaksjonære ideer, imperialismens og borgerskapets ideologiske offensiv, som gjør at folk mister interessen for kampen om makta og forholder seg likegyldige. Dermed kan herskerklassene fortsette å manipulere massene og makta. En annen årsak er aktiviteten til ulike former for opportunisme og revisjonisme, og sjølsagt svakhet og mangler hos den revolusjonære venstresida.
Et annet utslag av denne utviklinga er at lufta har gått ut av de såkalte progressive regjeringene, særlig i Latin -Amerika , som har vist sine ideologiske og politiske begrensninger. I egenskap av å være administratorer av krisa treffer de tiltak som rammer folket og kriminaliserer sosial protest. I noen tilfeller framtrer de som venstre, som tilhengere av revolusjon, av sosialisme, for å forsere frem sitt prosjekt for kapitalistisk modernisering.
Generelt er vi vitne til en prosess med økende autoritære trekk, ei utvikling av statlig terrorisme i den borgerlige maktutøvelsen, fornektelse av nasjonal suverenitet og folkenes rett til selvbestemmelse, innskrenking av sivile og demokratiske rettigheter, kriminalisering av sosial og folkelig kamp og gradvis avskaffelse av rettigheter og friheter som folk har vunnet gjennom mange års kamp.
Skjerpet kamp for en nyoppdeling av verden
Imperialismens manglende evne til for å løse sin egen krise, samt de enorme ofrene som folkene og de arbeidende masser blir avkrevd, tvinger den til å søke andre former for løsning. En av disse er forberedelse av nye imperialistiske kriger, voksende militærbudsjetter, okkupasjonstropper i land rike på naturressurser som ligger i geostrategiske områder som Afghanistan, Irak, Libya, Kongo, Mali. I sin tur presser dette fram nye militære krigseventyr.
Denne situasjonen er spesielt tydelig i Afrika, et kontinent med enorme natur- og jordbruksressurser som imperialismen forbedrer den teknologiske utvinninga av for å prøve å komme seg ut av krisa, og i Midtøsten for kontroll og utnyttelse av energiressursene.
I disse delene av verden er motsetningene og rivaliseringa mellom de imperialistiske maktene og monopolene iøynefallende. De viser tendensen til større polarisering mellom USA og EU på den ene siden og Kina på den andre. Russland er med i kampen for sine egne interesser mens BRICS [Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – o.a.] tegner seg som en ny blokk for verdensherredømme.
I Syria har en politisk og militær konflikt utviklet seg til å omfatte hele befolkningen. Den har ført til en reaksjonær borgerkrig som er påskudd for imperialistisk og sionistisk intervensjon. Den internasjonale opinionen, de ulike imperialistiske landenes særinteresser, fordømmelsen fra demokratiske sektorer og jamvel fra flere regjeringer og enkeltpersoner har midlertidig bremsa for denne intervensjonen. USA klarte bare å få Frankrike, Israel, Saudi-Arabia og Tyrkia til å delta direkte i denne aggresjonskrigen. Vi merker oss at i denne konflikten fikk ikke USA støtte fra den britiske imperialismen som i alle år har vært en betingelsesløs alliert.
Samtidig så vi en mer aktiv rolle for Russland på diplomatisk og militært nivå. Sammen med USA kom Russland til et forlik over konflikten i Syria, helt over hodet på folket og arbeiderne som vil måtte avfinne seg med planene til de utenlandske maktene. Prinsippet om folkenes selvbestemmelse er nok en gang blitt hånet og tråkket på av de imperialistiske landa.
Den økonomiske krisa, den grove utbyttinga av de arbeidende masser samt den imperialistiske krigs- og plyndringspolitikken fører til at millioner av mennesker tvangsfordrives fra sine land og flykter fra krig, vold og elendighet og leter etter en bedre framtid. Det de møter er stengte grenser, hundrevis dør under overfarten, og hvis de lykkes i å nå sine mål blir de møtt med den mest grusomme undertrykkelse og utbytting. De blir misbrukt og mishandlet av de samme imperialistmaktene som er ansvarlige for ruinering av landa de har flyktet ifra.
Hendelsene i Syria, andre hendelser i Afrika, Asia og Midtøsten og den kinesiske økonomiske ekspansjonen skjerper de interimperialistiske motsetningene. Kina vinner fotfeste med en aggressiv eksportpolitikk, med viktige investeringer i avhengige land og ved å inneha amerikanske statsobligasjoner (Kina har blitt USAs største kreditor). Dessuten utbygger Kina sitt militære arsenal.
Det er ingen tilfeldighet at USA har gitt prioritet til den asiatiske regionen som et strategisk område og konsentrerer sin militærmakt for å opprettholde sin overlegne stilling.
Arbeiderne, folkene og ungdommen gir svar på tiltale
Imperialismen og borgerskapet legger byrden av krisen på skuldrene til arbeiderne, folkene og ungdommen i alle land, både imperialistiske og avhengige.
Men folk forholder seg ikke passive, de utvikler sin kamp og organiserer seg. De vedvarende og viktige kampene til arbeiderklassen og ungdommen i Tyrkia, Brasil, Egypt, Tunisia, Portugal, Kina, Bangladesh, Colombia, Chile, Hellas og Spania er blant de som særlig utmerker seg.
Aksjoner mot systemet fra store deler av de unge og mellomlag i ulike regioner føyer seg til arbeidernes motstand, kamper som har gått utover reint økonomiske krav.
Fra Taksim-plassen i Istanbul. Foto: Eser Karadağ, flickr.I de siste månedene har svære bølger av massekamp vist seg i protester mot det rådende systemet. Selv om de ikke har revolusjonær karakter, så åpner de perspektivet for en ny situasjon, de oppmuntrer de progressive og revolusjonære kreftene.
