De europeiske partiene og organisasjonene i Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) holdt sitt regionale møte i København i mai 2011.
Partier og organisasjoner fra åtte europeiske land deltok. Fire viktige uttalelser om den skjerpa situasjonen vi står overfor i Europa og internasjonalt ble vedtatt.
{tab=Klassekampen skjerpes}
Politisk erklæring: Forbered til skjerping av klassekampen
En vind av folkeopprør og revolusjon blåser over den kapitalistiske verden som fortsatt befinner seg i dyp krise. Den kommer fra Maghreb og land i Midtøsten. Folket i disse landa har reist seg, det ene etter det andre, mot tyranniske regimer som ofte har solgt landet til imperialismen. De kjemper for demokrati, de ønsker å leve i verdighet, de vil jobbe, studere og bidra til utviklinga av sitt land og å kvitte seg med korrupte regimer som har beriket seg på deres bekostning ved å selge landet og dets rikdom til imperialistmakter.
Revolusjonen startet i Tunisia. Motstanden fra arbeiderklassen, fra ungdommen, bønder, demokrater og folkets breie lag ble organisert på tross av den voldsomme undertrykkelsen fra regimet til Ben Ali, som ble støttet til siste minutt av hans imperialistiske gudfedre.
I denne kampen har Arbeidernes kommunistparti i Tunisia* (PCOT) spilt en viktig ledende rolle. Sammen med andre krefter kjemper partiet for at den revolusjonære prosessen skal fullføres. Det var den tunisiske revolusjonen som velta Ben Ali. Dette oppmuntret andre folk i Maghreb og Midtøsten til å reise seg. Fra Egypt til Jemen, fra Marokko til Syria, har bevegelser vokst fram, bevegelser som har utløst en stor bølge av sympati blant arbeidere, ungdom og folk over hele verden.
Imperialismaktene som ser på denne regionen som sitt private jaktmarked, ble tatt på senga. Nå later de som om de støtter disse folkelige bevegelsene, i et forsøk på å vende dem til sine egne formål. I Libya har de funnet krefter klare til å samarbeide med dem, og Sarkozy, Cameron og Obama har lansert en krig som sender dette landet ut i kaos. For første gang i sin historie har NATO intervenert militært i denne regionen for å demonstrere imperialistiskmaktenes vilje til å stoppe folkebevegelsene og for å sikre total kontroll over alle Libyas ressurser, spesielt olje, gass og vann. De er også interessert i Libyas geostrategiske plassering på det afrikanske kontinentet og i Middelhavsregionen.
Som G-8 toppmøtet har vist, snakker de imperialistiske stormaktene om å «hjelpe» disse folkene, mens de prøver å gjøre dem til gjeldsslaver. I dag er gjeldsmekanismen et viktig redskap for imperialismens nykoloniale politikk. Vi fordømmer denne politikken for slaveri og sier at disse folkene trenger ikke ny gjeld.
Mye kan ennå skje, men med disse bevegelsene har klassekampen fått en ny dimensjon, den har tatt en ny vending internasjonalt. Disse folkene har reist seg og blåser ny vind i seilene til revolusjonen, til kampen for nasjonal og sosial frigjøring. De har vist at det er folkene som skaper historie, og at et samla folk kan velte den imperialistiske orden, at det kan styrte diktaturer.
Ideen om revolusjon er igjen satt på dagsorden
Arbeiderklassen, det arbeidende folket, de unge og folkene over hele verden solidariserer seg med denne kampen som inspirerer og stimulerer dem til å forsterke sin kamp mot det kapitalistiske imperialistiske systemet som vil tvinge dem til å betale for systemkrisa. Langt fra å være over, og enda mindre overvunnet, truer ei ny krise med å eksplodere: Den statlige gjeldskrisa, særlig i EU. Finansoligarkiet og monopolene har satt statene i gjeld for å redde det finansielle systemet, bankene og de store monopolene. Milliarder av offentlige midler, hentet fra sosialbudsjettene, er blitt brukt til dette formålet. Samtidig har lønningene blitt pressa ned, og elendighet og uvisshet for morgendagen har rammet stadig flere.
Finansmarkedene spekulerer i at stater vil gå konkurs: De forlanger at livreima skal strammes inn, nye privatiseringer og nye velferdskutt. For å redde Euro-en, ønsker lederne av stormaktene i EU, IMF og ECB [Den europeiske sentralbanken] å innføre en nedskjæringsplan i megaformat, den såkalte «stabilitetspakten», som i virkeligheten vil presse enda flere arbeidere i byene og på landsbygda, ungdommen og yrkesaktive kvinner inn i elendighet og usikkerhet, og som vil øke super-utbyttinga i bedriftene. For å gjennomtvinge denne politikken for å strupe velferden, skjerper høyreregjeringene, sosialdemokratene og de sosial-liberale det reaksjonære lovverket for å kriminalisere den sosiale kampen som er under utvikling. De nøler ikke med å kopiere det rasistiske budskapet til de ekstreme høyrepartiene som kjører en populistisk propaganda.
