Etter Brexit: Kampen mot monopolenes «Forente Europa» og nyliberalismen må trappes opp – særlig gjennom kamp mot borgerskapet i det enkelte land
Resultatet av den britiske folkeavstemninga om EU-medlemskapet resulterte i en Brexit som ikke var ventet av den europeiske og globale eliten, av de kapitalistiske regjeringer og media, av presidenter og finansspekulanter. På tross av en voldsom skremselskampanje stemte flertallet for å avvise planen fra EU og Cameron. Dette er et stort slag mot EU-eliten og dens planer om å fullføre bygginga av «Europas forente stater» innen 2025. Storbritannia og EU har havnet i en usikker politisk situasjon, der mange forskjellige krefter nå prøver å gjøre seg gjeldende.
Ut-stemmen var ikke en stemme til høyresida. Det var ikke en rasistisk eller fremmedfiendtlig stemme, slik som de glødende EU-tilhengerne prøver å fortelle. Det var en brei folkelig stemme med et flertall på 52 prosent mot 48, solid forankret i den britiske arbeiderklassen. Det var stemmen fra arbeiderne, fra folkemassene, fra de fattige mot de rike, fra vanlige folk mot bankfolk og finanssjonglører i City of London, som ble hjulpet fram av splittelsen innenfor det britiske borgerskapet og dets regjeringsparti.
Britene viste sitt ønske om å gjenvinne suverenitet og å reversere den nyliberale plattformen til Den europeiske union som gjør de rike rikere og de breie arbeider- og folkemassene stadig fattigere.
Både i Skottland og Nord-Irland stemte et flertall for å bli værende i EU. Dette gjenspeiler protestene mot det reaksjonære imperialistiske og koloniale engelske borgerskapet og uklarhet om klassekarakteren til monopolkapitalens forente Europa. Kreftene som kjemper for et forent Irland og for skotsk uavhengighet har krevd avstemninger med dette for øye. Dette er undertrykte nasjoners rett.
Men å sparke ut ett reaksjonært imperialistisk borgerskap bare for å erstatte det med det forente reaksjonære og imperialistiske borgerskapet i EU er ikke i interessene til arbeiderne eller de breie masser i noen nasjon.
«Den europeiske union er prosjektet til de europeiske monopolene.»
Den europeiske union er prosjektet til de europeiske monopolene, deres regjeringer og politiske partier for et felles marked med maksimal profitt beskyttet av tollmurer og piggtråd for å hindre flyktninger fra bomber, krig, sult og utnyttelse fra å krysse grensene. Europas forente stater er en visjon om en ny imperialistisk og nykolonial supermakt, et prosjekt som er like umulig som det er reaksjonært over hele linja. Det er ikke et prosjekt for fred, velstand og velferd for folkene. Nyliberalismen er dens økonomiske doktrine, nedtegnet i EU-traktatene og obligatorisk politikk i medlemslandene, understøttet av herredømmet til euroen som er påtvunget de fleste landa i unionen.
Der det har vært avholdt folkeavstemninger om de grunnleggende traktater som forutsetter enda tettere integrasjon og nye skritt i den økonomiske, monetære, politiske og militære union har resultatene i de fleste tilfeller vært et rungende nei – som har blitt omgått i praksis.
Såkalte populistiske høyrekrefter har vært i stand til å høste politisk fordel av dette voksende sinne mot både den praktiske gjennomføringen av de økonomiske og politiske diktatene som har gjort breie lag av folket fattigere, og mot planene om mer av det samme. Disse høyrekreftene har framstilt seg sjøl som forsvarere av nasjonen og nasjonale interesser mot EU, mens de forvrenger den sanne klassekarakteren til EU og gjør innvandrere og flyktninger til syndebukker og gir dem skylda for utarming av de breie massene. «Kampen» disse kreftene fører mot monopolenes forente Europa er svak, inkonsekvent og splittende. Nettopp derfor blir de fremmet aktivt av borgerlige medier, som prøver å tilsløre klassekarakteren til kampen mot EU og dens super-stat.
La oss fordømme, avsløre og bekjempe høyreekstreme, nasjonalistiske, rasistiske og fascistiske bevegelser og partier som bruker «sosial» demagogi for å hjelpe borgerskapet med å splitte og utnytte arbeiderne og folkemassene, med å innskrenke folkets friheter og politiske rettigheter.
De sosialdemokratiske, sosialistiske og venstrereformistiske kreftene i EU og fagbevegelsene som de kontrollerer har vært partnere i etableringa av EU-monsteret, den katastrofale euroen og den ødeleggende nyliberale politikken – samtidig som de fremmer ideen om et bedre EU, en reformert Union, et Europa for folkene, et «sosialt» Europa. Dette er illusjoner som tjener monopolene. Fakta og all erfaring viser at EU ikke kan reformeres til fordel for arbeiderne og folkene. Hvis lenkene fra de nyliberale, arbeiderfiendtlige og antifolkelige traktatene og institusjonene i EU skal brytes, må de fjernes. EU og euroen er feilslåtte prosjekter.