Kort sagt: I alle land uttrykker folk sin misnøye, de protesterer og leter etter en utvei fra problemene de står oppe i.
En viktig kamp som arbeiderne, folkene og de unge fører mot diktaturer og tyranni har tatt form i Nord-Afrika og Midtøsten. I Tunisia og Egypt vokser motstandskampen mot imperialismen og reaksjonen til tross for alle de ressursene som brukes til å prøve å lamme kampene og avlede dem fra en revolusjonær lei. Anvendelse av islamske fundamentalister, statskupp og direkte militære intervensjoner er noen av formene og avledningsmetodene som brukes av de reaksjonære kreftene.
IKMLPO er en organisk del av arbeiderne og folkene som kjemper for sine rettigheter, for sin sosiale og nasjonal frigjøring. Vi følger opp vår forpliktelse til å være der kamper blir utkjempet; vi støtter dem slik at de kan gå videre fram mot sitt endelige mål. Spesielt støtter vi kampen som føres av folket i Tunisia, der vårt søsterparti og Folkefronten kjemper for å oppnå revolusjonens mål og folkemakt.
Kommunistenes oppgaver i dagens situasjon
I disse stormfulle tider i klassekampen er det opp til oss å utvikle politikk og oppgaver som svarer på følgende spørsmål: Hva er den sosiale krafta som er i stand til å vinne over imperialismen, borgerskapet og reaksjonen? Hvem bør lede kampens store og små bølger? Hva slags samfunn trenger arbeiderne til erstatning for dette døende systemet?
For å gi svar på disse spørsmålene er det nødvendig å konsolidere, utvikle og bygge kommunistpartiet som arbeiderklassens fortroppsparti. Det må være en fast bestanddel i massekampens smeltedigel. Under alle omstendigheter må vi må arbeide for å forene disse kampene, enten de er organiserte eller spontane, og lede dem fram mot den sosiale revolusjonen.
Vi har til hensikt å styrke mobiliseringa og organiseringa av de utbytta og undertrykte massene alle steder, idet vi gjør bruk av alle former for kamp og organisering som svarer til de konkrete vilkåra.
Det er av grunnleggende betydning å fremme enheten blant arbeiderklassen og bøndene, samt av alle lag som er undertrykt av kapitalismen og andre før-kapitalistiske former for utbytting, under ledelse av arbeiderklassen og dens parti. Vi understreker viktigheten av å fremheve det beste arbeidet på dette feltet for å klargjøre spørsmålet om folkefronten og legge til rette for arbeidet med å bygge den konkret.
Vi må vie ungdomsarbeidet særlig oppmerksomhet og gi de unge som har rykket ut i heftig sosial og politisk strid, revolusjonær retning på kampen de fører. Vi må videre styrke arbeidet blant arbeiderklassens kvinner og kvinner fra folkets rekker som utgjør mer enn halvparten av menneskeheten. De som føler virkningene av oppsigelser, jobbusikkerhet osv. og som har et stort revolusjonært potensiale.
I diskusjonen om arbeidet med arbeiderklassens kvinner og kvinner fra folkets rekker understreker vi behovet for å bygge en brei bevegelse av demokratiske, anti-imperialistiske og revolusjonerende kvinner med sine egne målsettinger.
For øyeblikket er innsatsen vår rettet inn mot organisering og styrking av folkefronter som et nødvendig verktøy for å forene og mobilisere de breie massene mot planene til imperialismen og reaksjonen. Dette er fronter og koalisjoner som samler seg rundt et helhetlig program som forsvarer interessene til arbeiderklassen, de arbeidende massene og folkene.
Marxismen-leninismen og våre partiers praksis lærer oss at vi må kjempe til siste slutt mot alle utslag av sekterisme, mot avvik til høyre eller til venstre. Vi står fast ved våre prinsipper samtidig som vi tillemper en smidig taktikk.
For å løse oppgavene er det nødvendig å kjempe ideologisk og politisk mot imperialismen og borgerskapet, så vel som mot holdningen og praksisen til klassesamarbeidsfolka som påvirker arbeiderne og folket med revisjonisme, opportunisme, reformisme og andre former som forvirrer og avleder dem fra målet om den sosiaistiske revolusjonen og demokratiske folkerevolusjoner.
Vi må organisere en større offensiv omkring hva begreper som venstre, den samfunnsmessige revolusjon, sosialisme og kommunisme betyr. Vi må spre forslagene som vi kommunister har vidt og bredt, vi må konfrontere og avsløre hva kapitalismen og dens representanter har gjort mot arbeiderne. Spesielt i disse tider, når de prøver å reversere et århundre med sosiale og demokratiske vinninger.
I 2014 er det 20 år siden IKMLPO lanserte sin verdenserklæring, sin forpliktelse til å fremme enheten i den internasjonale kommunistiske bevegelsen, til å gi et avgjørende bidrag til at marxismen-leninismen blir en materiell kraft blant arbeiderne og folkene for å bekjempe imperialisme og kapitalisme og etablere sosialisme og kommunisme som samfunn med full frihet og velstand for folkene.
IKMLPO oppfyller sin rolle med besluttsomhet. Konferansen har nådd viktige resultater, om enn fortsatt utilstrekkelige. Vi stadfester atter vår revolusjonerende forpliktelse til å konsolidere og utvide den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen for å sikre et internasjonalistisk, revolusjonært lederskap for kampene som føres av arbeiderklassen, folkemassene og verdens undertrykte folk.
Ecuador, oktober 2013.