Vi fordømmer styrkinga av «festning» Europa og sier: «Det er ikke innvandrere som skal utvises, men Sarkozy, Berlusconi og kompani!»
Arbeiderklassen, massene og folkene gjør motstand, de nekter å betale for krisa i det kapitalistiske systemet.
I flere land har ungdommen, som er første offer for massearbeidsløshet og usikkerhet, tatt til gatene og okkupert offentlige plasser i byene. De roper ut sitt sinne mot et samfunn som ikke har noen framtid å tilby dem. I alle land, fra Hellas til Storbritannia, fra Portugal til Italia, fra Irland til Spania, demonstrerer arbeiderklassen og folkets masser. De viser sin motstand og sier ifra om at de ikke vil betale for et system i krise.
Vi jobber for å utvikle denne motstanden, for å utvikle den internasjonale solidariteten og for å forene disse kampfrontene sånn at de utfordrer det kapitalistiske systemet, systemet som er ansvarlig for krisa, for kriger og ulykker – som den ved atomkraftverket i Fukushima. Det er jakta på maksimal profitt som ofrer sikkerheten til arbeiderne og folkene.
Klassekampen har skutt fart i løpet av et par måneder
Vi oppforder arbeiderklassen, ungdommen, arbeidsfolk i by og land, kvinnene, til å trappe opp kampen til forsvar av sine sosiale og politiske rettigheter og vinninger.
Vi oppfordrer de politiske og sosiale organisasjonene som ønsker å bryte med dette systemet, de som ønsker sosial forandring, til å forberede seg på ei ny utvikling av klassekampen, til trefninger og sammenstøt på et høyere nivå.
* Vi har brukt betegnelsen Tunisias kommunistiske arbeiderparti og Arbeidernes kommunistparti i Tunisia om hverandre i omtalen av PCOT. Den siste varianten er muligens den mest presise.
{tab=Leve ungdommen!}
Leve den kjempende ungdommen!
Ungdommen i Spania fortsetter sine aksjoner i Madrid, Barcelona og mange andre byer. I Spania, hvor mer enn 40 prosent av de unge står uten jobb, er ungdommen i gatene for å forsvare sine grunnleggende og livsviktige krav. De krever arbeid, ei anstendig lønn, bolig, rett til helsetjenester og utdanning osv.
Foto: Pepe PontDe unge som har samlet seg omkring slagordet «Ekte demokrati, nå!» (Democracia real, ya!) uttrykker sin misnøye mot ødeleggelsene forårsaket av det kapitalistiske utbyttersystemet og roper ut sin opprørske protest.
Det kapitalistiske systemet er ramma av en av de dypeste krisene de siste hundre åra. Som vanlig blir regninga presentert for arbeidsfolk som ikke har noe ansvar for utbruddet av denne krisa, mens monopoler og banker hoper opp penger i sine lommebøker og hvelv. Krisas bør legges på skuldrene til folk og undertrykte nasjoner og på skuldrene til arbeiderne og folket i de framskredne kapitalistiske landene også. Ungdommen er særlig målskive for disse angrepene, og den har derfor stilt seg i spissen for forsvarskampen.
Den dynamiske ungdommen går i teten når den kjemper for å forsvare sine egne interesser. Samtidig gir den av sin styrke, sin energi og sin entusiasme til tidligere generasjoner.
Ungdommen i Spania og unge over hele Europa som står klare til å følge deres eksempel, ønsker bedre arbeidsforhold og et bedre liv. De vil ikke bli dømt til mer utrygge livsvilkår enn sine foreldre.
Som marxist-leninistiske partier i Europa, medlemmer av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO), verdsetter vi kampen til den spanske ungdommen og hilser den varmt. Vi mener at kravene til denne bevegelsen, der ungkommunister spiller en aktiv rolle, er helt rettmessige, nødvendige og oppnåelige.
Vi oppfordrer ungdommen over hele Europa, og spesielt de unge i Hellas, Portugal, Irland, Storbritannia som er utsatt for kapitalens voldsomme angrep, til å hente inspirasjon fra eksempelet til de unge i Spania. Vi oppfordrer dem til å reise seg mot utbytting, mot reaksjonære krefter, sosial urettferdighet og til å gi bevegelsen framdrift.