Reformistene og særlig venstrereformistene omkring Europeisk Venstreparti og dets medlemspartier fra Syriza og Podemos til tyske Die Linke og franske Parti Gauche, spiller en svært skitten rolle som forsvarere av EU, mens de framstiller seg sjøl som sterke motkrefter til nyliberalismen. Dette er svindel, som demonstrert av Syriza-regjeringen. De motarbeider etableringa av breie folkebevegelser som kombinerer kampen mot EU med kampen mot nyliberalismen, de har erstattet de uforsonlige klassemotsetningene mellom kapital og arbeid med en politisk kamp mellom venstre og høyre.
Denne posisjonen til venstrereformistene vil uunngåelig, når det ikke eksisterer sterke og breie bevegelser mot EU og euroen i et bestemt land, legge feltet åpent for såkalte høyrepopulistiske EU-kritiske krefter som bedriver sosial demagogi om at de bekymrer seg for den vanskelige situasjon til de arbeidende massene. Venstrereformistene gjør seg med dette skyldig i et stort svik.
Kampen mot det nyliberale EU viser seg ikke bare i bevegelsene for å gå ut av EU og for folkeavstemninger i ulike land om å forlate unionen eller avskaffe euroen, men også i arbeidskonflikter og breie folkelige kamper mot de nyliberale politiske og økonomiske reformene som er satt i verk i alle EU-landa. Alle disse reformene bærer EU sitt stempel, slik som arbeidsreformen fremmet av Hollande-regjeringen – den såkalte «El Khomri»-loven som de franske arbeiderne og kampvillige fagforeninger heroisk slåss mot på tross av at de blir møtt med politistatsmetoder.
Vi gir vår fulle støtte til arbeiderne, til de unge og folkemassene, til de kampvillige organisasjonene som kjemper mot de nyliberale og reaksjonære reformene til tross for undertrykking og kriminalisering av protestbevegelsen. Vi oppfordrer alle arbeidere og undertrykte folk til å utvikle mer og sterkere internasjonal solidaritet.
Konkrete kamper av denne typen må fremme den politiske kampen mot EU og avvise illusjoner om at EU kan reformeres til en progressiv institusjon i arbeidernes og folkenes tjeneste. Det reaksjonære EU-vennlige borgerskapet i hvert land står svekket utenfor Unionens institusjoner, rammeverk og avtaler. Solidaritet mellom arbeiderne overskrider nasjonale grenser innenfor og utenfor EU.
I Storbritannia må arbeiderbevegelsen og de progressive og revolusjonære kreftene stå opp mot planene til de ulike fraksjonene i borgerskapet om å eliminere resultatet av folkeavstemningen eller innføre nye nyliberale tiltak, og forsøk på å gå til voldsomme angrep på innvandrerne og legge nye byrder på massene i forbindelse med en Brexit-overenskomst med EU.
Brexit-stemmegivninga har oppmuntret folkelige og faglige krefter i og utenfor EU til å trappe opp kampen. Breie bevegelser i EU er under utvikling med krav om avstemninger i sine land om å forlate eller å forbli i Unionen. I land med egne avtaler med EU, som Norge og andre land, utvikler kampen seg mot den nyliberale naturen av disse avtalene.
På denne bakgrunnen bør det være klart at det å bryte med EU er et tomt slagord hvis det ikke er tett knytta opp mot kampen de arbeidende massene og folkene fører mot herskerklassen i sitt eget land og dens reaksjonære og opportunistiske tjenere.
Kampen mot EU vil bli framgangsrik bare hvis den bygger på grunnlag av arbeiderklassens og de breie folkemassenes kamp mot sitt eget borgerskap.
Kampen mot EU vil bli framgangsrik bare hvis den bygger på grunnlag av arbeiderklassens og de breie folkemassenes kamp mot sitt eget borgerskap.
Derfor bør breie arbeider- og folkefronter bygges, og de som allerede finnes må styrkes. De må kjempe for arbeidernes økonomiske og politiske interesser, for demokratiske friheter for det undertrykte flertallet, mot imperialistiske kriger og krigshissende allianser som NATO, mot militarisering og dannelsen av politistater, for suverenitet og nasjonal uavhengighet, for nasjonenes rett til å bestemme sin egen skjebne.
Lærdommen av folkeavstemninger i EU-landa, og også av Brexit, er at protestene og de økonomiske kampene mot følgene av krisa og nyliberale innstrammingstiltak nødvendigvis blir til en politisk kamp mot de borgerlige regjeringer og kapitalens overnasjonale institusjoner.
Vår oppgave er å knytte dem begge uløselig til proletariatets klassekamp for å beseire borgerskapet og bygge et nytt samfunn uten menneskers utbytting av mennesker.
Juli 2016.
Samordningsutvalget i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO).