Når ungdommen er dømt til å leve «uten jobb, uten bolig, uten framtid», beviser den også gjennom sin mobilisering at den er i stand til å leve «uten frykt!».
Leve den kampvillige ungdommen!
Ungdommen er framtida, framtida er sosialismen!
{tab=Solidaritet med de arabiske folkene!}
Solidaritet med de arabiske folkenes kamp!
Vi, partier og organisasjoner i Europa som er medlemmer av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO), understreker at folkeopprørene i Nord-Afrika og Midtøsten har sprunget ut av folkemassenes forferdelige materielle levevilkår og de despotiske regimene i disse landa. Disse levevilkåra har objektivt blitt forverra som følge av den kapitalistiske verdenskrisa.
Det er dype problemer knyttet til spørsmålet om demokrati og fremfor alt til det sosiale spørsmål: utbytting, fattigdom og ulikhet skapt av den imperialistiske politikken for plyndring og undertrykkelse av folkene i de avhengige landa.
Disse demokratiske og revolusjonære prosesser fortsetter, de kjemper for å styrte despotiske regimer og reaksjonære krefter for helt å gjøre ende på fåmannsveldets privilegier, for å vinne politiske friheter, bryte avhengigheten av imperialismen og for å åpne perspektivet om et nytt samfunn.
Utviklingsforløpet viser den revolusjonære kapasiteten til folkene og den undertrykte ungdommen i de avhengige landa, som er de virkelige pådriverne i denne utviklingsprosessen. Dette er svært viktig for den internasjonale arbeiderklassen fordi det svekker stillinga til kapitalismen. Utviklinga kan forvandle de avhengige landa fra å være reserver for imperialismen til å bli reserver for den proletariske revolusjon.
Disse bevegelsene har allment sett en progressiv karakter og gir det internasjonale proletariatet verdifulle erfaringer, fordi de utbytta blir opplært gjennom sjølve kampen. De får tillit til egne krefter og setter igjen tanken om revolusjon på dagsorden.
Vi gir vår resolutte støtte til de revolusjonære frigjøringsbevegelsene og de undertrykte folkene som styrker den internasjonale kampfronten mot imperialismen. I særdeleshet må vi støtte den demokratiske revolusjonen til det tunisiske folket mot diktatoren Ben Ali, en revolusjon der Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT)* spiller en viktig rolle, opptrer besluttsomt og med klare linjer i denne revolusjonerende utviklingsprosessen.
Imperialismen prøver å knuse eller kontrollere disse revolusjonære prosessene på ulike måter, blant annet gjennom å kvele dem økonomisk. Derfor foreslår vi å gjennomføre en brei internasjonal solidaritetskampanje for å kreve sletting av Tunisias utenlandsgjeld. Denne gjelda er et viktig våpen i hendene på imperialismen for å kvele folkene og holde landa fast i avhengighetens lenker.
Fra starten av det folkelige opprøret har imperialismen, særlig USA-imperialismen og europeiske makter som Frankrike, Storbritannia, Italia, Norge, Spania, osv., intervenert i regionen, direkte eller indirekte, for å gjenvinne kontroll og dra fordel av situasjonen.
Krigen som imperialistmaktene driver i Libya gjennom sin militære arm, NATO, er en reaksjonær, imperialistisk krig for plyndring av de avhengige landa, en krig for sosial og nasjonal undertrykking, for å kvele de revolusjonære bevegelsene.
Krigens formål er å innsette ei marionettregjering i Libya som vil tillate dem å skaffe seg fordelaktig tilgang på olje, gass og vann, få råderett over Libyas finansformue, la dem ta kontroll over et strategisk område, forebygge og drukne de folkelige revolusjoner, og å fordrive andre rivaliserende kapitalistiske makter fra regionen.
Dette er første gang NATO intervenerer i denne regionen, og dette er en del av alliansens nye strategi for å kontrollere regionen og kontinentet. Vi må avsløre og avvise NATOs kriminelle politikk for krig og terror, som også EU deltar i.
Vi krever en umiddelbar slutt på krigen, tilbaketrekking av de imperialistiske væpnede styrker fra Libya, Afghanistan og Irak, vi krever utmelding fra NATO og EU, avvikling av USAs militærbaser, og at offentlige midler brukes til velferd og ikke til krig. Vi vil føre en politikk for fred og solidaritet med de kjempende folkene.
Vi støtter utviklinga av den folkelige bevegelsen og forsvarer suvereniteten og den nasjonale sjølråderetten til alle land. Vi fordømmer innblandinga og truslene om nye imperialistiske intervensjoner, nå spesielt rettet mot Syria.
Vi bekrefter vår solidaritet med det palestinske folket og befolkningen i Gaza som lider under en grusom blokade organisert av den rasistiske staten Israel, som vi krever at opphører umiddelbart. Vi støtter kampen til det palestinske folket for reell anerkjennelse av deres fulle nasjonale rettigheter. Vi fordømmer den kriminelle sionistiske politikken og samtidig fordømmer vi EU sitt samrøre med Israel på det politiske, økonomiske og militære området.
Vi krever slutt på den rasistiske og fremmedfiendtlige politikken mot innvandrere, en politikk som brer seg over Europa. Vi fordømmer imperialistmaktenes militarisering av Middelhavet mens de på samme tid snakker hyklersk om menneskerettigheter.
Vi fordømmer de reaksjonære kreftenes forsøk på å sette likhetstegn mellom islam og terrorisme.
Vi sier nei til EU-kommisjonens manøvrer i sine forbindelser med afrikanske land, til politikken med frie markeder, til privatisering og ødeleggelse av offentlige tjenester!
Lenge leve folkenes kamp og den internasjonale solidariteten!
* Vi har brukt betegnelsen Tunisias kommunistiske arbeiderparti og Arbeidernes kommunistparti i Tunisia om hverandre i omtalen av PCOT. Den siste varianten er muligens den mest presise.
{tab=Nei til atomkraft}
Atomkraft og kapitalisme er ei dødelig blanding
Forurensningskatastrofen i Fukushima viser enda en gang at miljøet og arbeidernes og folkets sikkerhet blir ofret som følge av den grådige jakta på maksimalprofitt som hersker under den kapitalistiske produksjonsmåten.
Atomlobbyen har konsekvent fortalt løgner og hevdet at kjernekraft er «helt trygt». Fukushima, Tsjernobyl og Harrisburg viser det motsatte. Dette understrekes ytterligere av det faktum at finanskapitalens forsikringsmonopoler nekter å forsikre kjernekraftverkene.
Selv om kraftverkene var «trygge» ville dette fremdeles ikke løse problemet med giftig radioaktivt avfall. Dette avfallet forgifter hav og elver hver eneste dag. Uran og plutonium ligger ubeskyttet i forurensa områder, og inne på de kjernefysiske anleggene.
Kjernekraft er en kostbar og begrensa energikilde.
Sikkerheten til de som jobber i atomkraftverk og folk i nærmiljøet blir tilsidesatt. De blir tvunget til å arbeide i forurensa områder og er de første til å lide når ulykker oppstår.
Som følge av NATO-alliansens førsteslagstrategi er Europa også forurenset med hundrevis av raketter med atomstridshoder som tilhører forskjellige atommakter, hovedsakelig USA. Disse utgjør en potensiell katastrofe for alle, det være seg venn eller «fiende». Folkene må kreve at slike våpen blir bannlyst på eget territorium, slik noen stater allerede har gjort.
Sivil bruk av atomenergi oppsto som et biprodukt av den militære produksjonen. Også i dag er den militære og sivile sektoren tett sammenfiltret. Militære og politi er alltid involvert i sikringa atomkraftverk, noe som gjør dem til halvt militariserte soner. På denne måten kan feil og ulykker lettere holdes skjult for publikum, noe som undergraver demokratiet.
Våre strakskrav er derfor:
- Umiddelbar start av fornybar og bærekraftig energiproduksjon.
- Umiddelbar stenging av alle gamle kjernekraftverk.
- Nei til nye kjernekraftverk.
- Eksisterende kraftverk må stenges ned så snart som mulig.
Disse krava er helt ut rettferdige og fornuftige. Folk vil ikke være avhengige av atomkraft. Det italienske folket har krevd en folkeavstemning for å avvise bygging av nye kjernekraftverk i landet sitt. På Sardinia sa 97 prosent av velgerne nei til atomkraft i en fersk rådgivende folkeavstemning.*
Vi krever at monopolene som er ansvarlige for forurensning og radioaktivt avfall fra atomindustrien tvinges til å betale alle kostnadene for miljøødeleggelsene og for demontering av gamle kraftverk.
Vi vet fortsatt ikke de langsiktige konsekvensene av katastrofen i Fukushima. Når det skjer en katastrofe av sånne dimensjoner i et teknologisk framskredent land som Japan, kan lignende katastrofer forekomme hvor som helst.
Kapitalismen og imperialismen er uforenlige med vern av miljøet. Dette systemet lar seg ikke forene med ei bærekraftig fremtid.
* En nasjonal folkeavstemning den 12. juni 2011 sa også krystallklart nei til a-kraft. – Red.
